Voksen og kreftsyk

Fire år er gått siden jeg engstelig ventet på svar av biopsien som var tatt av en mistenktelig kul i leggbeinet mitt. Å vente på en diagnose når du vet at kulen er mistenkelig er vondt og ingenting går raskt nok.

I påsken er det fire år siden jeg lå på Radiumhospitalet nyoperert. Jeg berget venstrebenet mitt, men jeg fikk byttet ut kneleddet og 12 cm av leggbenet. Titaniumprotesen er som en stokk med et hengselledd som fungerer som kne. Mye muskulatur ble fjernet, men de viktigste fungerer.

Ny og verre diagnose
Så kom nye lange uker før jeg fikk ny diagnose, som var verre enn først antatt. Kulen var høygradig; jeg måtte igjennom mange og lange cellegiftkurer, alle ved Radiumhospitalet. Jeg var midt i livet, tre barn den minste på fem år.

Hytta stod ferdig, første påske skulle tilbringes der sammen med hele familien. Jeg hadde vært en aktiv fysioterapeut og aldri syk før. Fallhøyden var stor. Diagnosen var en sjelden benkreft; Høygradig parosteal osteosarcom. Påsken i 2009 ble helt anderledes enn planlagt!!

Den lange kampen tilbake
Så kom syv lange måneder hvor jeg var innlagt hver tredje uke ved Radiumhospitalet. 19 turer med luftambulansen opp og ned fra Kristiansund til Oslo. Etter ni høydosekurer var kroppen og psyken nedkjørt. Da startet den lange kampen tilbake til hverdagslivet, eller rehabilitering som det heter i den medisinske verden. Siden jeg er utdannet fysioterapeut vistse jeg mye om opptrening og rehabilitering, men å være helsepersonell og forstå er noe helt annet enn å være pasient og forstå. Det ble mange tanker og refleksjoner gjennom dette løpet også.

Jeg valgte å gjennomføre min egen rehabilitering hjemme, med opptrening til en god fysioterapeut. Det tar tid og tålmodighet og rehabiliteres etter alvorlig sykdom, samtidig som jeg stadig presset meg videre. Så snart jeg kjente at det var praktisk å være hjemme, tilla jeg hverdagen min mer plikter. Etter syv måneder valgte jeg å starte så vidt i jobb, for å så bygge gradvis opp arbeidsprosenten. Så snart jeg kjente at det var behagelig å ha fri, trappet jeg opp stillingsprosenten min. I tillegg gjorde jeg ferdig en master i kunnskapsledelse. Det var en seier og hjalp godt på selvtilliten.

Overveldende støtte
Idag har jeg jobbet i 100% stilling i et år. For en uke siden leverte jeg en liten eksamensoppgave i prosjektledelse, jeg er aktiv i styret i byens toppfotballag og jeg reiser så ofte jeg kan til fjells sammen med familien. Gjennom hele sykdomsperioden har jeg hatt en overveldende støtte av mannen min og nære venner. Jeg kan aldri få takket de nok, men jeg er av den formening at de har vært en uvurderlig og helt avgjørende støtte. Det var også derfor jeg valgte å fri til min mann mellom sjette og syvende cellegiften da jeg var langt nede og ganske så dårlig. Som han svarte: «hvem kan vel si nei til en skallet, kreftsyk Åse som jeg er så glad i».

høst og jul 08 215KK

Mine råd til andre
Gjennom hele forløpet mitt har jeg forsøkt å gi meg selv perspektiv på min egen sykdom og forsøke å gjøre det beste ut av den situasjonen jeg har havnet i. Det er viktig å ha det utgangspunktet at uansett hvor forbannet du blir, urettferdig du føler din situasjon er eller hvor fortvilet du er, så kan man ikke endre det faktiske forhold. Aksept har vært viktig for meg, og derifra gjøre det beste ut av min situasjon.

Jeg lever med en funksjonshemning som har satt store begrensninger i forhold til mitt tidlige aktive liv, men jeg lever sterkt. Jeg har funnet andre elementer som fyller livet mitt og jeg vektlegger andre deler av livet mitt.

Hverdagen har jeg tatt tilbake, det er fantastisk å få stå opp og være frisk. Lykke til til dere som er under utredning, behandling eller rehabilitering…..husk å lytte til kroppen og aksepter!

Åse Kirstine Jægtvik

www.voksenogkreftsyk.blogspot.com

Kommentarer

Legg igjen en kommentar