Testikkelkreft som brems

– Jeg har vondt i ballene! Skikkelig vondt!

”Dette er kreft”, sier jeg til romkompis Erlend Mamelund. ”Nå er jeg ferdig!”. Erlend svarte strengt at det der fikk jeg slutte å kødde med.

Selv om det gjorde jævlig vondt kjempet jeg meg gjennom håndballtreninga den dagen.  Vi skulle spille EM kvalifisering mot Tsjekkia og på kvelden tok jeg meg en tur innom landslagslegen. Han undersøkte testiklene og anbefalte meg å undersøke dem nærmere når vi kom hjem fra samlinga.

Utsatte legebesøk
Kampen tapte vi, og jeg spilte sånn halvbra. Dro jeg til legesjekk når jeg kom hjem? Selvsagt ikke. Smertene gikk jo bort igjen, og en undersøkelse av underlivet er jo ikke akkurat det som frister mest!

I ettertid har jeg tenkt en del på dette, hvorfor i helvete dro jeg ikke til legen med én gang etterpå slik som legen anbefalte?

I verste fall kunne det valget kostet meg livet.

Diagnosen
Så her er tips 1 fra meg: har du vondt i ballene, ta deg en tur til legen. Litt brennkvikt =)

Nå har jo ikke jeg pupper, men jeg går ut ifra at dere som har pupper skjønner at de også må sjekkes med jevne mellomrom!

Et halvt år senere kom smertene tilbake. I og med at jeg ikke er helt tett mellom øra; valgte jeg denne gangen å dra til legen. Det tok fem minutter å bekrefte at jeg hadde testikkelkreft. Verden raste …

Trøst og støtte
Heldigvis har jeg muligens Tysklands (der jeg bor) koseligste lege. Vi holdt rundt hverandre i fem minutter, gråt noen tårer begge to, før han fikk fortalt meg at dette kom til å gå veldig fint. Jeg trodde han på det. Alternativet var jeg ikke så sugen på å tenke på!

Det var forferdelig å fortelle det til samboer’n min Charlotte. Uten tvil det vanskeligste av alt! Hun er smått pessimist av seg, og var sikker på at jeg skulle dø. Jeg forklarte henne de samme betryggende ordene som legen hadde fortalt meg, men jeg er temmelig sikker på at hun fortsatt trodde jeg skulle stryke med. Personlig hadde jeg ingen planer om å gjøre det.

Raskt operert
Med tysk orden og presisjon var jeg scannet og operert tre dager senere. Å vente på svar på om kreften hadde spredt seg var hardt. Tankene var mange og minuttene føltes som timer.

Null spredning! Jeg kjente prognosene; jeg kom til å bli helt frisk! Om jeg ikke trakk Svarte-Petter ut av kortstokken, da. Nei, den oddsen lot jeg være å tenke på.

Cellegift på strak arm…
To uker senere, da operasjonssåret hadde grodd var jeg klar for ”medisin”. To ganger tre uker med cellegift. ”Null stress”, tenkte jeg, som var i bra fysisk form på det tidspunktet. ”Jeg trener samtidig som jeg får behandling, så er jeg tilbake på rekordtid.”

Mandagen kom og jeg var klar.

Første natta spøy jeg ned hele nattbordet mitt. Ikke så morsomt for en godt voksen mann å tilkalle nattevakten for å få han til å tørke opp spyet mitt. Sist gang det skjedde var jeg vel 18, kanskje 19 år, på vei hjem med 23-bussen fra byen i Oslo. Flaut da, og flaut nå.

De neste fire dagene var lange; 4 – 5 timer cellegift om dagen. Så fort legene var ute av døra skrudde jeg opp hastigheten på dryppet til maks slik at jeg skulle bli fortere ferdig. Det føltes uansett som en evighet! Charlotte og søstera mi var på besøk hver dag. Det var godt å ha dem der, men like godt når de dro. Dette var faktisk noe jeg måtte komme meg igjennom på egenhånd.

Store planer, men ingen krefter
Etter endt medisinering fredag fikk jeg skreket meg til å dra hjem fra sykehuset. Jeg skulle egentlig være til lørdag, men jeg måtte bare ut derfra. Jeg var ved godt mot og følte meg bra. Ikke topp, men bra nok til å kanskje komme meg ut på en løpetur eller to.  Jeg våknet neste morgen klokka 6, snørte på meg løpeskoene og gikk ut. Etter 30-40 min var jeg tilbake i senga, og der ble jeg de neste 3 dagene. Formen var mildt sagt ræva! Så lite krefter hadde jeg at jeg måtte dele opp et måltid i tre fordi jeg var så sliten.

Makan til naivitet skal man lete lenge etter. Jeg som trodde jeg var supermann; også hadde kroppen min blitt ”ødelagt” allerede etter én uke med cellegift. Tanker om håndball og trening ble fort lagt på is. Jeg drømte fortsatt, men lyset i tunnelen var nå blitt dimmet på grunn av all eksosen.

IMG_4814
Europacupmeister mai 2013

Bivirkninger
På mandagen lå jeg på gulvet i stabilt sideleie inne på venterommet hos øre- nese- hals legen.  Jeg hadde fått tinnitus, en vanlig bivirkning av cellegift. Mest sannsynlig går det bort igjen, ble jeg fortalt. Dette burde jeg visst, hadde jeg lest den informasjonen jeg fikk beskjed om å lese av legen. Det hadde spart meg for mange bekymringer.

Så tips 2 fra meg er: ber legen deg lese et par sider om eventuelle bivirkninger av cellegift, gjør som legen sier.

Den neste uka var jeg dårlig, mens ”hvileuka” (uke 3) var en eneste stor opptur. Bortsett fra 1000 nye hår i senga etter hver natt, og en tynnere og tynnere lugg. Å miste håret skulle ikke bli den største utfordringen, men når man drar ut den første hårtusten går det noen tanker gjennom hodet til én.

Løpeturer 
Jeg var til og med på løpeturer! Holdt meg rundt 120 i puls, mens turgåerne kikka dumt på  wannabe´en med proft treningsutstyr fullt av reklame som sneglet seg bortover lysløypa. Men det føltes digg, jævlig digg! Spesielt etterfulgt av to-tre timer søvn.

Klar for runde 2, same procedure. 3 uker, hvorav den første var knallhard på sykehuset, uke 2 lå jeg ødelagt i senga hjemme, mens den siste svevde jeg rundt på en sky! Easy! Endelig var jeg ferdig med dritten!

Dreven og smartere
Runde 2 gikk lekende lett i forhold til den første. Selv om formen var 10 ganger verre, visste jeg hva jeg gikk til. Når det begynte å pipe i øra, visste jeg hva det var.  Når jeg våknet klokka 6 dro jeg ikke ut og løp, men ventet heller i senga på at kroppen skulle visne. Null stress, for jeg visste også at uke 3 kom til å bli den beste i mitt liv!

Motivert for comeback
Jeg trente tre ganger om dagen i uke 3. Sykt motivert. Litt cellegift på tirsdagen,  men det bare prellet av.  Nå kunne ingenting stoppe meg! Tre uke senere spilte jeg bundesliga-kamp. 10 kilo over matchvekt og i grusom form, men det lurer fortsatt en tåre i øyekroken når jeg tenker tilbake på øyeblikket da jeg kom inn 2 min før slutt.

IMG_3094
Gullgutten min

Livet etterpå
20 måneder senere har jeg blitt pappa til verdens flotteste lille tass, blitt europamester og ikke vært borte fra en eneste trening og sitter igjen med en livserfaring som forandret livet mitt.

Er det rart jeg er fornøyd?

Bjarte Myrhol

 

Kommentarer

13 thoughts on “Testikkelkreft som brems

  1. Alf H Lund says:

    Veldig bra skrevet dette her, det er fint at du skriver dette. Så får du ha lykke til i Mannheim, det blir ingen flere turer på oss nå som Børge kommer hjem men du kommer vel hjem du også etterhvert. Kanskje får vi se deg som spiller i Bodø Spektrum en dag, selv om det blir på motstanderlaget skal du få "litt" applaus 😉

Legg igjen en kommentar