Stolt av far

Jeg vil skrive noe i hyllest om min far…..
Det dreier seg om hans kamp sett fra mitt perspektiv som pårørende.

I flere år gikk min far med en stemme, som ble mer og mer rusten. Tilslutt ble pappa så hes, at vi tryglet han om å ta kontakt for en undersøkelse.

Det viste seg raskt at her var det noe mer enn bare en slitt stemme. På stemmebåndet var det en svulst, diagnose kreft (Laryngitis Cancer/ laryngskreft. Pharynxcancer).  Behandling ble raskt iverksatt. 

Behandling
Strålebehandling mot strupekreft gis daglig fem til seks dager i uken, i seks til sju uker. I denne perioden, ble pappa veldig utmagret og sykdommen kom sterkt til syne.  

Det ble i tillegg oppdaget en hjertefeil, forkammerflimmer, noe som også bidrar til at styrken i motstandsdyktigheten ikke er det den burde ha vært. Prognosen kan være veldig god, når diagnosen stilles i et tidligt stadium, – 5 års overlevelse er da ca 90% ved laserkirugi (stråling). Gjennomsnittlig 5 års overlevelse for alle stadier er ca 40 %. 

Pappas tilfelle var lokalavansert, men det fantes heldigvis ingen tegn på spredning til lymfe eller skjodlbruskjertel.

Ventetiden
Etter behandlingen, kom ventetiden…den tiden da strålingen skulle gjøre sin jobb ferdig i cellen.

Det påventende svaret ble nedslående! Strålingen hadde ikke gitt fullstendig ønsket resultat, kreftsvulsten var blitt tirret og ikke minket, eller borte. Det var i tillegg tegn på stråleskader.

Pappa var blitt enda dårligere, og nå kunne han kun hviske. Telefonsamtaler var ikke lenger mulig. Neste ledd i prossessen ble da operasjon.

Pappa ble plutselig satt forelagt et vanskelig valg:

1. Ta en omfattende operasjon, som han kanskje ikke var sterk nok til å komme seg igjennom,  pga. hans svekkede tilstand.
2. La sykdommen gå sitt forløp uten videre behandling. Dette kunne medføre en pinefull avslutting på livet, der svulsten tilslutt hadde forhindret respirasjon, og mat på normal måte.

Vond avstand
Som pårørende ble det utrolig vanskelig å forholde seg til. En redsel for å miste blandet med en enorm skyldfølelse, hjelpløshet…utilstrekkelighet. Dette fordi en bor så langt unna.

Vi måtte ned til pappa, fort…Han var kommet hjem fra sykehuset den dagen og kaffen var klar.  Det var så godt å se han, samtidig så frykelig vond. Før forsvant vi i armene hannes, nå forsvant han i våres. Lille store pappaen vår. Dette ble en gledens tur, først gjenforent med min kjære søster, så endelig framme hos pappa. Og han hadde bestemt seg, den dagen, for å gjennomgå operasjonen!! 🙂

Om operasjonen
Laryngektomi er en operasjon der strupehodet fjernes. Luftrøret legges ut på halsens forside, over brystbeinet. Det blir et lite hull, foran på halsen, et stoma, som man puster igjennom. Uten stemmebånd kan en naturlig nok ikke snakke lenger som tidligere. 
Spiserør og luftrør blir enda mer adskilt. Nesens funksjon, er ikke lenger fungerende.

Et liv som stum
Det finnes nå flere alternativ for å få formet lyd om til tale. Ellers er penn og papir, kroppspråk, tegn til tale det aller mest brukte i tiden etter et slikt inngrep. Men det kan alikevel være krevende med formidlig.

Tenk selv, å ikke ha muligheten til å si noe.  

Barna var samlet
Så kom mine brødre og svigerbror også til pappa.Tenk pappas barn var endelig samlet! På en, og samme tid, noe som var vanlig da vi var barn.

Jeg håpet på at dette skulle bli en motivasjonsfaktor for pappa.

Siste kvelden før innleggelse
Dere som leser her nå, vil nok tro at vi er…steintullat…, galne og uaktsomme.
Men jeg tror vi gjorde det korrekte. Vi koste oss med galgenhumor, mimring, vin, konjakk, Baylies i kaffen… en liten hyllest til LIVET. Livet til pappa. 

Dette med tanke på det store inngrepet, som kunne bli  siste gang vi fikk være med han.

Dagen etter ble operasjonen utført. Vi var utrolig nervøse og skvatt til hver gang telefonen ringte. Da den lange operasjonen var ferdig så jeg han smilende i blant alle slangene. Jeg fikk en aldeles overveldende følelse for at dette ville gå bra.

Jeg gråt da jeg forlot han. Men dette var en annen form for tårer. Dette var glede og spenning.

Dagen etter var han våken og oppe av sengen. Legen fortalte at dette ikke var normalt. De pleide å måtte tvinge pasientene opp, men pappa hadde kommet seg opp selv. Sykdomspreget over pappa, var med ett borte…..som i en håndvending. 

Han var klar med skriveblokken, og hadde mye å framføre. Også humor!! 🙂

Han minnet oss på alle rutiner, som måte huskes på før vi reiste hjem. Siden han selv ikke kom hjem på en stund. Pappa var tilbake.

Vi alle var viktige brikker i denne perioden, alle på hver vår måte.  Men det viktigste var nok at vi kom, og i samlet tropp fant livsgnisten til pappa.

Tiden etter
Som pårørende med avstand, er vi ikke fysisk der til å kunne lette hverdagen til pappa. Men det går ikke en dag uten at vi hører i fra oss, og spør…maser på han om alt han nå må igjennom. 

Dagene med omstilling, læring, etterbehandlinger/konsultrasjoner, logoped, fysio, ernæring…. osv…er en bit, som pappa går alene til. Vi vet at han ennå ikke er utenfor fare for komplikasjoner (og tilbakefall av kreft), men ser at han er sta som et beist og vil klare å komme seg igjennom dette. Og han vil kunne leve et liv med god livskvalitet.

Fra å være nær ved å miste livet, til å få en ny sjanse her i verden. Det er en gave vi ikke bør ta for gitt.

Pappa skrev til meg:
– Det blir mye trening framover, og jeg vil jo aldri få tilbake min gamle røst. 
Da svarte jeg: -jeg kommer til å savne din gamle stemme, men ser fram til å få høre din nye……<3 <3 <3 Stolt av deg pappa! Vi hopper og tramper på kreften…..og ønsker den dit peppern gror!! Glad i deg.

Mitt beste råd
Selv om det er vanskelig som pårørende å sette seg inn i en kreftrammendes situasjon så kan man allikevel vise sine nærmeste at man er tilstede, selv også med avstand. Det finnes mange måter å støtte på: ved å involvere seg, søke kunnskap, og vise støtte, så kan man bidra til at både den syke og en selv som pårørende, får en bedret tilværelse.  

Pia M. Nymo Kleppe

Kommentarer

17 thoughts on “Stolt av far

  1. Pia M Kleppe says:

    så god tilbakemelding Roger. Ja Eyrun, som er grunnleggeren av denne nyttige nettsiden, har respektfullt redigert blogg innlegget mitt, om til en flott artikkel. Hun fortjener ros for at det endelige resultatet ble slik som dette. Og ikke minst, ære for all formidling som kan bety så mye for alle i lignende situasjoner 🙂 <3

Legg igjen en kommentar