Veien dit og tilbake igjen

Fra jeg som 17-åring i 2003 ble behandlet for en kreftsvulst på lillehjernen, tok det nærmere 10 år før jeg følte meg helt frisk igjen fysisk, psykisk og sosialt.

Den «offisielle» friskmeldingen kom riktignok etter omtrent ett år bestående av operasjon samt sterke stråle- og cellegiftbehandlinger, til kreften, og kroppen, ikke tålte mer.

Det var et antiklimaks. På den ene siden var det jo en fantastisk følelse å vite at jeg var kreftfri! På den andre siden følte jeg meg helt elendig … Et påfølgende år på sofaen, med jevnaldrende på skole og foreldre på jobb, hadde nemlig ført til at de sosiale antennene mine var «brukket», og at selvfølelsen min hadde fått seg en kraftig trøkk. Jeg hadde på kort tid gått fra å være svært godt trent, til å ha store problemer med å reise meg og gå noen få skritt før jeg var helt utslitt.

Etter å ha kjempet så hardt for å overleve, var det dette jeg hadde «vunnet»?

Jeg er i dag som 28-åring helt frisk igjen, og jeg føler endelig at kampen har vært verdt det. Jeg er helt «ferdig» med sykdommen. Alt som har skjedd er bearbeidet. Jeg innehar i dag en bachelorgrad innen folkehelse, og jeg jobber i en 60 %-stilling som miljøarbeider. Jeg kunne valgt å sette strek over alt som har hendt her, og fortsatt livet uten å se meg tilbake.

De siste ti årene har imidlertid gitt meg en rekke erfaringer som jeg så gjerne vil dele med andre. Jeg orker knapt tanken på at det er noen der ute som ser på sin situasjon som like håpløs som jeg en gang gjorde.

Utfordringene jeg har stått overfor i disse årene har vært mange, og av variert art. Jeg vil ikke gå nøye inn på dem i dette innlegget, men det som kjennetegnet flere av dem er imidlertid at informasjon om hvordan jeg skulle løse problemet, ikke har vært lett tilgjengelig for meg hos for eksempel fastlege. Jeg er allikevel rimelig sikker på at andre har «gått veien» før meg. Bare det å vite at disse menneskene en gang har opplevd det samme, ville vært av enorm betydning. Enda bedre ville det vært om de ville delt noen av erfaringene sine med meg. Det ville spart meg for enormt med tid og lidelse.

Dette danner bakteppet for bloggen jeg har startet. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis man kunne lage en slags «database» over mestringsstrategier, og et forum for erfaringsutveksling og deling av håp og støtte?

Et sted å gå til, uten å måtte søke gjennom hele nettet. Hvis man ønsket det, kunne man i tillegg være helt anonym.

Jeg ville derfor blitt fantastisk takknemlig for om du som har en erfaring, stor eller liten, kunne tenke deg å dele den her. Det trenger ikke å begrense seg til noe, eller være av en art eller en annen. Har du opplevd noe helserelatert som du har slitt litt med, skjønner du hva jeg mener. På den andre siden av skalaen håper jeg dette kan bli en god plattform for dere som er «i det» til å forespørre tips og råd.

Torstein Sanda

Kommentarer

9 thoughts on “Veien dit og tilbake igjen

  1. Torunn Samuelsen Larsen says:

    Kjenner meg godt igjen i dette . Etter seks tøffe år med akutt leumfatisk leukemi i remisjon er jeg på vei videre . Jeg har senskader og er nettopp blitt uføretrygdet , men har store forhåpninger om å jobbe igjen . Det er tungt å " skynde seg langsomt " men viktig att andre som nettopp har begynt sin reise ser att selv om åra går så kan det gå framover . Lykke til

Legg igjen en kommentar