Usymmetrisk, men like hel

Jeg skal  ikke rekonstruere etter behandling for brystkreft i 2012. Jeg er veldig ferdig med operasjoner og rekonvalesens. Jeg har et pent arr som er lett å forsone seg med. Mange damer er jo lemlesta for livet, men mitt arr er veldig pent. Det har selfølgelig en betydning for at jeg ikke gidder å rekonstruere:)

I 2012 fikk jeg diagnosen brystkreft, østrogenpositiv, stadie 3. Jeg har 5 barn fra 6 til 13 år.  Jeg er gift og jeg jobber som jordmor (se link til min krefthistorie «Klar til dyst» nederst på denne siden).

Jeg er tilbake i jobb og hverdag. Jeg var redd for ikke å kunne være en fleksibel jordmor mer, som fulgte damene og tok i mot barn uavhengig av fødestilling. Om de ville føde stående, på alle 4, i vann eller på land;-).

Om jeg hadde utviklet lymfødem, måtte jeg tatt så mange fysiske hensyn og jeg kunne ikke forløst i det hele tatt. Det ville vært en stor sorg for meg.

Som kvinne, føler jeg meg akkurat like hel, jeg har bare fjernet brystet som «skulle tatt livet av meg».

Jeg er like mye kone, mor, venninne, jordmor etc. etc. som jeg var tidligere. Jeg aksepterer det, mannen min aksepterer det og ungene reagerer ikke engang på det. Mamma er supersterk. Hun har overlevd kreft.

Usymmetrisk, ja, men like hel:-):-):-). Vi lever som fø¸r.Vi er en aktiv familie med hest, turn, boksing, svømming og litt egentrening. Svømmekurs med de to minste, strandturer med familien og turer til badeland. Det å mangle et bryst etter brystkreft, er også en variant av å være kvinne. Jeg var langt mer redd for å bli fet, svett og deprimert, med tørre slimhinner og 0 sexliv. Det hele har gått over all forventning.

Jeg sliter litt med arrvev under armen, hardt og stramt. Jeg ønsker ikke å utsette meg selv for flere inngrep, mer arrvev og adheranser. Dødt kjøtt både på mage og bryst! Det er’ke noe for meg. Jeg jobber jo som jordmor og har sett nok arrvev hos damer med tidligere keisersnitt. Arrvev er ikke elastisk. Jeg er superfornøyd med min protese, jeg lever og kler meg som før og jeg er en «strongwoman» som har overlevd brystkreft:-)

Jeg stusser over det intense behovet for nytt bryst for «å gjøre de hele» siden det innebærer flere inngrep, mer arr og enda flere «biter som skal lappes sammen». Hvordan kan de føle seg mer hele av å bli skåret i flere biter? Det er ikke forenelig i mitt hode.

En kollega av meg har gjort mageplastikk etter kraftig vektreduksjon. Nylig fikk hun kreft i tarmen og måtte opereres. Det tok laaaaaang tid før det såret ville lukke seg pga. dårligere grokjøtt. Det kunne blitt katastrofalt i forbindelse med fødsel hvor barnet måtte raskt ut.

Noen ganger står obstertrikerne i over 30 min. bare for å komme gjennom arrvev. Et dårlig barn ville aldri ha overlevd den tiden. Nå er jo ikke det et gjengs problem for rekonstruerte damer. De fleste er ferdige med fødsler for lengst, men det kan oppstå andre ting i livet som påkrever operasjon. .. Greit å være «så hel som mulig» da:-)

Kvinner generelt pynter seg for kvinner, tenker jeg. «Konkurrerer» på en måte. Bare min teori, men jeg tror mannfolk flest er mer glad for at partneren overlever enn at hun har nytt bryst, som uansett bare er til pynt;-). I mitt hode er det mye verre å slite med fatigue og lymfødem og ufrivillig vektøkning enn å mangle ett eller to bryst. Men vi er skrudd sammen forskjellig, heldigvis.

Ei jeg ble kjent med, hadde drevet som fotterapeut i 20 år. Pga. kreftbehandling måtte hun legge ned hele butikken. Hun kan knapt løfte den opererte armen, sliter med fatigue og lymfødem og er en økonomisk ruin. Det er litt av en historie det, og hun er ikke alene. Sånne ting gjør mye større inntrykk på meg enn den puppen som måtte gå.

En mann på helseekspressen hadde kreft i ankelen. Han måtte amputere beinet og bygge om huset. Da begynner amputasjonen å hemme. Men misforstå meg rett. Jeg synes det er fantastisk at de som ønsker det, får hjelp. Det er helt suverent:-)

En voksen, litt grå og kjedelig dame, lurte på om de kunne ta opp dette med dating og manglende bryst. Hun var singel og ønsket å treffe noen, men ble hemmet av manglende bryst. I mitt hode var det mye annet hun kunne «sprite opp» for å få seg en mann. Og, er ikke det rett og slett et sjekketriks? «Vil du være med meg hjem å sjekke arret mitt?». Jeg flåser ikke, jeg mener det helt seriøst. Blir man forelska, er det jo i en person, ikke en pupp. Jeg har funnet min greie, enkelt og greit. Det er sånn sett ganske lett å være meg;-);-);-);-);-)

Vibeke Bjerkholt Killi

Les Vibekes andre innlegg «Klar til dyst»

 

Kommentarer

13 thoughts on “Usymmetrisk, men like hel

  1. Gry Linås says:

    Flåsete kommentar Elisabeth Jalland. "Giddi"…. Når man får brystkreft, må fjerne et bryst som veier ca 2 kg er det ikke snakk om å "gidde" å få nytt bryst, det er snakk om å få kroppen i symmetri igjen pga store fysiske plager. Derfor har jeg ett originalt og ett kunstig bryst. Tror du vet utrolig lite om hva brystkreft/ kreft generelt innebærer når du drar inn ordet "Giddi".. Vibeke : har også stort arr på magen – ikke etter DIEP, men etter rectumcancer

  2. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Ja, Gry Linås. Ingen kan vite hvordan det er å gjennomgå kreftbehandling før man har gjort det. Du har jo vært gjennom to ulike kreftformer og tilhørende behandlinger i tillegg. Budskapet i min artikkel er at jeg føler meg akkurat like hel som kvinne med kun ett bryst. Det er ikke puppen som definerer meg som feminin eller kvinnelig, det er hvem jeg er/hvordan jeg er. At det er store individuelle forskjeller her, både i størrelse på bryst, forhold til egen kropp, tap av identitet, manglende stort bryst som gir nakkeproblemer og skjev vektbelastning… Det er mange hensyn å ta. Hver kvinne er unik og skal ha en behandling som passer seg. Jeg ville bare fortelle at jeg føler meg like hel på tross av manglende bryst. Kvinner blir ikke halve av å fjerne det. Det er et touchy tema og man kan ikke skjære alle brystkreftoverlevere over en kam. Det er flott at ventetiden for rekonstruksjonen er gått drastisk ned, at det nytter å kjempe og at kvinner som plages fysisk og/eller psykisk får hjelp så fort som mulig. Jeg vil bare vise at det går fint an å leve uten også. Klem

  3. Eva Randi Bjerkholt says:

    Å få leve videre, tilbringe all mulig tid med barn, ektemann, annen familie og venner, kunne jobbe – det er det aller viktigste når man har fått en kreftdiagnose og vært gjennom kreftbehandling som fungerer. Hva håper en mamma i en sånn situasjon? "LA BARNET MITT LEVE" – og det gjør du til gangs Vibeke, og fordi du er så positiv, realistisk og fremmadrettet – sprer du denne holdningen til meg – og resten av omgivelsene. Så er arret en påminnelse om hvor skjørt livet er, og at vi må glede oss over alle dager vi får her på jorda. De skal utnyttes. Takk igjen fordi du er "min". Klem fra mamma (Eva Randi Bjerkholt) Stå på!

  4. Haakon Wiig says:

    Kanskje du skulle skrive litt i Atene om ditt valg. Noen av oss menn er akkurat like stolte og forelskede i vår kjære enten de er null en eller to brystede. Det betyr ikke at det for mange kvinner er viktig for selvfølelsen å få "tilbake" brystet, men jeg håper alle menn er så kjær i sin kone at de utrykker hvor godt menneske kona er med eller uten. Godt og kjærlig liv ønskes drg og dine. Haakon wiig, brystkraft for etterlatte

  5. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Her var det flere kommentarer jeg ikke hadde lest. Det er overveldende. Og Haakon Wiig, takk for oppfordingen om å skrive i Atene. Jeg tror kanskje du som mann og etterlatt, ville komme med et enda klarere budsbudskap og fortelle om en manns opplevelser, tanker og følelser rundt dette med å ha en partner med 0-1 eller 2 bryst. Jeg tror mange kvinner kunne opplevd trøst og aksept i det mer enn at jeg som "medsøster" forteller at livet mitt er like fint uten det brystet.

  6. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Her var det flere kommentarer jeg ikke hadde lest. Det er overveldende. Og Haakon Wiig, takk for oppfordingen om å skrive i Atene. Jeg tror kanskje du som mann og etterlatt, ville komme med et enda klarere budsbudskap og fortelle om en manns opplevelser, tanker og følelser rundt dette med å ha en partner med 0-1 eller 2 bryst. Jeg tror mange kvinner kunne opplevd trøst og aksept i det mer enn at jeg som "medsøster" forteller at livet mitt er like fint uten det brystet.

  7. Benedikte Hellevik says:

    Sånn er det for deg. Jeg er 40 og vil ha rekonstruksjon, sånn er det for meg, jeg er ikke hverken et dårligere eller svakere menneske enn deg. Jeg har også et pent arr, men vil fortsatt ha en pupp under det Fint At du føler deg hel med en pupp, det gjør ikke jeg.

Legg igjen en kommentar