Om frykt

”Hva er du egentlig laget av?” ”Du er så sterk og så tøff!” Mitt nettverk er superflinke til å komme med gode ord.

Jeg får mange henvendelser fra mennesker som ber om hjelp og råd, og jeg gjør mitt beste for å bidra. Noen ”glemmer” av at jeg har kreft. Det synes jeg er herlig! Hva er greia egentlig? Hvorfor bruker jeg blant annet humor som ”våpen” mot kreften? Er jeg egentlig så tøff og sterk og fantastisk? Nei jeg er ikke det.

Jeg har bare ikke frykt. Det å leve med og uten frykt er så vidt forskjellige levesett at jeg ønsker å belyse det med disse ord. Det å være uten frykt er ikke noe krampaktig som en kan presse seg til, tvinge seg til å stenge ute frykten som ofte dukker opp. Nei, for min del handler det om tre ting:

  1. Kjærlighet
  2. Tillit
  3. Å møte frykten

Jeg var for noen år siden så full av frykt at jeg ikke ante min retning i livet. Et av vendepunktene var et møte med en sjaman som senere ble en av mine beste venner. Han lærte meg mye om blant annet kjærlighet, frykt, kontroll og tillit. Så, merkelig nok så kan jeg se på mitt liv også i dag med kjærlighet i stedet for frykt. Det å elske livet hver dag, det er en treningssak, og jeg var så godt trent før kreften kom, at den fikk utfordring i å infiltrere en kropp og en sjel som elsker livet så høyt.

Jeg har en tillit til at dette kommer til å gå bra. Ja det kan høres rart ut, for jeg har spredning, så logikken sier noe annet. Men hvem kjenner morgendagen? Vet du hva som skjer i det øyeblikk du går ut døra i morgen?

Hvem vet hva forskerne finner ut, eller om min lisvsstil hjelper. Er det grønn te, yoga, chaga, meditasjon, latter, mental trening – ja hva hjelper egentlig? Tror vi på noe så kan vi garantert google noe som støtter det ene eller det andre. Vi må ha tillit til vår egen tro.

 

Er jeg fryktløs hele tiden? Nei, plutselig så kommer det over meg – så gråter jeg og tenker: hva om jeg dør? Men om så skulle skje så regner jeg med de har en bra jobb som venter meg på den andre siden. Så går jeg inn i det, jeg møter frykten, og da er det ikke så skummelt lenger. Vi er mest redd for det ukjente, når vi tør å bli ”litt kjent” med det som er skummelt så forsvinner gjerne frykten.

Meditasjon er en god måte å jobbe med frykt på, det å søke innover. Jeg kjenner en indre ro, og den er sterkere enn kreften og det skumle den symboliserer. Jeg tror at det vi sender ut får vi tilbake, og det vi dyrker blir det mer av – så jeg dyrker min helse, ikke sykdommen, jeg dyrker kjærligheten og ikke frykten.

Sist så tror jeg at det aller meste har en mening, derfor har jeg heller ingen frykt for kreften. Livet er ikke meningsløst, det er verdifullt – om vi har kreft eller andre utfordringer. Det er vår oppgave å være den beste utgaven av oss selv, og kanskje måtte kreft være noe av det jeg skulle møte på min vei for å gjøre min livsoppgave på best mulig måte.

Lucky Linda Persen

Les Lucky Lindas innlegg «Galgenhumor og kreft»

 

Kommentarer

50 thoughts on “Om frykt

  1. Berit Løken says:

    Har selv fått brystkreft og vet ingenting ting om det er spredning eller ikke . Blodprøver er fine og ingen kuler under armen … spent og skal på Radiumen torsdag . Jeg begynner med cellegift først for og minske sviltsen føre oprasjon … Dette skal jeg klare og ser lyst på livet . Men gråter og føler meg liten også . Gruer og gleder til cellegift …. klem til dere alle

  2. Gerd Jenny Aanerud says:

    Har ikke kreft, men en kronisk, destruktiv sykdom som hopper opp og ned, som kan være nesten snill, som kan rive meg i stykker pga smerter, som gir meg flere tilleggsdiagnoser, men nyte øyeblikket og livet generelt – det må jeg bare – tross alt.

  3. Berit Løken says:

    Takk for svaret …. Lucky-Linda. Skal på Radiumen torsdag … skal ta blodprøver og EKG … så uken etter time med prat sammen med overlegen . Synes alt går så tregt og redd det blir spredning … men de vet nok hva de gjør … klem kjære Lucky-Linda

  4. Solfrid Margrethe Kjølstad Pettersen says:

    Du får det sagt 🙂
    Vi lever, om vi tør eller ikke, selv om vi alle VET at vi en gang skal dø, i fra dette LIVET. Det er jo det eneste som er sikkert….
    Det som jeg syns er rart er at vi i stor grad blir trent i å bli fremmedgjort over for døden og det vanskelige i Livet (nesten ingen som kan snakke/samtale om disse temaene) fra vi er små av. Det samme gjelder medgang, seirer, skryt og ros, som jeg også opplever jeg at vi trent (janteloven) til å takle heller dårlig. Så synd at så mange av oss, må bli voksne før vi skjønner disse aspektene ved livet.
    At Livet byr på tøffe tider og medgangstider, utfordringer og kjedeligheter, redsler og tryggheter, sorger og gleder er jo med på gi Livet det unike innholdet som hver av oss unike mennesker skal fylle våre liv med.
    Takk for at du går din egen vei og viser oss din vikling på Livet, jeg er så glad og takknemlig for at jeg kan få følge med på din ferd.
    Lykke til med fortsettelsen Lucky-Linda 🙂

  5. Solfrid Margrethe Kjølstad Pettersen says:

    Du får det sagt 🙂
    Vi lever, om vi tør eller ikke, selv om vi alle VET at vi en gang skal dø, i fra dette LIVET. Det er jo det eneste som er sikkert….
    Det som jeg syns er rart er at vi i stor grad blir trent i å bli fremmedgjort over for døden og det vanskelige i Livet (nesten ingen som kan snakke/samtale om disse temaene) fra vi er små av. Det samme gjelder medgang, seirer, skryt og ros, som jeg også opplever jeg at vi trent (janteloven) til å takle heller dårlig. Så synd at så mange av oss, må bli voksne før vi skjønner disse aspektene ved livet.
    At Livet byr på tøffe tider og medgangstider, utfordringer og kjedeligheter, redsler og tryggheter, sorger og gleder er jo med på gi Livet det unike innholdet som hver av oss unike mennesker skal fylle våre liv med.
    Takk for at du går din egen vei og viser oss din vikling på Livet, jeg er så glad og takknemlig for at jeg kan få følge med på din ferd.
    Lykke til med fortsettelsen Lucky-Linda 🙂

  6. Roxanne Meyer says:

    Sterkt og inspirerende å lese. Jeg fikk selv påvist fremskreden leverkreft så sent som 1. april — litt av en aprilspøk! — og har foreløpig ikke kommet lenger enn sjokkfasen. Jeg trodde jeg hadde gallesten, men de fant i stedet multiple svulster i leveren. Foreløpig har jeg fått minimal informasjon, og går og venter på resultatene av vevsprøver som ble sendt til Rikshospitalet 4. april. Håper å komme i kontakt med folk som er i en lignende situasjon. Felles skjebne, felles trøst, sies det. Jeg vil heller si felles skjebne, felles styrke.

  7. Hildegunn Hus says:

    Takk for disse ordene. Tror jeg etter å ha levd med kreft i 3 1/2 år har lært meg å leve slik som deg, men godt å se det på trykk så fint som du har beskrevet det her. Den indre ro og kraft gjør oss kjempesterke >3

  8. Hildegunn Hus says:

    Takk for disse ordene. Tror jeg etter å ha levd med kreft i 3 1/2 år har lært meg å leve slik som deg, men godt å se det på trykk så fint som du har beskrevet det her. Den indre ro og kraft gjør oss kjempesterke >3

  9. Eivor Helene Sletbakk says:

    Dette er en stund siden du skrev. men jeg trengte å lese det igjen i dag- for jeg har væt på avveier og frykt har styrt for mye. men du har så rett i det du sier. med å slippe frykten å fokusere på kjærligheten rundt oss. holde negative mennesker på avstand. og fokusere på det og de som ikke stjeler energi. det hølje ned her i Narvik nå. det er en mørk og sur oktoberkveld. men inne er det varmt og lunt. og i dag har jeg gått i pysjbuksa hele dagn fordi jeg hadde yst til det. jeg spiste med ungene mine. og vi så på julefilm sammen. en prøvetest av julestemningen rett og slett. Du inspirerer meg linda. ( det har jeg sagt før) jeg lever selv med en sak i lillehjernene min. som ikke bør vokse mer for å si det slik. men vet du hva. jeg tenker ikke på det. jeg er en livsnyter. jeg tar vare på de små øyeblikk. men jeg er også et menneske. som lar frykt og angst ta over i en liten tid. men så jeg p bloggen din. og plutselig er verden akkurat slik den skal være igjen…. livet er jo så skjønt linda. takk. takk for at du finnes der ute. klem fra Narvik.

Legg igjen en kommentar