Uten en donor hadde jeg kanskje ikke vært her

Jeg har bursdag! Det er ikke fødselsdagen min, ikke den «ekte». Men i fjor fikk jeg en bursdag nummer to og det er i dag, 19. desember. Det var dagen jeg fikk stamceller, som ga meg muligheten til å leve videre. Uten stamceller, som man kan melde seg som donor av, hadde jeg kanskje ikke vært her.

Mitt høyeste juleønske er at vi får flere blodgivere og benmargs-donorer. Jeg møtte en ung lege på Rikshospitalet og han og flere av studievennene hans hadde gitt benmarg. Tenk om vennegjenger kunne inspirert hverandre til å bli blodgivere og benmargsdonorer til jul. Det hadde gledet hjertet mitt så veldig, for det redder liv.

For nå vet jeg hvor viktig det er at vi har nok blodgivere og donorer i Norge. Jeg har selv nytt godt av det.

Fredag 30. september ble jeg nemlig diagnostisert med leukemi, etter å ha hatt tannverk i 14 dager. Tannlegen sørget for at jeg fikk en kontrolltime hos legen, og godt er det.

Cellegiftbehandlingen var tøff. Vi håpet på en pause mellom første og andre kur, men det var nødvendig å gå rett på neste. Mannen min var på besøk hver dag og leste hilsener fra familie og venner, som ønsket meg det beste. Det å vite at folk tenkte på meg, og at det var et liv der på utsiden, ga meg styrke til å kjempe videre.

Under behandlingen ble det nødvendig med masse blodoverføringer. Når man har leukemi produserer man ikke nok røde blodceller og blodprosenten blir veldig lav. For meg ble det livsviktig å få blod. Blod gitt av andre mennesker rundt omkring i Norge og som jeg er så enormt takknemlig for at finnes. Min mann var blodgiver i cirka 30 år, men jeg reflekterte aldri noe særlig over det før jeg fikk behovet selv. Nå ser jeg hvor viktig det er at vi har nok blodgivere i Norge.

For meg ble det nødvendig med stamcelletransplantasjon. Det er i benmargen blodkreftcellene kommer fra, før de vandrer ut i blodet. En stamcelletransplantasjon er tøff, men for meg; livsviktig. Hensikten med stamcellebehandling er å gjenopprette benmargsfunksjonen, hvor mine benmargsstamceller først ble helt utryddet med en cellegiftkur.

Jeg husker dagen så veldig godt. 9. desember. Dagen jeg ble bestemor. For samtidig som mannen min kjørte meg til Rikshospitalet, for siste cellegiftkur før transplantasjonen, kjørte sønnen vår samboeren sin på klinikken – og noen timer senere var jeg bestemor. Dagen etterpå kom de opp til meg med henne, helt fersk, nydelig liten jente, ikke et døgn engang. Jeg hadde mye å kjempe for.

Så, ti dager senere, da alle mine celler var utryddet av cellegiften, kom broren min og reddet meg, med sine stamceller. For jeg hadde flaks, broren min sin benmarg matchet 100 prosent! Hadde den ikke gjort det må man lete videre i donorregisteret og da kan man få benmarg fra «hele verden», men selvsagt kun fra de som har registrert seg som donor av benmarg.

For broren min gikk det veldig fint. Stamcellene ble hentet ut via en blodoverføring, så han gikk faktisk rett på jobb etter at han hadde donert det jeg trengte. Men det at han gjorde det for meg, og det at andre står registrert som donorer i registeret – det er så enormt viktig for oss som får denne diagnosen. Det kan være forskjellen på liv og død.

Jeg må få skryte av de ansatte på Rikshospitalet. Der er det fantastisk kompetanse og et system som fungerer. Og ikke minst bryr de seg virkelig om oss som ligger der – og våre pårørende.

Jeg ønsker alle en så god jul som mulig. Og et lite hipp hurra for meg selv, blodgiverne og donorene der ute som gjøre det mulig for meg, og andre, å feire en bursdag nummer to – jul i år <3 

Wenche Sørgård Rønnestad

Ved å trykke her kan du melde deg som blodgiver. Tusen takk. 

Kommentarer

Legg igjen en kommentar