Som å vinne i lotto

Jeg er en jente på 23 år, og sommeren 2013 var jeg superklar for å dra på min aller første jentetur til Tunisia. Jeg fikk bare oppleve tre dager med ferie før jeg lå rett ut i sengen på hotellet med over 40 i feber. Jeg kastet opp, blødde neseblod og etterhvert fikk jeg flere blåmerker på bena og hoftene.

Rask diagnose
Jeg dro til fastlegen min da jeg kom hjem, og etter noen prøver ble jeg lagt rett inn på sykehuset i Fredrikstad. Der jeg lå alene og fikk beskjed om at jeg med 99 prosents sannsylighet hadde leukemi.  Min diagnose er Akutt Myelogen Leukemi, undergruppe M3. Sjansen til å få denne diagnosen er like stor som å vinne i lotto. Ganske liten…

Jeg rakk nesten ikke å tenke før jeg tok opp telefonen for å ringe familie og venner. Etter syv minutter så var jeg ikke lengre alene. Bestevenninnene mine, pappa og stemor var hos meg, og jeg husker vi smilte og lo samme dagen.

Super oppfølging
Jeg ble sendt til Rikshospitalet der de tok meg imot med åpne armer. Der møtte jeg min stesøster og pappaen min som kjørte etter fra Fredrikstad.  Jeg ble sendt rett på rommet for å ta beinmargsprøve for å få vite 100% hvilken leukemi jeg hadde fått. Første natten var kritisk, og jeg måtte ligge på overvåkning med armen full av ledninger – armen veide 10 kilo føltes det som.

Jeg har hatt tre cellegiftbehandlinger, og jeg var ferdig med den siste 3. september. Jeg fikk kontinuerlig kur i syv dager; noe som man merker godt. Jeg måtte holde i gang kroppen med å gå turer frem og tilbake på sykehuset.

Jeg var så heldig som fikk to-mannsrom de første seks ukene jeg var der, og hadde derfor to ekstrasenger og kunne ha foreldrene mine på «vaktskifte» så jeg slapp å være alene. Jeg har også utrolig gode venner/familie som kom på besøk, og dette syns jeg var veldig stas og jeg sminket meg når jeg enda hadde vipper igjen.

Dagen da jeg ble naken
Jeg begynte sakte, men sikkert å miste håret etter rundt 11 dager, og da bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender. Jeg fikk da mine bestevenninner med på en jentekveld, og utrystet med barbermaskin lo og «utforsket» vi litt med sidecut og rottehale. Da alt var borte, og jeg fikk en ordentlig titt så kom det noen tårer fra alle tre, men vi skjønte med en gang at det var bare å tørke det av seg, og ta det med et smil.

Nå går jeg kun på cellegift tabletter som jeg skal gå på i 2 år, og gud hvor deilig det er å slippe flere intravenøse kurer. For hver gang jeg fikk en kur, kjente jeg hvor svakere kroppen ble, og det tok lengre tid før jeg kom meg igjen etter jeg var ferdig med kur. Og det var deilig og kunne komme hjem på perm til hunden min, å få ta med han på trening i en hel uke, merket store forandringer hver dag.

Jeg ser på meg selv som utrolig heldig som kun har hatt tre kurer, og som lever så å si normalt 6-7 måneder etter beskjeden.

Støtteapparat og fantastisk helsepersonell
Å ha familie, venner og de på sykehuset rundt deg er noe som er UTROLIG viktig, ihvertfall for meg. Jeg har vært åpen om det fra første stund, og fått så utrolig mange tilbakemeldinger, som jeg har plassert langt inn i hjertet mitt.

Jeg syns de er utrolig flinke på Rikshospitalet. Jeg følte meg utrolig trygg. Og de som jobber der følte jeg ble mine venner. Jeg var også innlagt på Fredrikstad sykehus, og fikk min siste kur der. Det har vært harde dager, og mye som jeg ikke husker, men å være positiv er noe som er utrolig viktig både for en selv og for de pårørende. At de rundt deg kan slappe bittelitt mer av trur jeg har mye å si.

Mine beste råd:
Til dere som går igjennom det; stå på! Hold motet oppe, smil og sett pris på alt, selv om det er en tøff og tung tid.

Man bør helst ta en dag av gangen. Selv om man har en utrolig vanskelig dag, så sett pris på den miste lille tingen som skjer i løpet av dagen.

Man får et helt annet syn på ting.

Karoline Lier

Kommentarer

62 thoughts on “Som å vinne i lotto

  1. Glenn Kristian Schrøder Jørgensen says:

    Jeg har vel aldri kommentert en blogg før, men her klarer jeg å la vær :p Jeg er vel ikke i nærheten så godhjertet som Karoline, men kanskje mer slik jeg ønsker å være. Og det er godt å vite at hun får det beste ut av livet selv om det dukker opp en utfordring eller to på veien. Tøffe, positive mennesker er det beste jeg vet. Stå på og fortsett å smil 🙂

  2. Sissel Knutsen Hagen says:

    Min vakre dyrebare skatt, jeg er så stolt av deg-du har lært oss at det finnes glede i alt-du ønsket at vi hver dag skulle finne noe å glede oss over-små fremskritt ble feiret-ex at feber hadde gått ned fra 40,2 til 40,1. Du har også holdt vårt mot oppe-som du sier:selvom jeg har kreft så har jeg det bra,og da skylder vi deg å være like optimistisk. Du er bare vakker-din mamma

  3. Anne Kristin Vikerheim says:

    Hei Karoline. Jeg kjenner ikke deg – i alle fall ikke ennå….MEN – Vi har noe felles, nesten da.. jeg var pasient fra 1977-min leukemi var lymfatisk en ALL ( en 21-åring med barneleukemi). Den gang var det ikke noe støtteapparat og heller ikke internett -utrolig ensomt og veldig skummelt !- MEN jeg var også heldig,:-) Hadde en fantastisk lege og ett nydelig team på SØF som tok godt vare på meg. Som deg hadde jeg også DEN flotteste familien og DE nydelige vennene som var der og delte tid med meg og oss i de tre årene den planlagte behandlingen var den gang. Behandlingen virket og livet har vært fantastisk etter "den tøffe runden". RÅDENE DINE er som MINE – ta en dag av gangen og nyt hvert øyeblikk 🙂 … Vi minner hverandre på det innimellom fremdeles min mann og jeg når vi " uffer oss" over hverdagslige problemer. Jeg tror nok på at ingen av oss kommer lenger enn dit vi skal – men ved å se etter det som man kan glede seg over og gi dagene gode opplevelser har vi det best mulig på "livsveien" . Takk for at du deler. Jeg ønsker deg og dine mange – mange dager og øyeblikk fulle med gode øyeblikk…Hilsen Anne Kristin

  4. Karoline Elisabeth Lier says:

    Så godt og høre at alt ble bra for deg og ! det gleder jeg meg over. Ja, men det høres ut som du kom deg godt igjennom det selvom det ikke fantes det den gang. og det er fantastisk ! Det blir det vettu, man må tenke at man kunne hatt det mye værre når de hverdagslige problemene kommer inn, og det beste er å ta det med et smil ! 🙂 Tusen hjertelig takk selv som deler, og Tusen hjertelig og i lige måde til deg og dine ! 🙂

  5. Silje Digre says:

    Hei! Fikk APL mai- 12, og kjenner det du har gått igjennom. Den gleden en føler når siste i.v cellegift blir koblet fra er helt fantastisk. Selv er jeg snart ferdig med mine 2 år på tabletter. Tålte mye av medisinene dårlig, så går kun på en type nå. Gleder meg til å bli ferdig i okt/nov, og slippe "hangover" hver helg når jeg tar oppfølgingsdosen. Stå på videre, og flott at du er så ærlig om en situasjon som for mange er så skremmende!

Legg igjen en kommentar