Valgets krav

Er jeg ei megge så er jeg ei megge. Så la meg ta dette med politikk på ekte meggevis, og jeg kommer ikke til å legge mye imellom!

Da jeg fikk brystkreft i september 2011 startet jeg en reise inn i norsk helsevesen. Jeg fikk topp pleie og omsorg fra helsefolket, men jeg skimtet stadig at de jobbet i et dårlig tilrettelagt system. Noen ganger syntes omgivelsene å motarbeide legenes og pleiernes ønske om å få oss pasienter på beina igjen. Jeg ble forferdet over å høre sykepleiere si at de skammet seg over å måtte servere den elendige pasientmaten. Men jeg forsto dem. Mye av det vi fikk å spise var egnet til å rødme av, men dette var selvsagt verken pleiernes eller kokkenes skam. Kvaliteten på sykehusmaten sier bare noe om instruksene og budsjettkravene fra oven. I siste instans, fra våre helsepolitikere. Sykehusene blir stadig pålagt å spare. På alle tenkelige og utenkelige poster.

Det var smertefullt de gangene jeg ble stukket igjen og igjen i de få brukbare blodårene jeg hadde til rådighet for blodprøver og intravenøse behandlinger. Flere sykepleier måtte tre hjelpende til, og det ble opp mot seks stikkeforsøk for få kanylene på plass. Jeg spurte og grov om hvorfor det var så  vanskelig å stikke rett. Så var det harme jeg kjente da de lojale helsearbeiderne til slutt innrømmet at sykehuset hadde kjøpt inn billigste sort kanyler ved siste anbud. Og at de var nærmest ubrukelige. Og at det samme gjaldt for både munnbind og annet nødvendig utstyr som inngikk i operasjoner og sykepleie. Dette syntes altså de ansvarlige at det var ok å knipe inn på for å spare penger.

I 2001 hastebehandlet Ap og regjeringen Stoltenberg Helsereformen som gjorde at sykehusene ble organisert som bedrifter, i helseforetak. Hvert sykehus har i oppdrag å få det til å lønne seg å behandle sjuke folk med ”innsatsstyrt finansiering”. Dette systemet satte en bestemt pris på hver pasients hode og legene blir avkrevd Det Umuliges Kunst: å hjelpe syke, men til en billigst mulig penge. For når sykehusene rapporterer behandling av innbringende pasienter og samtidig kutter utgifter får de ros ovenfra. Men pasientenes lidelser og klager kreves ikke rapportert. Eldre, de sykeste og de svakeste bringer færrest kroner til sykehuskassa. Selvfølgelig går dette ut over pasientene!

Direkte forbannet ble jeg da jeg etter lengre tid, og med journalistisk pågåenhet, fikk stadig flere leger i tale om deres jobbhverdag. De delte frustrasjoner over jobbtimer som nå går bort til sekretæroppgaver sånn at de bare får operere én dag i uken, mot fem dager ukentlig for noen tiår tilbake.

–        Å være kirurg er et håndverk. For å bli god til å operere trenger jeg øvelse. Mye øvelse. Nå øver jeg mye mer på å håndtere pc-en enn på å hjelpe mennesker, sukket en av dem.

For å spare penger hadde sykehuset sagt opp de fleste sekretærene. Som erstatning hadde de -i sin uendelige visdom- kjøpt inn opptaksutstyr som skulle dokkes og deretter automatisk skrive ut brev og rapporter som legene leste inn.

–        Problemet er bare at opptaksutstyret ikke hører forskjell på ”han” og ”hun”, at det overhører ord som ”ikke” og at det misforstår både dialekter og folk som ikke har norsk som morsmål. Brevene blir bare tull og utstyret er ubrukelig. Så kaster jeg bort verdifull tid med å knote ned brev som en sekretær ville håndtert langt kjappere og bedre.

Prisen per opptaksenhet var kr 150.000,- og halvparten av legene hadde gitt opp å bruke opptakeren. De ansvarlige kan neppe ha testet dem ut før innkjøp. Du snakker om å spare penger!

Eksemplene på hvordan norske sykehus er pålagt å spare penger er mange og har langt alvorligere konsekvenser enn det lille jeg opplevde. Men jeg ble grepet av lysten til å forstå mer av norsk helsevesen.

Årsaken til at norske kvinner -som de eneste i Europa- måtte vente i opp til ti år på brystrekonstruksjon etter kreft (Diep-operasjon Ullevål sykehus) var akkurat det samme; sykehusene tapte penger på disse operasjonene. Sykehusets utgifter var om lag kr. 90.000,- per inngrep, men staten dekket bare kr 45.000,- . Ikke rart puppene ble nedprioritert! Enda grellere ble politikernes hysteriske sparetrang da kreftforskningen gjorde gledelige gjennombrudd, men likevel ikke fikk solgt de to revolusjonerende og håpgivende kreftmedisinene til Norge. Ipilimumab og Abiraterone (mot hhv. dødelig føflekk-kreft med spredning og prostatakreft) var ”for dyre” lød begrunnelsen fra vår helseminister. Stikk i strid med rådet fra hans eget departement. For dyrt for Norge. Og for Albania og de baltiske stater. Men for alle andre, europeiske land var det verd å investere i nyvinningene for å gi håp og helbred til dødssyke kreftpasienter. Norske politikeres kynisme hadde nådd nye høyder. Heldigvis vekket dette avslaget så stor harme i folket at våre høylytte protester både i sosiale- og journalistiske medier presset frem en ny beslutning. Begge medikamentene ble på ulikt vis gjort tilgjengelig også for norske pasienter. Da helseministeren og statsministeren fikk oppleve et folk som reiste seg i harme ble de nødt til å lytte. Det skulle da også bare mangle!

Goodbye Ap!
For meg som hittil i livet alltid har stemt Ap ved stortingsvalg var det med stadig økende vantro at jeg lærte om et helsesystem som er tuftet på økonomi fremfor alt annet. Penger fremfor pasient. Penger fremfor helbred. Penger fremfor både liv og død. Systemet heter ”New Public management” og gjennomsyrer nå ikke bare helsevesenet men også flere samfunnsarenaer der tidligere verdier som menneskeverd, respekt og rettferdighet lå til grunn. Med åtte år i parlamentarisk flertall på Stortinget, og som største parti i regjering, står Ap som det største partiet ansvarlig for innføringen av New Public Management. Forfatter Jan Kjærstad sa det godt i Aftenposten nylig; han slo fast at AP med Jens Stolenberg i spissen har gjort om Norge fra et samfunn til et firma. Der alt skal lønne seg i kroner og øre. Konsekvensene i helsepolitikken er at det nå er mer verdsatt å spare penger enn å spare liv.

Hvordan i all verden kan Ap, et parti som påstår å stå for verdier som felleskap, rettferdighet, en deling av godene og lojalitet med de svake innføre et sånt menneskefiendtlig og kynisk system? Fra Jens Stolenberg og den gang byråkraten Jonas Gahr Støre var hovedmennene bak den forhastede helsereformen i 2001 har forskere bevist at avgjørelsen bygget på et misforstått regnestykke om hvor mye Norge brukte på helse. Den nye regnemåten med ”alternative kostnader” fikk det til å se ut som om Norge brukte mye mer enn nesten alle andre land. Men det sa fint lite om hvor mange operasjoner, behandlinger og hvor mye omsorg den norske stat kjøpte til pasientene. Økonomen Stoltenberg har tro på systemer så han tok grep i helsepolitikken og har siden beholdt det og spredt systemet over en stadig større del av samfunnet vårt. Ap har fått flere partier med seg i dragsuget, men heldigvis langt fra alle. Allikevel har ingen evnet å stoppe eller bremse vanviddet. Jeg tror nok at både Jens og gjengen hans mente innføringen av NPM godt fra starten av, men det overrasker meg at denne blåblå markedstenkningen kommer fra statsministeren for et såkalt sosialdemokratisk parti. Og det som skremmer er at Aps ministere i svært liten grad synes å ta selvkritikk eller å revurdere systemet når det stadig rapporteres om dets mange utilsiktede og negative bieffekter. Pasienter dør av pasientskader i tusentall på norske sykehus, svake pasientgrupper får stadig dårligere behandling og leger, pårørende og pasienter roper ut sin fortvilelse. Men helseminister Støre tviholder på argumentasjonen om at ”jeg ser jo selv at det aller meste er i skjønneste orden når jeg besøker sykehusene rundt omkring i Norge”. At det bare er brudepynten han får se bryr han seg ikke om. Kritikken preller av.

I februar fikk jeg anledning til å skrive bok og utgi ”Kreft ga meg kraft” på Aschehoug forlag. Her har jeg i mer diplomatiske ordelag formulert meninger om mitt gamle partis politikk. Nå sier jeg det rett ut: jeg er dypt bekymret, eitrende forbannet og oppriktig skamfull over den sittende regjeringens vegne. Heldigvis har helsefolket nå endelig selv tatt grep. Altfor lenge var de lojale med urimelige pålegg de fikk fra sykehus- og helseforetaksledelsen, når de måtte prioritere økonomi fremfor best mulig pasientpleie. Nå har de reist seg i et opprør mot kynismen i Helsetjenesteaksjonen. Jeg applauderer deres tankegods og tiltak. Onsdag 4. sept arrangerer de et åpent møte på Litteraturhuset der varslere og fryktkultur i helsevesenet er tema. Mange modige helseansatte har fått smake pisk og represalier når de har varslet om uverdige forhold og avgjørelser i det grumsete farvannet av NPM. Helsetjenesteaksjonen arrangerer også en demonstrasjon utenfor Stortinget lørdag 7. sept der deres krav er NY HELSEPOLITIKK. Hvis du vil vite mer så finner du det på www.helsetjenesteaksjonen.no.

Så hva skal man stemme?
Jeg skal selvsagt ikke stemme på Ap den 9. september. Det ville være å gå god for den skammelige utviklingen Ap har drevet vårt samfunn i de siste åtte årene. Jeg mener at Jens og gjengen har innført et markedssystem som selv ytterste høyredel av norsk politikk kan misunne dem. Et system som Margareth Thatcher sto for i Storbritannia -og som la det britiske, offentlige helsevesenet i grus. Heldigvis evnet Skottland å snu den samme galskapen før det falitterklærte systemet tok overhånd, dette NPM som vår Ap-regjering tviholder på. Den 9. sept vil folket sette ned foten.

Men hvem skal jeg stemme på? Sp og Sv har tilsynelatende ikke ønsket dagens utvikling men de har heller ikke evnet å gjøre noe med Aps ustyrlige markedsvilje. Jeg er hundre prosent sikker på at jeg ønsker et regjeringsskifte, det er mitt aller viktigste mål. Men mer av Ap, SV og Sp vil gjøre maktarrogansen og markedsstyringen deres nærmest uovervinnelig, og jeg kan ikke stemme på noen av dem. Selv om Sv ville vært et alternativ hvis de bare ikke hadde besudlet seg med Ap. Heldigvis synes flertallet av det norske folk å mene det samme, at et regjeringsskifte må til. Jeg burde kanskje stemme Frp eller Høyre for å sikre det regjeringsskiftet. Men min dype overbevisning om at vi må vekk fra markedsstyringen -og ikke lengre inn i den- bremser min lyst. Likevel vil jeg heller ha en ærlig og oppriktig høyreregjering som åpenlyst lar Norge styres av markedskrefter enn den snikinnføringen som Ap har bedrevet samtidig som de påberoper seg sosialistiske verdier. Dessuten tror jeg nå at nesten alt er bedre enn dagens regjering. Med 270.000 ventende i helsekø har Norge blant verdens lengste ventelister, og jeg er villig til å forsøke nesten hva som helst for å få til en endring. Det blir ikke nødvendigvis gjort med større medmenneskelighet eller respekt av høyresiden, men så lenge lidende mennesker nå endelig kan få hjelp er jeg fornøyd. Helsevesenet kan bare ikke fortsette som til nå.

I tillegg til helsepolitikken opptar miljøet meg. Helse og miljø er tett knyttet sammen og det globale perspektivet bør jeg nok ta inn over meg. Vi trenger på sikt ingen helsepolitikk dersom kloden ødelegges. Derfor kunne jeg stemme Venstre. Eller til og med Krf, fordi jeg er så sulten på verdier etter disse åtte årene. For å være helt ærlig så synes jeg at partiet Rødt står for den beste helsepolitikken. De er soleklare på at menneskeverd og helbred må prioriteres fremfor økonomi. Norge har råd til et godt helsevesen! Norge bruker i dag ikke bare mye mindre på helse enn det Jens og Jonas har skrytt av i alle år, selv SSB har gått ut og bekreftet at Norge til å være et rikt land bruker oppsiktsvekkende lite på å kjøpe helsetjenester til befolkingen. Vi bruker omtrent like mye som snittet i Europa (feks. Østerrike) og 20% mindre enn Nederland. I tillegg går en stor andel av helsebudsjettene våre til lønninger, dermed blir det forsvinnende lite igjen til kjøp av helsetjenester. Rødt står for en korrigerende kurs til den sannsynlige, nye, blå regjeringen. Partileder Bjørnar Moxnes er uredd, meningssterk og visjonær. Norge trenger nye visjoner! Hvis jeg hadde bodd i Oslo hadde jeg stemt rødt for å få Moxnes inn på Tinget. Og ennå er det mulig at jeg ender jeg opp med det. Men jeg vurderer også et siste alternativ: Miljøpartiet De Grønne. Ja, du kan godt si at partiet står for ”mye rart”, men noen regjeringsmakt får de neppe i denne runden uansett. Partiet vil trekke landet i en sunnere, mer oppbyggende, idealistiske og håpefull retning -noe helt annet enn den fordervelsen Ap har ført over helsepolitikken og mange andre samfunnsarenaer.

Jeg sier ikke at Ap bare har gjort bare ugang disse siste åtte årene, men innen de samfunnsarenaer der partiet skulle være ”Robin Hood”, tatt fra de fattige og gitt til de rike, har de dessverre gjort nærmest det stikk motsatte. Ap er blitt kynismens høyborg. Jeg føler meg lurt og jeg vil ikke være med på det mer!  Den 9. sept tror jeg derfor at Ap får seg en velfortjent smekk. Kanskje vil partiet finne tilbake til seg selv på sikt slik at også jeg kan vende tilbake. Men i øyeblikket står mitt valg altså mellom tre småpartier. Jeg håper de vil klare å holde på grunnverdiene sine selv om de skulle komme i regjeringsposisjon -og kanskje få hele to perioder med parlamentarisk flertall å lene seg på i Stortinget. Disse åtte årene har Ap på ingen måte klart det. Jeg setter min lit til de høyeste makter at det ikke er for sent å bøte på skadene.

Godt valg!

Lise Askvik

– kjent fra ”Meggene” på P4

 Lise har skrevet boken «Kreft ga meg kraft» 

Kommentarer

9 thoughts on “Valgets krav

  1. HP Eide says:

    Eg veit ikkje kva for eit helseforetak personenfra innlegget over sorterer under, men mi erfaring som kreftpasient og behandlinga og oppfølginga eg har frå Helse Midt er heitl eneståande. Det er og vil bli brukt store ressursar og eg føler meg slett ikkje som ein kasteball i ventekøene. Til orientering står eg på 3 ventelister, for den eine sin del er det 2 år til eg skal ha behandling, men dette veit eg er til mitt eige beste. Statistikk kan lesas som ein annan les bilelen og tolkas slik han sjøl vil.
    Når det gjeld miljø så kan vi sjølv gjera svert mykje for å redusera klimagassutslepp og forurensning til vassdrag og hav. Det er et "hav" av literatur på nettet som kan hjelpe dykk med dette. I tillegg hjelpe det å koma med saklege innspel til aktive politikarar. God valg! og eg skal stemme Arbeiderpartiet for mine og mi fratid sin del

  2. Bjørn Eriksen says:

    Jeg så min tidligere kollega og venn dø på en norsk kreft avdeling, jeg håper ikke jeg dør av kreft i dette landet. Selvfølgelig vil det være ulike opplevelser. Men det jeg så skreme meg… Jeg vet hvor stemmen min går.

Legg igjen en kommentar