Veldig heldig

Det var i 2007. Jeg skulle til Antarktis og bestige det høyeste fjellet der. En rutinemessig underlivskontroll viste en cyste på en eggstokk. «Ufarlig, bare vann» sa legen. «Men den må ut» sa jeg. «For tenk om den fryser til is. Der jeg skal kan det bli 60 kuldegrader.»

Noen uker etter operasjonen ringte kirurgen. Det var ikke for å koseprate. Patologiske undersøkelser viste kreft i eggstokken som var tatt ut sammen med cysten. Sykehuset ville fjerne den andre eggstokken og livmora også.

Utsatte operasjon
«Det kan dere ikke, for jeg skal til Antarktis» sa jeg. «Kan dere ikke vente til jeg kommer tilbake?» Ekspedisjonen som lå foran meg var ingen kosetur. I tillegg til å gå en ny rute og bestige det høyeste fjellet skulle vi samle inn 1,5 millioner kroner til minerydding. Ekspedisjonen handlet om noe mye større enn meg selv. Kreften var i tidlig stadium, den var fjernet, blodprøvene var bra og de hadde til og med sett hvordan jeg så ut innvendig. Som eventyrer er jeg vant til å leve med risiko, og ut fra faktaene som ble presentert syntes risikoen liten på kort sikt.

Den som har noe viktig å utrette, får også krefter. Vi diskuterte, vi vurderte og vi konkluderte. Sammen. Legene og jeg.  Konklusjonen ble at den andre eggstokken ble fjernet før jeg dro og livmora fikk bli med på turen og hjem, men ikke lenger.

Følelser
Kreften ble oppdaget i stadium 1a. Det skjedde takket være rutinemessig kontroll. I dag er jeg helt friskmeldt og jeg har i grunnen hele tiden tenkt at dette kom til å gå bra. Men skituren langt syd ble krevende.  Turkompisene mine tok vekt fra min pulk over i sine. Jeg følte meg utilstrekkelig, opplevde en besværlig indre sårhet og var mye på gråten.  Én dag jeg gikk og snufset og syntes synd på meg selv, husket jeg plutselig vårt formål med turen om å finansiere minerydding. For hvert skritt jeg gikk dere nede, ville det bli færre miner i bakken i Afghanistan. Plutselig ble det lett å gå. Når alt kommer til alt, så er jeg veldig heldig. Her gikk jeg på mine føtter, mens andre mennesker risikerer å miste sine føtter bare de skal ut for å hente vann eller for å leke.

Skituren ville bare vare noen uker. Det kunne jeg holde ut. Og når jeg kom hjem ville jeg bli tatt godt vare på av de gode hjelperne på Ullevål sykehus.

Mine råd til andre
Forhold deg til fakta og bygg positive følelser.

Tell tre positive hendelser hver dag.

Bestem deg for tre positive hendelser i morgen.

Det finnes noe positivt hver dag, om så bare at det kom ennå en dag.

Randi Skaug

www.randiskaug.no

Kommentarer

Legg igjen en kommentar