Montebello i mitt hjerte

Vandring i indre og ytre landskap

Endelig er dagen her
Tidlig morgen fredag 30.08.13. Flyet letter fra Sola Lufthavn, og utsikten fra vindusplassen er unik. Grønne marker, høye fjell, blått hav og bomullsskyer. Det store bilde fra et lite vindu. Det fascinerer meg. Jeg er både spent og veldig takknemlig for denne muligheten til å kunne oppleve Montebello. For nettopp det å «vandre» i mine egne følelser er noe som kjennes viktig akkurat nå.

En uke sammen med mamma gir også ro i kropp og sjel.

Jeg fikk diagnosen brystkreft September 2012, og har vært igjennom to operasjoner, cellegift, strålebehandling og hormonbehandling. Jeg har enda ikke vært til 1 års-kontroll. Og ventetiden er laaaaaang. Jeg tenker på den mentale ventetiden.

Forventninger
En uke på Montebello skal gi meg refleksjoner og undring over livet videre. Skal hjelpe meg til å bygge en bro fra før til nå. Ta meg med på en reise i indre og ytre landskap. Sammen med «vandrestaven» skal jeg åpne opp for all energi, og la sansene leke med naturen. La naturen snakke til meg og virkelig kjenne at jeg lever.

Spikking av vandrestav
Endelig ble det bruk for gamle speiderferdigheter. Vi «spikker» vandrerstav,

Vel, dette er hva jeg ønsker at denne uken skal bære preg av. Så har jeg erfart tidligere i livet mitt at forventninger og det som i virkeligheten skjer hele tiden er i endring. Dermed så er jeg «åpen» for at også forventningene endres underveis.

Jeg har tro på at vi alle har kraften i oss til å velge. Velge å tro, velge å håpe.

Første møte med Montebello
Mitt første møte med denne fantastiske plassen ga meg en umiddelbar indre ro.

Montebello
Nytt Perspektiv På Livet

«Her kan jeg trives», tenkte jeg mens jeg dro den 20 kg tunge kofferten opp trappene. Mamma kom like bak. Det gleder meg at den snille mammaen min skal være en hel uke sammen med meg. At vi to sammen skal få denne opplevelsen til å bevare som et minne i hjertet. Det gjør meg ydmyk og glad. Mamma og jeg blir gående å smile når vi utforsker dette «slottet». Den flotte kunsten, de unike omgivelsene, den varme og gode atmosfæren, og de smilende og imøtekommende menneskene som arbeider der. Jeg har hørt at maten er himmelsk på Montebello. Og for meg som kan leve på luft og kjærlighet blir det «nyttig» med mattips og faste måltider.

Mamma og jeg har planene klare for uka. Vi skal svømme, gå tur i skog og mark, være med i refleksjonsgruppe, spikke vår egen «pilegrimsstav» og la inntrykk fylle opp våre åpne sinn og bare «være».

En dag med skogen som «teppe»
Naturen har mye å gi. Verdighet og menneskeverd var de to ordene jeg skulle reflektere over gjennom timer i skogen.

Jane sko
Livet videre
blåbær
Å vandre i skog ga meg sinnsro

Å vandre i skogen ga meg rom til ettertanke, refleksjon og undring. Med en selvspikket vandrerstav gikk jeg ut i et undrende landskap. Det første jeg la merke til var at sansene som det å høre, se og lukte ble mer mer åpenbart. Vinden fikk en annen betydning, sola varmet mer enn før og alle småkryp i skogen ble større. Merkelig og samtidig veldig naturlig. Fordi jeg vandret i nuet. Alt rundt meg fikk en større betydning. Hvert tre ble unikt og vakkert på sin egen måte.

For meg er verdighet det å bli ivaretatt. Bli sett og hørt. Få muligheten til å være betydningsfull for andre mennesker. Være hovedpersonen i mitt eget liv. Verdighet er også for meg å kunne ivareta mennesker jeg har i livet mitt.

Grunnfjellet i livet mitt
Andre dagen med vandring gikk i fjellet. Refleksjon over grunnfjell. Hva er grunnfjellet i livet mitt?

Barna mine er mitt liv, mitt fjell og min urokkelige kjærlighet. Jeg finner også en dyp og inderlig kjærlighet til mannen i mitt liv. Jeg har fantastiske søsken og en mamma som betyr alt for meg. Nær familie som bor langt borte i avstand, men som allikevel er nær. Venner som viser meg hva ekte vennskap er.

Troen er også en del av mitt grunnfjell. Noe som alltid er nært og aldri forsvinner.

Mens jeg vandret på nesten 1000 moh. ble det åpenbart at jeg fikk god oversikt over landskapet. Det var panoramautsikt uten sidestykke, og jeg kjente meg fri.

Vandrere
Jeg vandret i stillhet og hadde «sekken» åpen for det som måtte komme.

Fri til å gå den veien jeg ønsket, fri til å ta egne valg.

Alt virket så «åpent» på fjellet. Det føltes som om mulighetene sto i kø.

Det begynner å ligne en bønn
Tredje dagen med vandring var langs vannet. Å, som jeg hadde gledet meg. Jeg finner til daglig, så utrolig mye i mitt indre i nærheten av vann. På en måte finner jeg meg selv der. Både på godt og vondt. Jeg finner meg selv mest kreativ, svevende og håpefull i det våte element. Samtidig så har jeg enorm respekt for hva havet kan utføre av katastrofer og elendighet. Havet har tatt mange liv. Og vi er avhengige av vann for å leve.

Refleksjonsordet denne dagen var kilder. Hva er kildene i livet ditt. Hva gir deg påfyll?

Grått landskap
Tåka minnet meg på at «veien videre» kan være både uklar og mystisk.

Jeg blir sittende en stund på brygga. Det er tåke, og det er umulig å se over til den andre siden. På fem minutter er tåken borte, og det åpner seg en helt annen verden. Solen titter frem, havet blir blått og stemningen går fra å være mystisk til å bli vakkert.

Jeg tenker på hva som gir meg påfyll i hverdagen mens jeg vandrer langs bekker og blåbærtuer. Frihetsfølelse gir meg påfyll. Det å kunne ha friheten til å velge, friheten til å dele og være åpen. Håpet gir meg påfyll. Dagen langs vannet ble som en bønn for meg. Den ble noe jeg har ønsket å sette ord på.

Jeg er meg
I Pilegrimsgruppa var det flotte, kreative og inspirerende medvandrere. Et dikt ble skrevet av Odd og det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg satt med tårer i øynene og en klump i halsen. Jeg er så heldig at jeg har fått lov å dele dette med dere:

» Jeg er meg »
Om du kan løpe fort, og jeg kan bare gå; ja, da er jeg fremdeles meg

Om du har marmorhus, og jeg ei grotte; ja, da er jeg fremdeles meg

Om du kan rope høyt, og jeg bare kan hviske; ja, da er jeg fremdeles meg

Om du har andre syn på ting en meg; ja, da er jeg fremdeles meg

Om din sti er helt rett, og min er kronglete; ja, da er jeg fremdeles meg

Om din sti går til verdens ende, og min sti slutter snart;

SELV DA ER JEG FREMDELES MEG

Skrevet av: Odd Sten Gustavsen

Montebello i mitt hjerte
Tusen takk for en selvrealiserende og inspirerende uke.

Jeg har funnet noe som gir rom for å bygge videre fra før til nå. Jeg har truffet mange fantastiske mennesker. Jeg har røsket tak i følelser som var gått i dvale, og kjent på sårbarhet i forhold til kreftsykdommen.

Fargene på Montebello forteller meg at det er rom for både glede og sorg. Kunsten setter ting i perspektiv. Menneskene som arbeider der gir trygghet og viser tillit. En uke med vanring i indre og ytre landskap ga nytt liv til håpet.

«There`s a time for everything»

Jane Elisabeth

Kommentarer

18 thoughts on “Montebello i mitt hjerte

  1. Marianne Storli says:

    Så utrolig vakkert skrevet…og så godt reflektert!! Takk for at du deler med oss andre. I dag fikk jeg selv bekreftelse på opphold på Montebello-senteret i oktober, og jeg gleder meg veldig. Håper jeg får like mye ut av det som du har fått 🙂 Lykke til videre!

  2. Nina Kristin P Førli says:

    <3 du er god Jane – smiler når jeg leser "There's a time for everything" – det stemmer så – blir så viktig å huske at dette er livet – det passerer minutt for minutt og det som har vært får vi ikke igjen. Nå er det tid for å heles og finne det gode livet, å jeg er glad jeg kan få dele litt av det med deg fremover 🙂

  3. Ida Simonsen says:

    Jeg har også "andel" i dette fantastiske rekreasjonsstedet for oss som har kreft, og jeg sier til alle, bruk det så mye som mulig, det gir virkelig ro i sjelen å komme til Montebello, uansett årstid. Til og med jeg som ikke liker snø,og ikke går på ski, synes det er vakkert der oppe om vinteren, man senker skuldrene og lader batteriene til et nytt møte med virkeligheten utenfor vår "kreft-boble"

  4. Jane Elisabeth Andersen says:

    Takk Ida 🙂 Jeg har også lyst til å oppleve Montebello på vinterstid. Og så enig i at det er en plass for å kunne senke skuldre å bare være. Takk for tilbakemelding ♥

  5. Ingveig Kjersti Reindal says:

    Tusen takk for et strålende innlegg av deg.
    Takk for at du deler dine opplevelser. Dette gir mot og jeg har blitt enda mer overbevist om at jeg må ha et opphold på Montebellosenteret.
    Ønsker deg alt godt videre.

Legg igjen en kommentar