Da pappa fikk kreft

Jeg var 1 år gammel da pappa først ble syk, han hadde fått hjernesvulst. Under dette hadde det dannet seg epilepsi. Pappa var en hardarbeidende mann, og legene trodde han var overarbeidet. 

Da jeg gikk i 4. klasse fikk jeg vite at pappa var syk, han fikk epilepsianfall rett foran meg. Det var inn på sykehus og mange tøffe øyeblikk. Dette var et stort vendepunkt, etter dette anfallet kom de hyppigere. Jeg har mange vonde minner som sitter igjen, synet av pappa som ligger der med anfall og redselen for at pappa skulle dø. Jeg har flere ganger funnet pappa i anfall, og sett syn et barn aldri burde se.

Årene gikk og pappa slet med sitt. Han ville ikke være syk, han ville være som alle andre.

Jeg begynte på ungdomsskolen og trodde at alt var greit. Det var det ikke, legene hadde funnet forandringer i hodet på pappa og han måtte begynne på cellegift igjen. Lite ante jeg om den tøffe tiden vi hadde i vente. 

Det ble mye sykehusbesøk på pappa, mamma var heldigvis alltid med han så han slapp å være alene. 

Jeg begynte siste året på ungdomsskolen, dette var året alt skulle forandre seg. Pappa hadde fått tilbakefall av kreften, og en ny svulst hadde dannet seg i hjernen. Denne gangen satt svulsten så leit til, at det ikke gikk an å opperere. Pappa skulle dø. 

Jeg tror at pappa selv hadde forstått at døden nærmet seg en stund. Han tok meg med på mye og vi hadde mange gode opplevelser sammen de siste årene. 

Våren 2011 hadde kommet og pappa ble gradvis dårligere og dårligere. Han ble svært pleietrengende og ba selv om å få komme på sykehus. Der ble han en uke, til vi hadde fått på plass alt av hjelpemidler hjemme. Pappa mistet følelsen i den ene siden av kroppen og ble avhengig av rullestol. Dette var noe han mislikte sterkt, han ville bare være som alle andre. Vi fikk god hjelp av hjemmesykepleien hjemme, og mamma var fantastisk. Hun hjalp til og tok seg av pappa. 

Den siste uken i mai våknet jeg av at ambulansen var hos oss, pappa skulle bare inn på sykehuset for å få fjernet litt slim fra halsen da han hadde fått lungebetennelse. Hadde det bare vært så vel, når pappa kom inn på sykehuset hadde han en skyhøy puls i over 7 timer. Jeg glemmer aldri det synet. 

Vi skjønte da at pappa ikke kom til å komme hjem igjen, og den tøffeste uken i våre liv kom oss i møte. Pappa sluttet å spise, og fikk kun næring via intravenøst. Jeg var inne på sykehuset hos pappa nesten hver dag, det var kun en dag jeg ikke var der. Det angrer jeg noe vanvittig på, for det var den gode dagen pappa hadde.  Etter dette klarte han nesten ikke å snakke, og sov mesteparten av tiden. 

Det var lørdag og jeg skulle til Sarpsborg på fotballkamp, pappa ville så gjerne at jeg skulle dra. Jeg husker mamma ringte meg, «hvis du vil møte pappa igjen, så må du komme nå». Tante hentet meg, og han levde heldigvis når vi kom. Han var en sterk mann som ikke ville gi slipp. 

Mandagen kom og jeg hadde bestemt meg for å bli hjemme. Mamma ringte meg flere ganger den dagen for å få meg til å komme inn. Hun skjønte at noe skulle skje, heldigvis dro jeg… 

Jeg husker alt som skjedde den dagen. Klokken to kastet han opp, og jeg løp ut stresset for å få hjelp. Jeg ringte tante «nå må du komme, pappa er kjempe dårlig». Hun kom, og hun rakk det. Fem over tre sovnet pappa stille inn med sine nærmeste rundt seg. 

16år gammel sto jeg der med hele livet foran meg, men uten den personen som betydde aller mest for meg. Jeg følte at verden raste sammen rundt meg, men jeg måtte være sterk for mamma og besteforeldrene mine. 

I skrivande stund er det 3,5 år siden pappa døde. Jeg sliter fortsatt og savnet er vanvittig stort. Pappa kommer alltid til å bety alt for meg, og jeg vil gjøre alt for å gjøre han stolt! 

Mine beste råd:

Prat med noen og ta imot all hjelp du kan få. 

Og til alle voksne, fortell barna sannheten… de forstår mer enn dere tror. 

Stå på, livet går videre selv om det ikke virker sånn akurat der og da.

Emilie Sameien

Kommentarer

4 thoughts on “Da pappa fikk kreft

Legg igjen en kommentar