Trøst i min barnetro

Å kjenne på følelsen av å være omgitt av uendelig mye kjærlighet, men samtidig være uendelig alene, på følelsen av å være en del av alt, men allikevel måtte stå utenfor: Det er en følelse jeg har etter alle behandlinger og alt jeg har vært igjennom.

Men heldigvis så kommer tanken som gir meg kraft til å makte ferden videre; Å vite at jeg ikke er alene. Jeg har flokken rundt meg, et ord jeg låner av min helt, Per Fugelli.

”Det gode liv får du av måten du danser med flokken på, sier Fugelli. Det har vært og er livsnødvendig for meg. Det er i den nære familiære og vennenære flokken at jeg føler trygghet, tilhørighet, verdighet og trygghet. I dette nære samværet våger vi å dvele ved det gode, men også med de mer skjøre og sårbare sidene ved livet.

For flokken min har det nok vært utfordrende å møte meg i min sårbarhet og utleverthet. Men jeg har hatt som motto å være åpen, å ikke grave meg ned i selvmedlidenhet og å ikke bli for sykdomsfokusert. Å der har alle på hver deres måte gjort livet godt for meg, ja dere har hjulpet meg på veien mot den nye livskursen jeg måtte finne som kronisk syk.

Nå har jeg levd med kreften i syv år (underlivskreft), en sykdom som har kommet og gått, men den ligger alltid på lur. Kroppen er på mange måter i en slags ”alarmtilstand”, noe andre kreftpasienter også forteller om.

Fugellis ord om at livet er et blandet regnskap kan jeg leve godt med. Og kanskje er det i de tøffeste motbakkene at livet virkelig leves.

Da Fugelli lanserte boken ”Døden skal vi danse”, var det en påminnelse til oss alle om ikke å låse døden inn i et fengsel, men se på den som en naturlig del av livet. Da jeg for alvor aksepterte dødens realitet, ja da fikk livet her å nå en dypere mening.

Ja, faktisk kan døden være en kilde til liv i dypeste forstand, fordi den minner oss på hvor viktig det er å bruke tiden på ting som virkelig betyr noe.

Jeg har hatt og har et rikt liv omgitt av en stor flokk som har båret meg fram på ulike måter. Jeg har opplevd utrolig mye i mitt 62 årige liv, fartet verden rundt, reist på kongresser, fagkonferanser og elsket jobben jeg drev på med både som underviser, veileder og forsker. Når en da blir syk, måtte jeg forankre min identitet i et nytt selvbilde, noe som kan være vanskelig å forstå som utenforstående. Det har tatt tid for meg å finne ut: hvem er jeg egentlig.

Og når sykdommen har herjet i kroppen og cellegiften også har satt sine spor, ja så erfarer en at en bor i en ny kropp og i et nytt sinn. I en periode følte jeg meg hjemløs i denne kroppen. Og da lå angsten på lur og frykten kom. Men å leve i en angst- og fryktfull kropp, kan en bare gjøre en kort stund. Jeg måtte finne nye måter å takle hverdagen på.

Når en bestemmer seg for at livet er usikkert, ja så blir livet her og nå så uendelig rikt og nyansert. Kreftsykdommen har gitt meg nye og andre perspektiver på livet. Og jeg har fått høre fra mine mange profesjonelle hjelpere og andre at jeg har vært god på det å leve. Tenk at det måtte en så alvorlig sykdom til for å skjønne det!!!

Jeg har alltid søkt trøst i  naturen (friluftsliv,yoga mindfullnes) litteraturen, skjønnlitteratur, poesien og sist, men ikke minst i min inderlige barnetro.

Salmen” det er makt i de foldende hender” er blitt skjellsettende for meg. De mange bønner som er bedt for meg bærer meg framover og gir meg livskraft og energi. Dette i kombinasjon med dyktige kreftleger som ikke bare ser kreften, men som også ser personen bak sykdommen.

En tanke jeg holder fast ved, å som gir meg styrke og livsmot, er tanken om at jeg hviler i Herrens hender og er i Guds beskyttende varetekt. Det hviler jeg godt i. Jeg frykter ikke døden, fordi jeg har en overbevisning om noe større, en himmel der jeg skal møte alle mine kjære igjen.

En salme av min favoritt salmedikter; Svein Ellingsen – til ettertanke  i livet som sådan

En tone skal stige i livsdagens kveld

En tone skal stige i livsdagens kveld
med klang fra vårt hjertelivs grunn
Så snart er vår tilmålte tid på hell,
Så kort er vår jordiske stund.

Men tonen skal høres i glede og savn,
så lenge vi lever på jord;
En lovsang til livet er tonens navn,
Den synger i alle som tror.

Vår takk går til Gud for det liv vi har levd,
for alle velsignede år,
for vennskap som trofast ble holdt i hevd,
for hjelp under skiftende kår..

Fra avmakt til håp har du ledet oss, Gud
de dager vår livskraft var brutt,
Hver demring som opprant, bar i seg bud
Om lyset som seiret til slutt.

Vi er i din omsorg fra vugge til grav,
Du leder oss fram på din vei.
Vi takker deg Herre, for alt det du gav!
O Gud vi er alltid hos deg!

Gunnhild Blåka

Kommentarer

One thought on “Trøst i min barnetro

  1. Ingveig Kjersti Reindal says:

    Takk for varme og kloke ord med masse livsvisdom.
    Jeg kjenner meg så godt igjen i alt du skriver. Dette med å ha "ikledd seg en ny kropp" kjenner jeg også,sterkt på. Men jeg skal nok tilpasse meg.

    Mest av alt er ordene om barnetroen ord som jeg kjenner meg igjen i. Den bærer, ingen tvil. Og ikke minst, gode løfter som bærer.

    Så takker jeg leger og sykepleiere som tar så god hånd om meg. Og jeg kan heller ikke unnlate å si at jeg er usedvanlig takknemlig for den hjelp vi får gjennom norsk helsevesen. Det er ingen selvsagt sak ser man seg rundt i verden.

    Jeg lever i øyeblikkene og har min faste grunn i vissheten om å bli passet på. Har fortsatt en livsoppgave å utføre, fornemmer jeg, så det handler om å løfte hodet og gjøre det jeg ser jeg makter.

    Takk for dine gode ord. Og alt godt ønsker jeg for dine fremtidige øyeblikk. De kan bli mange.

    Hilsen Ingveig

Legg igjen en kommentar