Nyter hver dag

Det har gått litt over to år siden jeg fikk beskjeden om at jeg hadde fått brystkreft. Mye har skjedd siden da, – og det føles nesten litt fjernt og uvirkelig. Var det meg som opplevde to operasjoner, – cellegift og stråling? Joda, – det var nok det, men det er veldig fjernt.

Jeg antar at det er en sunn reaksjon å ha lagt det til siden og fortsatt med livet mitt. Men er livet det samme nå etter at jeg har sett at sanden i timeglasset faktisk renner? Ingen av oss er udødelige, selv vi noen ganger glemmer det. Vi skal ”bare” først, og siden skal vi leve og kose oss.

Min mann Finn og jeg fikk en vekker på mange områder, – vi fikk også spørsmål om vi ville unnvært den opplevelsen som en kreftdiagnose er. Da ble vi først svar skyldig, – men etterhvert som vi fikk tenkt igjennom det så tror jeg nok at vi er litt takknemlige også. Det var selvsagt en krevende prosess med operasjoner og behandling, – men det gikk jo bra! For oss endte det opp som en solskinnshistorie. Det kom masse positivt ut av dette som vi aldri ville fått ellers. Vi nyter hver dag og hvert øyeblikk så godt som vi kan, – passer på hverandre og fokuserer på det positive. Vi har ikke tid til fjas, tull og detaljer som ikke betyr noe.

Sommeren etter giftet vi oss, – og det var en fantastisk dag. Dette hadde vi nok ikke gjort så raskt hvis ikke det var for vår opplevelse av helsevesenet – «som bare samboere». Har man ikke vært samboere lenge nok, er reglene rundt personvern svært strenge, og Finn ble ofte holdt utenfor. For meg og oss var dette frustrerende. Jeg trengte å ha Finn der hele tiden som støtte, men vi hadde ikke vært samboere lenge nok til at han automatisk fikk innsyn selv om han sto øverst på min liste over pårørende. Disse tingene er mye enklere når en er gift.

Jeg var heldig og kom ganske greit tilbake i 100% jobb ett år etter operasjon, – hadde en forståelsesfull arbeidsgiver som lot meg bruke tid på å komme gradvis tilbake. Jeg hadde en liten nedtur med fatigue en periode, og da jobbet jeg 60%. Nå går det stort sett bra og jeg er i full vigør og jobber fullt. Det hender dog at jeg blir brått sliten og mister konsentrasjonen, mister ord og er litt utafor, men det er en liten pris å betale. Jeg går også på hormonmedisiner og har mine hetetokter, men det er også helt greit.

Jeg ønsker å bruke tiden min på positive hyggelige ting sammen med de jeg er glad i. Mannen min Finn er fotograf og vi gjør mange kreative ting sammen. Vi lagde en billedserie mens jeg var syk. Den het ”Voyage” og var både i media og hovedutstilling på Rosa Sløyfe aksjonen i Vestfold i 2016. Vi har mye glede av felles bildeprosjekter og det er god terapi. Han har lært meg teknikker som jeg har forsket videre på og jeg lager nå mitt eget uttrykk i noe vi kaller Fokvareller – digitale fotografier bearbeidet slik at de framstår litt som akvareller. Det er en deilig hobby som gir mye energi, og ikke minst mye frisk luft.

Tone Hasle

Fo2kunst.no

Les Tones første innlegg: Sikkert ikke noe farlig…?

Kommentarer

Legg igjen en kommentar