Utakknemlig?

Nesten hver eneste dag leser en hyggelige historier om tidligere kreftpasienter «som lykkes», som går eller sykler birken, flyr på fjelltopper som geiter, løper gateløp, eller trener på helsestudio. 

Hvor mange er det egentlig som gjør dette?

En ting vet jeg, og det er at alle disse vellykkede historiene gjør meg og sånne som er som meg, til mislykkede i det offentlige bildet…det bildet samfunnet vil se.

Misforstå meg rett. Jeg unner absolutt alle, personlige triumfer i form av å nå sine mål etter sykdom, å få oppslag i media med videre. Poenget er at samfunnet må være i stand til å se begge sidene av medaljen og også tørre å vise begge sider.

Folk generelt, helsevesenet, NAV, og arbeidsgivere, ønsker ikke å innse at svært mange av kreftoverlevere sliter. Sliter med senskader som begrenser deltagelse i arbeidsliv, og samfunnslivet for øvrig. Det er ikke sånn at legene forteller deg hva du står ovenfor hvis du er så «heldig» at du overlever kreftsykdommen. I mitt tilfelle ble jeg ikke informert om noe som helst, annet enn at jeg fikk beskjed om at jeg var «ferdig behandlet». Ingenting om hvordan min hverdag kunne komme til å bli. Ingenting om generell nedsatt arbeidsevne, fysiske reduksjoner med hensyn til å kunne gjøre ting på fritiden, fatigue, søvnløshet, smerter, økonomiske nedgangstider…Kort sagt: Få snudd livet sitt helt på hodet.

Det å gå ifra å jobbe langt over middels og være aktiv på fritiden. Til å knapt greie 40% av jobben sin, og da ikke orke å holde sitt hus og hjem ved like, det er en enorm overgang for et menneske. Det sliter en totalt ut, såpass at en enkelte ganger tenker: at det andre alternativet til å overleve, hadde vært bedre…. Det er DA du tenker «jeg er utakknemlig».

Unnskyld meg, men jeg kan bare ikke være takknemlig for alle senskadene denne sykdommen faktisk har påført meg, og som ingen forberedte meg på. Jeg er en positiv person i utgangspunktet, og ønsker, så langt jeg kan, å fortsatt kunne bidra til samfunnet. Det lille jeg kan.

Men jeg er ikke lat, arbeidssky, negativ, eller en snylter…Jeg klarer bare ikke ALT lengre.

Mine beste råd:
Det er vesentlig at en faktisk vet hva en skal spørre legene, helsevesenet, NAV om, når en får diagnosen. Selv om en da er helt kaos i hodet.

Jeg savner vel egentlig en slags pasientkontakt ved det behandlende sykehuset, som kan gi all den informasjonen pasienten trenger, uten at denne er nødt til å innhente alt selv. Og ikke minst at legene faktisk har tid til å gi deg nødvendig informasjon om bivirkninger av den behandlingen du skal igjennom.

Ketil Olsen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar