Tøff hverdag

Det startet i 2004 da vi fikk den tunge beskjeden om at vår far hadde får kreft i bukspyttkjertelen. Kreft var noe som vår familie hadde hørt lite om og ingen rundt oss hadde hatt. Min bror Kjetil  var 16 år og jeg var 19 år gammel. 

Rundt samme tid fikk vår onkel kreft også, så min far og han brukte galgenhumor om hvem som levde lengst. Min far var innstilt på å kjempe, men det var gått for langt. Det gikk ikke mer enn to – tre måneder fra han fikk beskjeden til han sovnet inn hjemme. Onkelen vår holdt ut rundt seks måneder lengre før han sovnet inn.

Det var utrolig tøft for det var så mye vi skulle rekke å gjøre da pappa var syk, men det var ikke nok tid. Min bror og jeg lovet pappa at vi skulle ta vare på mamma, og jeg måtte lære meg å bli voksen litt tidligere enn kanskje de fleste. Jeg var akkurat fylt 20 år da han sovnet inn mens min bror ble 17 år to måneder senere.

Familien ble tettere sammensveiset og vi var flinkere til å vise takknemlighet, og sette pris på ting. Men så kom sjokkbeskjeden i 2007; vår mor hadde også fått kreft. Ikke den samme typen, men en alvorlig diagnose det også.

Det var tøft, veldig tøft. Minnene som vi hadde fra vår far da han var syk kom sterkt tilbake og vi følte oss oppgitte og slitne. Men vår mor ville ikke gi seg. Hun kjempet igjennom den ene etter den andre operasjonen.

Etter operasjonene fikk hun gode nyheter om at de hadde fjernet alt, men det gikk ikke lange tiden før de fant spredning. Men hun skulle ikke gi seg, humøret hennes var på topp uansett. Hun fikk alle til å le og smile selv om hun slet med sitt. Legene sa at fordi hun var så positiv og full av liv så levde hun et til to år lengre. Hun fortsatte med cellegift og behandling, men i mars 2010 klarte hun ikke mer. Da hadde det spredd seg så mye og behandling hjalp ikke. Hun ble svakere og svakere, og vi som hadde gått igjennom dette før visste at nå er det bare å vente til siste åndetrekk. Plutselig var min bror og jeg aleine.

Jeg var heldig som hadde samboer og unge på vei. Vi fikk vår første unge i august, kun fem måneder etter at mor sovnet inn. Tankene mine var hos min lille familie og jeg måtte gå videre med livet, men for min bror var det nok ikke så lett. Men vi har holdt sammen hele veien og jeg tror ikke det fins så mange som har så tette bånd – brødre imellom – som vi har.

Etter det vi gikk igjennom så ble vi sterkere og mer voksne. Vi var ikke mer enn 23 og 26 år da vi var helt foreldreløse. Jeg tenker at enten blir man svakere og sklir feil ut, eller så vokser man og blir sterkere på vegne av sine foreldre og de rundt en – i slike situasjoner som vi har gått igjennom.

Mine beste råd:
Ta vare på hverandre, ikke utsett noe som du stusser på. Jeg angrer på at jeg som ungdom ikke brukte mer tid på mine foreldre.
Hvis du er en pårørende så prøv å få snakket ut eller del din historie. Det kan være godt for deg.

Stig Andre Toresen

Kommentarer

23 thoughts on “Tøff hverdag

  1. Gerd Vaagen says:

    Ja, viktig å lesa! Men også viktig å fokusere på framtidsvon og overleving i samband med kreft! Det er altfor lite fokus på det! For oss som ar hatt/ har vore borti kreft kretser ustanseleg tankane rundt det usikre ! Derfor er det så godt å lesa om at det faktisk går ann! Det skjer under, ein blir frisk og kan "leva lenge i landet! " Det er håp! Kom med desse historiane også!

  2. Carina Jelsness says:

    Takk for at du deler en så sterk historie. Det er fint å kunne lese hvordan dere tar vare på hverandre og gleder i livet etter de hendelser dere har vært igjennom. Dessverre er det sånn at livet byr på mye vanskeligheter, og dere har virkelig fått merke det. Samtidig gir det en kunnskap om livet som man kun får gjennom slik erfaring. Fortsett som dere gjør, ta vare på minnene og hverandre Plukket fram minnene underveis i livet og det bil føles berikende og varmende
    Varme tanker

  3. Carina Jelsness says:

    Takk for at du deler en så sterk historie. Det er fint å kunne lese hvordan dere tar vare på hverandre og gleder i livet etter de hendelser dere har vært igjennom. Dessverre er det sånn at livet byr på mye vanskeligheter, og dere har virkelig fått merke det. Samtidig gir det en kunnskap om livet som man kun får gjennom slik erfaring. Fortsett som dere gjør, ta vare på minnene og hverandre Plukket fram minnene underveis i livet og det bil føles berikende og varmende
    Varme tanker

Legg igjen en kommentar