Søskenkjærlighet

1 – 1 og uavgjort mellom meg og min bror, så langt.

Ja dette ser ut som et fotballresultat, men nei det er ikke det det gjelder. Resultatet gjelder redding av liv. Jeg reddet broren min fra å drukne som liten. Han reddet meg når jeg fikk kreft som voksen.

Søskenkjærlighet og søskensjalusi
Det er godt en har søsken når en trenger det, men du verden hvor mange ganger jeg har ønsket broren min dit pepper`n gror.

Da broren min kom hjem fra sykehuset da han var liten, fikk han en brannbil, og jeg ble sjalu. Ja, så sjalu, at jeg sutret fordi han fikk gave. Hva sutrer du for da, spurte moren min. Se her sa jeg og pekte på en føflekk jeg hadde på leggen; jeg er skadet jeg og – i håp om oppmerksomhet og trøst. Men nei det hjalp ikke. Slutt å sutre, sa hun. Vel slik var det den gangen.

Hva har nå dette med min kreft å gjøre? Jo, jeg skulle få nok oppmerksomhet senere i livet.

Fisketur
Stor fisk på kroken – 66 kg: – Jeg sitter fast; hjelp Espen!

Langvarige smerter
I mai 1993 var jeg 49 år. Jeg spilte fotball og jeg løp og taklet. Motspillerene lå strødd rundt meg, og jeg var fornøyd med at jeg vant taklingene. Til min store fornøyelse, og motstanderenes smerte. He he, jeg var stolt.

Men så var det plutselig jeg som måtte i bakken, ikke på grunn av en takling fra motstander, men på grunn av smerter i lysken. Jeg lå der og forstod ingenting. Jeg hadde aldri kjent noe slik før. Det gikk over, men jeg klarte ikke mer fotball og gikk i dusjen.

Så tre måneder senere – midt på natten, fikk jeg igjen de samme smertene, og fikk ikke hvilt meg til søvn. Dagen etter ringte jeg min far, som hadde hatt nyregrus, og hørte med ham om det kunne være det. Men nei det var ikke det samme.

Smertene ble borte noen dager, men så økte de i intensitet. Legekontoret var neste. De tok noen blodprøver, men sleit med å analysere de. Etter flere forsøk, ble jeg sendt på sykehusets akutt, og der var det nye prøver.

Overraskende svar
Jeg lå nå der og plystret for meg selv; ventet på et svar, og ante ingen fare. En ung kvinnelig lege kom inn, og smerten forsvant for et kort øyeblikk, siden hun holdt meg i hånden. Men beskjeden var: «Du har leukemi». HE? Jeg skjønte ingen ting. – Vel det kan være blodforgiftning, men du må bli her i natt, til vi får undersøkt deg bedre, sa legen.

Prøvene bekreftet diagnosen KML og dagen etter fikk jeg samtale med en lege. Jeg fikk beskjed om at det var milten som var årsak til smerten. Legen sa at jeg skulle få hjelp til å bli frisk; dette følte han de kunne hjelpe meg med.

Holdt diagnosen for meg selv
Jeg slo meg til ro med det og reiste hjem. Jeg gikk på jobb, men sa ingenting til noen.

Jeg gikk på medisiner frem til mai 1994 og ble innkalt til Dr. Brinch på Rikshospitalet. Der møtte jeg først en likemann, som var en viktig samtale.

Min bror var med til samtalen med Brinch, han var testet og funnet god til å bli min benmargsdonor. Både han og jeg var stolte og glade for det. Brinch fortalte den hele og fulle sannhet om hva som skulle og kunne skje. Jeg satt bare å enkte på at dette skulle jeg klare, mens min bror satt og hørte på det alvorlige Brinch sa.

Jeg sov godt den natten; jeg skulle jo bli frisk, men min bror fikk ikke sove. Han  tenkte på alt det jeg skulle igjennom og at jeg kanskje ikke klarte behandlingen.

Bestemt på å klare det
August 1994 begynte behandlingen, cellegifttkuren, og jeg var spent. Jeg begynte å skrive dagbok, men etter noen dager med kur, slettet jeg det jeg hadde skrevet. Hvorfor skulle jeg lese om disse smertene igjen? Nei, det ville jeg ikke!

Akira min beste venn
Må ikke glemme en verdifull kamerat, som stønnet med meg, når smertene kom. Akira, min beste venn, som selv døde av lungekreft. Stor hund, i en liten kropp.
Han satt nederst i sengen en kveld jeg fikk store smerter, og med spisse ører, så han meg i øynene og ga lyd. Senere på kvelden la han seg i ryggen på meg, noe han aldri gjorde hverken før eller senere.
En annen gang, hvor jeg ble hentet i sengen av ambulansen, lå han der nesten hele tiden til jeg kom tilbake to dager etter.

Jeg hadde hørt at jeg mistet håret og prøvde å forestille meg det foran speilet. Men du verden hvor rart det var, når håret falt av. Men jeg ble jo vant til det. Nå har jeg fått tilbake noe. Fjoner kaller jeg det.

Benmargstransplantasjon
Min bror ble innkalt til å tappe benmarg, og jeg lå på rommet mitt og ventet spent. Tappingen gikk fint, massen ble omhyggelig overlevert og transplanteringen ble satt i gang. Tenk at posen som hang der skulle gi meg et forlenget liv. Utrolig.

Da slangen ble satt inn i kateteret, ble resultatet mellom meg og min bror bekreftet. Det var 1 – 1. Han startet å redde mitt liv og utlignet vårt forhold:  Da jeg var seks år og han to år, reddet jeg ham fra å drukne. Som søsken flest ønsket jeg ham vanligvis dit pepper`n gror, men da, i det øyeblikket, var jeg glad for at jeg holdt ham, slik at hjelpen kom og han ble reddet.

Så takk bror for at du er til; stolt av deg.

Takknemlighet
I ettertid er jeg både ydmyk og takknemlig. Spesielt mot de som har hjulpet meg i årene etter. Hematologisk avd. på Rikshospitalet med Tobias, Dag H. prof. Evensen, Brinch og alle de andre som har holdt motet mitt oppe og hjulpet meg frem i mange år. De var ikke pleiere og leger, men ble gode venner og bekjente. Jeg var trygg, jeg fikk hjelp når jeg  trengte det og jeg kan ikke få rost dere nok. Tusen takk.

At situasjonen gikk litt opp og ned, er nå så, men tryggheten var der hele tiden.

Stian, Espen og Akira
Mine to sønner; Stian og Espen – sammen med Akira

Engler i helsevesenet
Siden jeg har transplantert en nyre, følger ofte epilepsi og diabetes med. Deretter fikk jeg hjerneslag. Så jeg fleiper med å si at jeg er stamgjest i helsevesenet, og at den eneste avdeling jeg ikke har vært på er gynekologisk avd. He he, men jeg er en lykkelig pasient.

Så jeg er uenig med Märtha Louise, hun sier englene finnes i himmelen, jeg mener de er i norsk helsevesen. Men jeg har ikke fått anledning til å ta dette opp med henne.

Vel dette er en del av min opplevelse. Mange utfordringer kom etter hvert. Jeg fikk  problemer med daværende arbeidsgiver; retten til å komme tilbake i jobb. Ja det var nesten en større belastning det, enn kampen om å overvinne kreften.

Men det er en annen historie.

Mine råd til andre
Gråt:
Ta ut de tunge tingene når de er som verst. Det gjorde jeg. Frustrasjon og tunge ting forsvant med gråten. Det blir som en snøskuffe som du skyver foran deg. Om du ikke tar unna etterhvert, så faller snøen tilbake. Ja på hvem, jo på meg selv. Så gråten tok snøen vekk, og du verden hvor lett det var å måke neste lag etterpå. Så jeg sier: tøffe gutter gråter. Det er flott å vise følelser!

Likemann: Selv kom jeg tidlig i kontakt med en likemann, og det var godt. Likemannen, var en som hadde gjennomgått behandlingen jeg skulle få. Og han var jo i live! De fleste kreftdiagnoser har en pasienforening med et godt utbygd likemannsnettverk.

Undersøk om det finnes i din nærhet og bruk det. Der sitter det personer, som har gått igjennom det samme som deg, og da har du en samtalepartner, som du kan utveksle erfaringer og spørsmål med. Likemenn er både for pasient og pårørende.

Aksept:  Jeg merket fort at tankene tok meget energi: «Hvorfor meg?».

Men jeg kan ikke få gjort noe med det. Ved at jeg klarte å akseptere min egen situasjon, så er jeg i dag en lykkelig pasient, selv om jeg etter kreften, er rammet av andre alvorlige sykdommer. Det som kom, var lettere å akseptere, fordi jeg hadde lært.

Bjørn Tolpinrud

Ta gjerne kontakt med meg: bjtolpi@online.no
Les Bjørns andre innlegg:

Kommentarer

4 thoughts on “Søskenkjærlighet

  1. Bjørn Tolpinrud says:

    Et jubileum vil jeg ikke kalle det, men en markering er jo greit. I dag, for 20 år siden fikk jeg diagnosen kronisk leukemi. og jeg lever fortsatt. Mange utfordringer siden den dagen, men med god hjelp av vårt helsevesen i disse årene, er jeg en lykkelig pasient. Trygg på at de har gjort alt for å hjelpe meg, og fortsatt gjør. Ha en fin dag dere også.

  2. Eyrun Thune says:

    Og for en hyggelig pasient du sikkert har vært! Helsevesenet er helige som fikk møte deg! Jeg skal heve glasset for deg i kveld. Du har betydd mye for mange og også for meg og Kreftkamp. TAKK!

Legg igjen en kommentar