Tenker på døden hver dag

Hele sykdomsperioden takla jeg veldig bra. For meg kom knekken etterpå. Først da jeg hadde fått vite at kreften (en sjelden form for testikkelkreft som lå i magen) var vekk. Jeg datt helt sammen.

Livet burde liksom være supert etter å ha kommet gjennom noe sånt, men jeg føler meg fremdeles syk, bare på en annen måte. En som folk ikke ser. Nå er det snart åtte år siden, men jeg er sykemeldt enda. Mange kaller meg heldig som overlevde. Men de vet ikke alt. Som folk flest som sliter, så juger jeg og sier “det går bra”, når folk spør.

Jeg trenger å føle at jeg kan bidra med noe og å ha en jobb å gå til, men sannheten er at jeg har dager da jeg ikke kommer meg ut av huset. Bare sitter der helt apatisk i stolen. Før sykdommen tenkte jeg ikke på døden. Nå tenker jeg på den hver dag. Er redd for tilbakefall eller står fast i ubehagelige minner fra behandlingen.

Det hjelper å være ute. Jeg vet at jeg må komme meg ut. At det er det som skal til. Men jeg kan trenge at noe tvinger meg ut. Før hadde vi en Golden Retriever som het Tassen. Jeg har tenkt litt på om jeg bør lete etter en som han. Jeg tror faktisk det. Jeg skal jo bli bra.

Pål-Andrè Raun

Innlegget med bildet oppe til høyre sto første gang på Facebooksiden «Vi i Larvik» 7.2.15. Hundene er ikke Pål-André sine.

Kommentarer

16 thoughts on “Tenker på døden hver dag

  1. Rita Lønn Hammer says:

    Kjære deg. Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med deg under fire øye, fordi det er mye jeg ville sagt deg, men som en fremmed så må man vokte seg vel for ikke å tråkke uti det med begge beina. Og mange vil også si "ja, det er lett for deg å si" og da kan jeg svare, ja det er det fordi jeg er selv en kreftovelever. Jeg fikk dødsdommen for nøyaktig 1 år siden, men heldigvis så fikk jeg operasjon og jeg lever. Og da mener jeg LEVER, med hele meg. Jeg bestemte meg tidlig at dette skal ikke overta livet mitt, jeg skal nyte, jeg skal leve for min mann, mine barn og alle som er glad i meg. Jeg har gått å fått mental trening OG jeg har to hunder 🙂 så ja! Skaff deg en hund, men ikke før du er helt sikker på at du orker, fordi den MÅ ut, den skal ha mosjon og da snakker man hver dag, ikke bare på gode dager, men også på dårlige dager, om du er dårlig om det snør eller regner. Min mann er helt tydelig på at det var det å ha hund som reddet han når jeg var på det sykeste. Han måtte få tankene over på noe annet og når jeg klarte å stå på beina igjen så var det min tur. Du MÅ prøve å tenke at dette er mitt liv, det eneste livet jeg har, skal jeg leve det eller skal jeg bruke livet mitt på å være redd, kanskje redd for noe som aldri skjer. Du er ung og har så mye fint foran deg! Vil du ikke kjenne på at livet strømmer rundt i årene dine? at solen varmer ansiktet ditt, at det lukter nye lukter ute? Bare det å f.eks vært på jobb en dag i uken ville gjort deg godt, snakket med andre, få tankene bort fra sykdom. Jeg jobber 80% og det er ikke et år siden jeg ble operert engang (du finner historien min her på kreftkamp) og jeg har hatt det tøft det kan jeg love deg. Derfor kan jeg skrive det jeg gjør nå. Jeg skulle ønske jeg var hos deg, så skulle jeg dratt deg med ut på tur hver dag, om du så protesterte med alt du har fordi jeg VET det ville gjort deg godt. Det er viktig at du har fokus på noe helt annet, jeg tror ikke du blir bedre av å "bare" være hjemme og jeg sier ikke dette for å være ufin, jeg sier det for å hjelpe. Livet er for kort til å ha det vondt. Nå har du brukt 8 år av livet ditt til å være bekymret, redd. det er ikke verdt det. Noen må hjelpe deg til å få tankene over på noe annet. Har du fått den hjelpen du trenger f.eks hos kreftkoordinator? vardesenteret på radiumhospitalet? Kan jeg bidra med noe så hjelper jeg deg veldig gjerne!! Beklager, dette ble langt, men jeg blir så engasjert når jeg ser noen har det slik som du, da vil jeg så gjerne hjelpe til. Du må gjerne sende meg en medling på FB om du vil, og jeg håper ikke jeg har sagt noe som gjør deg lei deg. Heier på deg!!

  2. Pål-Andrè Rauan says:

    Tusen takk for fine og støttende ord folkens. 🙂 Det betyr mye for meg. Hunden min var grunnen til at jeg taklet sykdommen så bra som jeg gjorde. Han var alltid der for meg. Han var min store støtte og min beste venn. Og tusen takk til Eyrun for at du vil ha min historie. 🙂

  3. Pål-Andrè Rauan says:

    Ja jeg lever på en annen måte nå enn før jeg ble syk. Nå LEVER jeg…for alt og alle. 🙂 Får en annen perspektiv på ting når man har overlevd noe slikt. Men de dårlige dagene kommer plutselig, som et lyn fra klar himmel. Har ikke noe kontroll over det. Men de siste dagene har jeg hatt mange fine og gode dager…og jeg håper de varer. Ja det å ha en hund er veldig positivt, det å ha Tassen i sykdomsperioden var det som holdt meg oppe. Han var hele livet mitt. Han var der for meg hele tiden, og han fikk meg ut i naturen. Og jeg har tenkt mye på å skaffe meg en ny, men når han døde (alderdom) så var det så ille at det gjør at jeg kvier meg i å skaffe meg en ny. Sørger fortsatt etter 4 år.

  4. Jorunn Haugen Bjerke says:

    Ja det gjør utrulig vondt å måtte miste disse herlige 4 beinte . Vi har måttet ta farvel med to stykker dessverre, men gleden du får igjen er så utrulig stor. Og som hjelper en framover i hverdagen og tvinger tankene over på noe så "hverdagslig" som å ta seg av en liten kammerat. Tid har vi jo nokk av både på godt og vondt, og da får en tankene over på noe så positivt som turer og masse kos…..hehe. Håper du får MANGE gode og fine dager og år framover 😉

  5. Tom Arne Knatterud says:

    Kjenner meg igjen ….(ikke samme kreftdiagnose), utrolig vanskelig å komme tilbake ut av vakumet til LIVET igjen, men du er NØDT TIL Å KASTE DEG UT I !! Jo lenger som tiden går, jo mer smerte (mentalt) bygges opp. Var i tankemessig samme situasjon som deg i ca 2.5 år (mye pga de daglige påminnelser; bivirkninger/seneffekter etter behandling og operasjoner, og hele tiden flashbacks) Jeg tenkte på meg selv som "kun" kreftpasient og ikke den jeg virkelig var/er. Et viktig mål for meg var å komme tilbake i jobb – da jeg binder mye av min identitet til min profesjonalitet. Nå greier jeg å jobbe ca 30% og det har blitt en helt annen tilværelse 🙂 🙂 Sier IKKE at det var eller er lett …….men å visne bort er ingen bra greie, og du har jo fått beskjed om at du er helt frisk !? Ta et par måneder av gangen og nyt livet !! PRØV Å IKKE TENK "kanskje….dersom….er fortsatt syk" etc . Skal sende noen sterke vibber i din rettning!!! Mvh en som ikke har fått startet opp på sin 5 års friskmeldingsperiode ennå

  6. Rita Lønn Hammer says:

    Du minner meg om meg selv 🙂 jeg bare bestemte meg at ikke søren, kreften og bivirkninger skulle IKKE overta mitt liv. Jeg var mer død enn levende i fjor sommer og det er bare 1 år siden jeg ble operert men jeg jobber 80% fordi JEG ville det. Jeg ble dronning i mitt eget liv rett og slett. Jeg tenker aldri på det jeg ikke klarer eller ikke orker eller ikke rekker kun på alt jeg klarer, orker og rekker. Alt annet er negative tanker det vil jeg ikke. Livet mitt er for kort til at jeg skal visne bort jeg vil leve og jeg vil leve NÅ 🙂 og det er godt. Ønsker masse lykke til!

Legg igjen en kommentar