Tilbake til jobb

Jeg fikk diagnosene endetarmskreft og brystkreft i hhv. juni og juli 2009. Jeg var 46 år ung og trodde at jeg hadde hele livet foran meg. Det var en selvfølge å være frisk og aktiv, jobbe, trene etc. Men det er det selvfølgelig ikke. Ikke for DEG heller, dessverre.

Jeg var utrolig glad i jobben min, et lite firma med den gang ni ansatte og jeg som eneste «høne i kurven». Det var nesten utenkelig at jeg nå ikke skulle jobbe på lenge. Kanskje ALDRI jobbe mer….

Jeg var i den heldige situasjon at daglig leder og min sjef også var min ektemann. Dagen etter at jeg ble utskrevet etter den store operasjonen en full rectumamputasjon er, VILLE jeg besøke gutta på jobben, vise at det var liv i meg og fortelle litt om det som ville bli mitt nye liv og tilvenningen til å leve med stomi.

Besøkte jobben
Jeg tok med meg brosjyrer med bilder av stomier, jeg visste at de ikke visste noe om stomi. Noen trodde kanskje at «utlagt tarm» eller stomi betyr at man går med hele tarmen i en pose, men det er jo bare en liten rose – eller «jordbær» som barnebarnet mitt på tre år kaller det man har på magen med en liten, nett pose på.

Etter seansen på jobben, ga alle gutta uttrykk for at de var så glade for å se meg. Flere av dem hadde tenkt at jeg så «dødssyk» ut, at jeg ikke hadde hår etc. De syntes det var flott at jeg var så åpen rundt dette med kreft og stomi, og etter alle disse positive tilbakemeldingene var jeg ikke i tvil : Jeg ville og SKULLE tilbake til jobb – så fort som mulig.

Pause fra de vonde tankene
Jeg var jo enda ikke behandlet for brystkreften, fremdriften hva angikk dette visste jeg ikke noe om på det tidspunktet, men i påvente av behandling ruslet jeg inne på kontoret de dagene ikke smertene var for store. Det var bare den beste medisin !!!

Alternativet var å gå hjemme å gruble, og grue for hva undersøkelsene og prøvene vedr. brystet ville vise. De timene jeg klarte å være på jobb i dette tidsrommet var pusterommet jeg trengte så inderlig for å klare å holde meg oppe.

1.september 2009 mistet jeg hele høyre bryst. 2.september hentet mannen min meg og kjørte meg på jobb. Gutta trodde ikke det de så… Jeg spurte om de ville se bandasjene der brystet hadde vært, og ja jeg tok av meg genseren og de fikk si min delvis amputerte overkropp… Jeg syntes det var godt å vise – de syntes det var ok å se…

Jobbet litt hele veien
Jeg skulle begynne på cellegift medio oktober, og i påvente av dette var jeg innom jobben noen timer flere dager i uken, det var herlig ! Det var utrolig godt å ikke miste kontakten med kollegene, det var godt å føle at jeg klarte noe selv om jeg var alvorlig syk.

Cellegiften ga meg få bivirkninger, jeg mistet alt hår selvsagt, hadde litt mageproblemer p.g.a stomien, men ellers gikk det veldig bra. Jeg var hjemme fra jobben de  -3 første dagene etter cellegiftkurene, men tuslet på jobb etter det.

Ville tilbake
Jeg var selvsagt 100 % sykemeldt, men jeg var fast bestemt på å begynne i jobb igjen 1.mars 2010 (siste cellegiftkur hadde jeg medio februar). Det funket i to uker. Da møtte jeg min «overmann» FATIGUEN ( sliten, glemsk, trøtt, psykisk utslitt). Kort fortalt var jeg mer eller mindre sykemeldt ut året 2010, men var på jobb når jeg kjente at jeg ville få en tung dag mentalt, da var jobben den beste medisin.

Etter hvert kom jeg tilbake i 50 % stilling. Jeg fikk selv lov til å styre hvilke dager i uken jeg ville jobbe. Jeg ble 100 % friskmeldt i februar 2013 og har siden jobbet hver dag – og nyter hvert sekund! Jeg har i løpet av denne sykdomsperioden vært igjennom ni operasjoner – rekonstruksjon av brystet begynte jeg på i oktober 2011.

Mine beste råd:

  • Vær åpen om sykdommen i forhold til kollegene, gi dem albuerom for spørsmål og vis dem evt. bilder.
  • Bruk tid på å komme tilbake – ikke stress med at alt skal være som før sykdommen etter noen dager i jobb.
  • Be om å få tilrettelagt arbeidstiden og evt. hjelpemidler på arbeidsplassen slik at du har mulighet til å jobbe – om enn bare et par timer hver dag.

Jeg vil si til dere der ute : Man kan ta piller mot smerter – det skal man jo gjøre, det MÅ man gjøre i perioder. Men jeg har aldri tatt en pille for å prøve å fjerne redsel, frykt, angst, ensomhet.  Jeg har dratt på jobb…

Jeg VET at jeg har vært utrolig privilegert i forhold til dette, jeg må ta av meg hatten for sjefen min – jeg har kunnet komme og gå som jeg har villet i sykdomsperioden, jeg har hatt kolleger som har inkludert meg og som ikke har vært redde for å stille spørsmål. Jeg har utlevert meg selv til dem og det har vært utrolig godt for begge parter.

Jeg vet selvfølgelig at det jeg har fått gjøre i denne sykdomsperioden ikke er mulig for alle, men dersom man vil, klarer å være åpen om sykdommen i forhold til kollegene, tenke positivt, og virkelig vil så er det utrolig hva man klarer

Det jeg vil med min historie er å fortelle hvor god medisin det er å få lov og ikke minst orke å jobbe er. Hvor utrolig viktig det er – ikke minst for psyken: Det å føle at man duger, at man klarer, at man er verdt noe. At man «produserer» noe – ja at man føler seg likeverdig, til nytte og kan bidra med noe.

Uansett hvor lite du klarer å gjøre eller bidra med, så gjør det en STOR forskjell i forhold til å ikke gjøre noe….

Jeg ønsker så inderlig at flest mulig av dere som har mulighet til det prøver å få tilrettelagt arbeidssituasjonen slik at dere kan jobbe de gode dagene i sykdoms-/behandlingsperioden.

Det kan være tungt å komme i gang igjen etter langt fravær, mye nytt kan ha skjedd mens du har vært borte, og sliter man med fatigue så er det en ufattelig lang vei å gå dersom man i tillegg til fysiske « vondter» skal lære nye ting.

Ønsker dere all der ute lykke til videre i kampen for å komme tilbake til en god, rutinemessig hverdag – det er toppen av lykke !

Gry Linås

Les Grys første innlegg «Når livet slår salto»

Kommentarer

7 thoughts on “Tilbake til jobb

  1. Gry Linås says:

    Hei Janne ! Ja, at arbeid er beste medisin er det ingen tvil om !! Jeg vet at flere og flere bedriftsledere har blitt mye flinkere til å tilrettelegge for langtidssykemeldte, det er veldig bra ! Man kommer raskere tilbake i jobb, dette er jo det aller viktigste. I tillegg letter man man "trykket" både på helsevesenet og offentlige instanser – først og fremst NAV.

Legg igjen en kommentar