Ta livet som det faller seg

18 desember 2002 på vei til jobb, ble alt forandret. Jeg kom meg aldri på jobb den dagen, men havnet på sjukehuset den formiddagen. Formen var dårlig, slapp og jeg var grå i huden. I tillegg hadde jeg kroppskløe som jeg holdt på å bli gal av.

Jeg tok masse prøver og en biopsi fra en kul på halsen, og beskjed om at svarene fra prøvene skulle jeg få etter jul.

Julen med kreftsvaret
To dager tok det så lå svaret der; Hodgkins lymfom ! Jo da, dette ble litt av en jul og ikke visste jeg at det skulle komme mange slike beskjeder rett oppimot jul.

På nyåret fikk jeg brev i posten der det sto VELKOMMEN TIL KREFTAVDELINGEN! Velkommen følte jeg meg, men jeg hadde så visst ikke lyst til å være velkommen der. Men må man, så må man!

Langvarig behandling
Jeg startet med cellegift i februar og jeg skulle holde på til oktober. Det føltes som en evighet. Håret gikk etter andre kur og det var tøft for en dame på 36 år som alltid hadde hatt langt hår.

Den dagen jeg hentet min sønn på 3 år i barnehagen og ikke hadde noe hår så sa han: »Dæven, kæm har gjort det dær me dæ?». Etter den episoden tok det laaang tid før min sønn ville klippe seg.

Det var aldri snakk om parykk så det gikk i luer og hatter i alle regnbuens farger.

Dagene og ukene gikk da fort, selv om resten av det året gikk med til oppkast, feber, infeksjoner og klippekort på sjukehuset til mine hvite engler.

Behandling uten virkning
På nyåret fikk jeg vite at behandlingen ikke virket så jeg ble lagt inn for en ny behandling som heter HMAS; høydose med stamceller fra min egen beinmarg. Det var fire tøffe uker på sjukehuset og jeg kom meg ut akkurat til min datters konfirmasjon.

Konfirmasjon
Fra konfirmasjonen til min datter

 

Etter dette har jeg hatt fire tilbakefall med noen års mellomrom. Jeg skal inn på sjukehuset i disse dager for å se om den siste behandlingen har virket. Jeg har en liten tvil, men jeg får ta det som det kommer.

Jobb og familie
I fem år var jeg uføretrygdet men nå er jeg i 50% stilling i butikk og har fantastiske medarbeidere som jeg trives godt sammen med. Har nok mange dårlige dager, men det har da vel alle. Friske så som syke, og noen dager tenker jeg ikke på at jeg har en alvorlig sykdom i det hele tatt. Jeg lever godt med det, og tar livet som det faller seg på godt og vondt.

Sommeren 2006 fikk jeg hyggelig telefon fra bladet Se Og Hør om jeg ville være med i gladmeldingen. Ja takk! En venninne hadde sendt inn om giftemål så den syvende i syvende 2006 giftet vi oss og hadde en hyggelig fest med venner og familie. Min samboer og mann gjennom sytten år har vært en stor støtte for meg,og jeg håper at han og jeg får mange fine stunder og år sammen framover. 

 

Mye har skjedd i løpet av disse årene, min datter har flyttet til Bergen for å gå på skole, jeg har vært mye ute å reist (både med og uten barn). Siste store tur var i Thailand når min mann ble 50 år og vi drar tilbake dit når jeg også runder 50.

Min sønn var 3 år da dette startet. Han er konfirmant til neste år og det gleder jeg meg til. Jeg håper å få ta han med på en Liverpool kamp for det er hans største ønske, og dere kan vel tenke dere hva mitt er!

Mitt beste råd
TA LIVET SOM DET KOMMER .

Ingrid Dreier

Kommentarer

24 thoughts on “Ta livet som det faller seg

  1. Sølvi Alfnes says:

    Du er knalltøff Ingrid. Har lurt mye på hvordan det gikk med deg etter jeg var på besøk sist, og det er vel en god del år siden. Stå på videre. Ikke gi deg.

Legg igjen en kommentar