Ser deg i sorgen

Nylig døde en sambygding av meg av kreft, og jeg så hvordan datteren fortalte at mammaen hennes var død via Facebook. Og jeg så hvilken vegg av støtte hun i løpet av kort tid fikk, støtte- og kjærlighetserklæringer fra venner og kjente. Hjerter, klemmer og et hav av gode ønsker, varme tanker, kjærlighet og oppmerksomhet.

Dette brakte minner tilbake igjen. For 20 år siden var det jeg som var den 25 år gamle jenta som mistet mammaen sin i kreft. Og jeg kjente et stikk av misunnelse. Å møte døden kan være en ensom opplevelse. Og før mobiltelefonens tid, før Facebook, før Instagram – var det ikke noen naturlig arena å adressere det som hadde skjedd. Jeg kunne ringe til mine nærmeste venner, men utover det visste jeg aldri hvem som visste at jeg hadde mistet det dyrebareste i livet mitt.

Jeg visste ikke hvem som visste, men jeg husker at jeg skjønte det når jeg så mennesker krysse gaten når de fikk øye på meg. Jeg skjønte deres ubehjelpelighet, men det ga en følelse av ensomhet i sorgen.

Jeg husker ikke alle som var i begravelsen, men jeg husker den stille gleden over å se vennene mine der. Det å se at verden ikke hadde gått videre for alle riktig enda, det å vite at de visste om min sorg og følelsen av å ikke være helt alene gjorde godt.

For mange av oss som har mistet våre kjære, er det en sår følelse at verden fortsetter akkurat som om ingenting har skjedd. Det raset som har funnet sted i livet vårt, har ikke gjort noe utslag i andres liv. I alle fall kan det føles slik.

De sosiale medier blir ofte kritisert for å ikke gjøre oss sosiale, tvert i mot – men det å se hvilken rolle de kan spille når livet går i motbakke gjør godt.

Digital støtte og «likes» kan kanskje gjøre sorgen litt mindre ensom, og gi en følelse av «vi ser deg, og vet at du har det vondt». Mer trengs ofte ikke!

Marit Gaare Laache

Kommentarer

27 thoughts on “Ser deg i sorgen

  1. Ellen Næss says:

    Dette var godt skrevet, og det er slik jeg også har oppfattet de såkalte sosiale medier. De inkluderer oss, og skaper et fellesskap som vi ikke hadde før, og alle disse Likes som du nevner, som betyr, jeg ser deg, jeg vet hvordan du har det, jeg tenker på deg. Tusen takk, og det er i grunnen synd på alle disse som ikke forstår dette, som sitter like ensom………

  2. Rita Larsen says:

    Fine ord Marit. D er ondt å miste sine nærmeste og du var jo så vidt begynt i di voksnes fotspor. Huske enda mammaen din me glede. Nybakt brød me hvitost og varm te. Glade barndomsminner som er viktig å ta vare på. ♡♡

  3. Marit Gaare Laache says:

    Rita, så koselig at du huske mamma. Det føles som om det er så lenge siden hun levde. Det er kanskje derfor jeg fremdeles er veldig glad i te og brød med hvitost. Dessverre ikke nybakt, og ikke mammas gode brød – som jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften på. Men jeg var for ung til å tenke på slike "viktige" ting. klem til deg Rita.

  4. Camilla Kjelsrud says:

    Jeg har også erfart at sosiale medier kan være en måte å nå ut med informasjon i en tid da ting er veldig vanskelig. Det er slitsomt å møte alle mennesker som vellmenende spør hvordan det går. Men, når jeg hadde delt litt på sosiale medier på forhånd kunne vi liksom ta opp "tråden" fra det jeg sist hadde skrevet. Det tror jeg også var til stor hjelp for de rundt som gjerne vil dele det vanskelige med oss, men ikke riktig vet hvordan. Dessuten ble det enklere for meg, da jeg slapp å fortelle det samme om og om igjen <3

  5. Marita Moan Kalrud says:

    Facebook har hjulpet meg VELDIG mye i sorgen over min samboer (og Bente Henie Dalhaug Johansen sønn) som vi mistet i fjor. Kom hjem og fant han død i sofaen og fikk mitt livs største sjokk. Hadde det ikke vært for all støtte jeg (vi) fikk via venner og ukjente på FB, tror jeg alt ville tatt mye lengre tid enn hva det har gjort. Bruker fortsatt FB til å "prate" med min elskede. Legger inn ting på siden hans og minnes han med alle bilder og kommentarer fra andre. Uansett hva andre skeptikere sier, så er FB til stor hjelp… hvertfall for min del. 😉

  6. Marita Moan Kalrud says:

    Facebook har hjulpet meg VELDIG mye i sorgen over min samboer (og Bente Henie Dalhaug Johansen sønn) som vi mistet i fjor. Kom hjem og fant han død i sofaen og fikk mitt livs største sjokk. Hadde det ikke vært for all støtte jeg (vi) fikk via venner og ukjente på FB, tror jeg alt ville tatt mye lengre tid enn hva det har gjort. Bruker fortsatt FB til å "prate" med min elskede. Legger inn ting på siden hans og minnes han med alle bilder og kommentarer fra andre. Uansett hva andre skeptikere sier, så er FB til stor hjelp… hvertfall for min del. 😉

  7. Marita Moan Kalrud says:

    Facebook har hjulpet meg VELDIG mye i sorgen over min samboer (og Bente Henie Dalhaug Johansen sønn) som vi mistet i fjor. Kom hjem og fant han død i sofaen og fikk mitt livs største sjokk. Hadde det ikke vært for all støtte jeg (vi) fikk via venner og ukjente på FB, tror jeg alt ville tatt mye lengre tid enn hva det har gjort. Bruker fortsatt FB til å "prate" med min elskede. Legger inn ting på siden hans og minnes han med alle bilder og kommentarer fra andre. Uansett hva andre skeptikere sier, så er FB til stor hjelp… hvertfall for min del. 😉

  8. Gunn Berit Tøllefsen says:

    I går tente eg lys for pappa da det var minnestund over de som hadde gått bort det siste året i kirka heime på Vannøya. Ja, det var veldig fint å få varme hilsninger via nettet fra venner, familie og mange mennesker rundt om i landet.Det gjorde godt i ei tung tid. Veldig bra skrevet av en skorøyværing.

Legg igjen en kommentar