Tre barn uten en pappa

Vi opplevde at min mann fikk kreftdiagnosen lille julaften på telefon. Han ble operert i romjulen og startet med cellegift på senvinteren. Han var 39 år og hadde kreft i overgangen mellom tykk- og tynntarm.

Etter mange måneder med cellegift som ikke alltid gikk som planlagt var han endelig ferdig – trodde vi. Høsten kom og gikk, uten kontroll. Etter mye mas og telefoner fikk han endelig kontroll. Da var det spredning til flere organer. Nå fikk vi treffe en spesialist og mannen min  fikk diagnosen nevroendokrin kreft.

Legen var helt fantastisk og vi følte oss ivaretatt. Legen vi fikk da spredning var konstatert het Svein Mjaaland og han sammen med lindrende team på sykehuset var gode støttespillere. Hver gang han hadde fullført en runde med cellegift måtte jeg møte til samtale med legen om hvordan resultatet var. Mannen min klarte ikke å møte. Han ville ha svaret av meg på sms og så fordøye det. Så kunne han ringe meg. Det var et tøft år med nye runder cellegift og rett før jul 2011 fikk vi beskjed om at nå virket ingenting. Det var en tung beskjed å få.

Nå sa han ja til å prøve alternativ behandling  Vi var veldig enige om å ikke blande det med behandlingen legene kunne gi. Men det var for sent og det forstod jeg på behandlende lege også. Og til slutt måtte jeg sette fote ned. Det er viktig å ha litt krefter igjen til den siste tiden med sine nærmeste. Han hadde jo tre barn som var 8, 11 og 13 år da legene ikke kunne hjelpe noe mer.

lindstolen-med-barn
Bildet av familien på tur er tatt i 2010, mens han gikk på første runde med cellegift .

Jeg ble stadig fortalt at jeg aldri måtte gi opp håpet om helbredelse. For meg som stod midt i det og så hvilken vei det bar – jeg visste at alle kunne si alt de ville, men jeg måtte være realist og forberede oss på hva som kom. Jeg forstod raskt at dette ikke ville gå bra. Det var tøft å høre andre mene så mye om hva vi skulle føle og kjenne.

Alle som sier at man skal håpe og tro at en kan bli frisk, skal vite at det er tungt når man forteller alvoret og mottager peprer en med at en ikke må gi opp. Ingen håper mer enn den syke og de nærmeste, men det er jo også dem som må leve med resultatet uansett innstilling eller ikke…Det er nok et forsvar som mange velger for å slippe å ta fakta inn over seg.

For min mann var det å være i jobb og arbeidslivet noe av det tøffeste han måtte gi tapt for. Han jobbet på Statens vegvesen som sensor på bil og motorsykkel. Hans mareritt var å måtte pakke og tømme kontoret sitt. Men de var rause og sa det stod der med hans navn så lenge han levde og at jeg skulle tømme kontoret. De stilte opp fra jobben hans og hadde fredagsmøte hjemme hos oss 2-3 uker før han døde så han skulle føle seg verdsatt og inkludert. Det er ikke mange forunt å jobbe på en slik arbeidsplass.

Jeg strevde med å få han til å slutte å kjøre bil i lang tid. Jeg måtte ta kontakt med sjefen hans. Han gikk på så mye medisiner at det ikke var forsvarlig å kjøre. Han mistet gangsynet – han som egentlig aldri ville kjørt i påvirket tilstand.

Det er vondt og vanskelig å være pleier og barnepasser for egen mann. En skal bestemme så mye og samtidig gi sin støtte.  Vi var jo veldig heldig oppi alt og hadde god støtte fra hjemmesykepleien.  De kom en time hver dag for at jeg skulle få lufte meg og gå tur med bikkjer.  De kunne vi ringe til når som helst på døgnet.

Det var vanskelig å finne rett mengde og dosering av medisiner til en ung mann som han. Til tider kunne han virke rusa, men det kan man også virke når man er undermedisinert. Men den siste uken han levde fikk han endelig nok medisin til at alt var godt. Han kom hjem for siste gang slik han ønsket og fikk dø fredelig hjemme to år og tre måneder etter etter han fikk kreftdiagnosen. Han ble 41 år.

Jeg mottok pleiepenger på slutten, men det var vanskelig hver gang han ble innlagt for da måtte jeg på jobb. Og på jobb hadde de kanskje dekket opp for meg så da måtte jeg ta ut feriedager og avspaseringstimer. Det var ikke lett å sy sammen alt når en har 3 skift turnus og syk mann. Men jeg fikk ordnet dagvakter og hadde fri i de siste månedene han var syk. Etter han døde fikk jeg en dagjobb som gjør det mulig å kombinere unger, jobb og være alene om alt.

Alt går, men det er klart det har vært og kommer tøffe dager. Men det verste har vi vært igjennom. Selv om vi visste han skulle dø og var forberedt på det, så vet man ikke hvordan man skal leve etterpå. Det er knalltøft og selv i dag 4,5 år etter er det tøft. Det er tross alt tre barn uten en pappa. Det er bursdager, høytidsdager, farsdagen og hverdager som er uten en pappa og ektemann.

Så hver dag er en utfordring og savnet vil alltid være der. Det var noen tøffe runder og livet blir aldri det samme. Livet bringer mye og en får være glad en ikke vet hva som kommer rundt neste sving.

Det er først nå jeg kan tenke gjennom alt og bli stolt over hva vi stod i og klarte. Jeg fatter ikke at jeg holdt meg oppe. Det har kostet og koster i dag, men valget vàr ikke våres.

Mine beste råd:
Søk til Montebello for familien. Det har vi gjort. Vi var der en gang med alle og så på et etterlatt fakurs etterpå. Det er verdifullt for alle og man treffer mennesker i samme situasjon. Jeg kan ikke få fullrost de som jobber der og plassen nok.

Solveig Lindstølen

Øverste bilde: Far og datter i 2000 da vi giftet oss.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar