Når livet slår salto

26.mai 2009 : Det er en flott forsommerdag. Jeg er på Diakonhjemmet for å «sjekke ut» hemoroider. Når jeg går ut derfra – har jeg blitt undersøkt av tre leger, og magefølelsen er IKKE god tatt i betraktning legenes ansiktsuttrykk.

Jeg får telefon dagen etter, det blir koloscopi, MR, CT de nærmeste dagene. Kort fortalt : Koloscopien viste polypper- som ble fjernet og en svulst nede ved analinngangen. MR og CT fikk jeg svar på en uke senere : Da hadde jeg gjennomlevd den verste uken i hele mitt da 46 år lange liv. Svaret jeg fikk var: Ingen spredning til lever eller lunger, men de hadde på MR funnet » en forandring i høyre bryst».

Planen videre gikk ut på seks uker med stråling før fjerning av svulsten, forandringen i brystet ville komme i annen rekke. Den dagen jeg skulle møte på Kreftsenteret på Ullevål for samtale før stråling, får jeg en telefon derfra: De har vurdert MR bildene på nytt, svulsten er mindre enn først antatt, den ser «fin» ut, slik at de har bestemt seg for at stråling er undøvendig. Jeg blir innlagt på Diakonhjemmet fredag 17. juli, skal opereres mandag 20. juli og har fått klar beskjed om at på grunn av svulstens beliggenhet bilr det permanent colostomi. Operasjonen var vellykket, de finner ingen tegn til spredning hverken til lever, lunger, mage eller lymfeknuter.

Ti dager senere er jeg hjemme igjen med min stomi – som har fått navnet «Puffe»; mitt nye liv begynner så smått. Dagen etter jeg har kommet hjem får jeg telefon fra Brystdiagnostisk senter på Ullevål, jeg må ta ultralyd og biopsi av «forandringen». Jeg er totalt utslitt fysisk og metalt, og klarer ikke å tenke. Jeg møter opp på Ullevål 10. august, og gjennomfører undersøkelsene. Samtale med brystkirurg fredagen etter, det er kreft i brystet. Ikke èn, men tre svulster. Hele brystet må fjernes raskt. Ingen i min familie har hatt noen form for kreft. Hverken kirurgen som undersøkte meg eller jeg selv har kjent noen kul. Kroppen er utslitt etter en stor mageoperasjonen, men det er ingen vei utenom, så 1. september mister jeg høyre bryst, men heller ikke her ser man spredning til lymfer eller andre organer.

Det blir likevel etter operasjonen bestemt at jeg for sikkerhets skyld skal ha 6 cellegiftkurer med FEC 60, deretter antiøstrogen i 5-10 år. Det er i skrivende stund usikkert om jeg skal fortsette i 5 år til. 1 cellegiftkur hadde jeg i oktober 2009. Jeg hadde ikke EN dårlig dag, men var litt uvel i magen pga. stomien. Den den eneste bivirkningen var å miste alt kroppshår, en bagatell oppi det hele. I dag, nesten på dagen fem år etter tarmoperasjonen lever jeg i beste velgående. Jeg var sykmeldt stort sett hele det første året etter operasjonene, men det hang sammen med tilvenning av stomi og store plager på grunn av antiøstrogenbehandlingen.

Jeg har, tro det eller ei, fått et mye bedre liv etter kreftsykdommene. Jeg har blitt så utrolig ydmyk, så glad i livet og har lært hvor utrolig sårbart og uforutsigbart livet er. Jeg har alltid trent, spist veldig sunt og «levd etter boka», likevel fikk jeg påvist to kreftdiagnoser samtidig.

Jeg hadde «flaks» om jeg kan kalle det dèt, brystkreften ville ikke blitt oppdaget i tide dersom jeg ikke hadde fått påvist endetarmskreft, det var jo MR undersøkelsen som avslørte den.

Puffe stomi har blitt en del av min personlighet, hun lever sitt liv inni posen sin, jeg tror faktisk med hånden på hjertet jeg kan si at dersom hun hadde kunnet bli lagt inn i magen igjen, ville jeg følt et stort tomrom- hun er jo en del av meg!!

Det er selvfølgelig vanskelig å beskrive følelser, redselen man levde og fortsatt lever med, frykten for tilbakefall vil jo alltid være der. Jeg hadde min siste store kontroll på Diakonhjemmet nå i juni, og kirurgen min der sa da at han allerede etter kontrollen 2. året etter operasjonen skjønte at dette ville gå bra. Jeg skal ha en siste kontroll av brystet på Ullevål i september, der er det en onkolog som forsker på sammenhengen mellom tarm-og brystkreft, så jeg er visst et ganske interessant tilfelle, hi,hi :).

Til dere som sliter og er midt oppi denne krisen som det å få kreft er, så vil jeg si : Ikke gi opp, gir du opp – har du tapt !!! Det er så mange behandlingsalternativer og gode medikamenter i dag. Jeg fikk høre av min onkolog at det er flere som dør MED kreft enn AV kreft, så gi ikke opp, stå på så lenge dere har håp, og håp er det så lenge det er liv!

Mine beste råd:
Gi ikke opp – uansett hvor håpløst og vondt du har det.

Lytt til kroppens signaler – orker du ikke noe en dag så la være å gjøre noe, slapp av.

Jeg skrev dagbok i hele sykdomsperioden, helt fra den dagen i mai på Diakonhjemmet. Det var utrolig god medisin for meg, og både godt og vondt å lese nå i ettertid. Mye av det jeg skrev kan jeg faktisk ikke huske, derfor er jeg veldig glad for at jeg gjorde det.

Til pårørende : Lytt, bare vær til stede, prøv å lage hverdagen så normal som mulig.

Lev og nyt de små ting i hverdagen, og tenk at hvert fremskritt – uansett hvor lite det er – er STORT.

Gry Linås

Kommentarer

35 thoughts on “Når livet slår salto

  1. Ingveig Kjersti Reindal says:

    Takk for stor oppmuntring.
    Ja, det er helt klart at positiv tenking/prøve å se lyst på det er god medisin. Og det gjør også livet så mye mer behagelig.
    Jeg er enig i at livet har kommet ekstra nært, og det er en stor rikdom.
    Alle gode tanker og ønsker til deg.
    Hilsen fra Ingveig

  2. Guri Haugland says:

    Gry, du er berre sååå god!! Tenk at alt detta he gjengje så bra,mange tunge bakkar ,men du he klatra dei alle til topps! Glad i deg, Gry! Trening,musikk og nyte livet,det er deg!

  3. Solvor Bye Tellefsen says:

    Kjenner meg igjen i det du skriver om at livet er blitt bedre etter kreftdiagnosen 🙂 Ble operert for eggstokkreft for et år siden (på datoen et år siden) og fjernet hele stasen i tillegg til mesteparten av tykktarmen og er en evig optimist. Gidder ikke bekymre meg om det jeg ikke kan gjøre noe med. Flere har sagt at jeg er i bedre humør nå enn det jeg hadde før 🙂 Var veldig fint å lese innlegget ditt!
    Hilsen Solvor

  4. Solvor Bye Tellefsen says:

    Kjenner meg igjen i det du skriver om at livet er blitt bedre etter kreftdiagnosen 🙂 Ble operert for eggstokkreft for et år siden (på datoen et år siden) og fjernet hele stasen i tillegg til mesteparten av tykktarmen og er en evig optimist. Gidder ikke bekymre meg om det jeg ikke kan gjøre noe med. Flere har sagt at jeg er i bedre humør nå enn det jeg hadde før 🙂 Var veldig fint å lese innlegget ditt!
    Hilsen Solvor

  5. Tove Kolberg says:

    Flott å høres fra dem det går med, ofte går det galt og da får vi jo hørt de i historiene. Derfor viktig at de gode historiene også kommer fram. Dersom jeg overleveres min diagnose så skal jeg skrive om det jeg også

  6. Tove Kolberg says:

    Flott å høres fra dem det går med, ofte går det galt og da får vi jo hørt de i historiene. Derfor viktig at de gode historiene også kommer fram. Dersom jeg overleveres min diagnose så skal jeg skrive om det jeg også

  7. Gry Linås says:

    Jeg har alltid forbundet kreft med døden, men når du står oppi det med begge bena så skjer det noe : du får krefter du ikke ante du hadde, og plutselig er ikke døden noe alternativ, det er en ting du bare vet du skal vinne kampen mot !!! Jeg skulle IKKE dø av kreft i en alder av 46

  8. Gry Linås says:

    Jeg har alltid forbundet kreft med døden, men når du står oppi det med begge bena så skjer det noe : du får krefter du ikke ante du hadde, og plutselig er ikke døden noe alternativ, det er en ting du bare vet du skal vinne kampen mot !!! Jeg skulle IKKE dø av kreft i en alder av 46

  9. Gry Linås says:

    Det er eneste alternativet, tenke positivt ! Når man har kommet til hektende etter operasjoner, cellegift etc. må man bare st på å leve, kjempe, nyte og satse alt på st livet skal bli langt og godt. ,, Masse lykke til videre, Ingveig 🙂

  10. Gry Linås says:

    Det er eneste alternativet, tenke positivt ! Når man har kommet til hektende etter operasjoner, cellegift etc. må man bare st på å leve, kjempe, nyte og satse alt på st livet skal bli langt og godt. ,, Masse lykke til videre, Ingveig 🙂

  11. Anita Bruun Hellesnes says:

    Sterk lesning, Gry! Jeg har fortstått av innleggene dine på fb at du har hatt noen utfordringer, og her presenterer du hele historien på en måte som imponerer stort. Du fremstår som en flott dame som ikke bare tar imot, men som også har mye å gi! Stå på! Varme tanker fra Tore og meg

  12. Gry Linås says:

    Tusen takk, Laila 🙂 ! " SE alltid lyst på livet" syng Lillebjørn Nilsen, det er sant ! Du har jo kjent det på kroppen du òg, Laila…. Og det er ikkje noko alternativ å la det vonde og negative innta kroppen, og pågangsmot har eg alltid vore full av 🙂 ! Når du skal " ut i krigen" er det pågangsmot, vilje og positiv tenking som gjeld !!! Takk for flott, god tilbakemelding, Laila : Klem til deg 🙂

  13. Gerd Borchgrevink says:

    Hei takk for din historie. Den er beroligende og vennlig. Min far har gjennomgåt samme stomi-kreft operasjonen og lever som deg i beste velgående og nå er han 92 år 🙂 Jeg har selv tatt endoskopi..de ter jo helt utrolig hvor vi sjekker oss selv i slike sammenhenger som vi er satt i 🙂 Min brystkrefthistorie er ulik din men konklusjonen er den samme: Veldig viktig å nyte livet og JA den ydmykheten og gleden har økt kraftig som følge av opplevelsen.

  14. Gry Linås says:

    Gerd : Din historie og Kreftkamp er jo veldig forskjellig fra min… Det er utrolig tøft og modig gjort å avstå fra all behandling, jeg hadde aldri turt å gjøre det du har gjort…. Nå fikk jo jeg to diagnoser i fanget samtidig, men likevel….Det er utrolig viktig det du tar opp om å " bli satt utenfor" systemet på en måte, bare fordi man velger bort behandling man " bør" ta imot…håper du får et langt, godt liv – du er jo snart en kreftoverlever – selv uten behandling – tøft gjort !!

Legg igjen en kommentar