Om lesegleder

Bøker er den beste medisin, pleide moren min å si. Selv om også jeg var en lesehest, skjønte jeg ikke det utsagnet. Ikke før jeg som 30-åring fikk en helsekollaps, fulgt av en periode med sykehusopphold og mange ukers sengeleie.

Jeg lå på Ullevål, i et hvitt rom, koblet til slanger, ute av stand til å gå eller spise og drikke. Dagene var så lange og utenfor var det full sommer. Jeg ville ut til sommeren, men måtte bli liggende. Da jeg trodde at jeg endelig var i ferd med å bli frisk, bøyde en overlege seg over sengen:

-Men du har jo gule øyne. Du må ha fått hepatitt i tillegg til de andre infeksjonene dine.

Ånei, tenkte jeg, men overlegen hadde rett. Flere sengeuker fulgte. Sola skinte, humlene summet, strendene var fulle og fulle var sikkert gjestene på alle uterestaurantene også. Inne i sykerommet lå jeg og kjente selvmedlidenheten vokse. Hodet var fullt av triste tanker. Helt til en kollega dukket opp med bøker til meg.

Blant bokgavene var «Stemmene fra Marrakech» av Elias Canetti. En forfatter jeg ikke visste noe om den gangen, men som øyeblikkelig ble viktig for meg. I stedet for å gruble over blodprøver og laboratorieresultater, forsvant jeg nå inn i en verden med basarer og kamelmarkeder. Jeg leste om den røde by, dens mennesker og mysterier. Jeg glemte meg selv, til fordel for mennesker som myldret rundt i et fremmed land, for å bli beskrevet av en forfatter, for så å gestalte seg i mitt hode der inne i det kjedelige sykerommet.

Egentlig er det jo et under, at tegn på et ark kan bli til bilder i hodet og at disse bildene for en kort stund kan fordrive tankene på egen skjebne. Det er ikke bestandig underet virker, det er klart. Den som er syk har lov til å føle både sorg og sinne og selvmedlidenhet, men for en kort stund kan bøker bli så altoppslukende at man suges inn i en annen verden enn sin egen. Som det står på veggen til et bibliotek jeg nylig var i: Å lese, er å låne en annens kropp og hode. Å lese er det motsatte av å flykte, det er å ta sjansen på å bli løftet over seg selv og inn i en annens tanker og erfaringer. Det kan lyde som fine ord, men vi er mange som har erfart at det virker.

Derfor vil jeg alltid gi «Stemmene fra Marrakech» til de jeg kjenner som er syke eller triste. Forfatteren skriver lett om det vanskelige, han skriver stillferdig om det dramatiske. Han kommer til en plass i byen, han får en følelse av å ha vært der før og så skriver han disse trøsterike ordene: «Her så jeg utstilt all den tetthet og varme i livet, som jeg føler i meg selv. Jeg var denne plassen mens jeg stod der. Jeg tror jeg alltid er denne plassen».

Tove Nilsen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar