Mitt helvete

Vi var i barnehagen med vår datter på da 1 år som hadde sin første dag, da fikk jeg en telefon fra gynekologen. Hun ville at jeg skulle møte opp samme dag, med mamma. Jeg tenkte at det kan da ikke være nødvendig. Jeg møtte opp på kontoret hennes, og jeg kunne se på hele henne at det var noe galt. Hun spurte hvorfor jeg kom alene, og ønsket at jeg skulle ringe noen. Jeg sa til henne at jeg forstår at noe er galt nå, så du må bare si det.

Hun satt seg ved siden av meg og holdt meg i hånden da hun sa du har kreft.

Det var et sjokk, og jeg klarte ikke reagere på noen måte. Gynekologen sa at det er lov å gråte, men akkurat der så klarte jeg ikke det. Det var først når jeg gikk i parkeringshuset og skulle ringte mannen min som satt hjemme med datteren vår og ventet spent på hva beskjeden var at jeg fikk en enorm reaksjon. Jeg gråt ikke for meg selv, men for alle rundt meg. Jeg viste dette ville bli en tøff kamp, men jeg håpet det bare skulle være et lett inngrep.

Vi hadde i den perioden prøvd å få flere barn, men etter flere spontanaborter skjønte vi at det var noe galt. Da vi møtte opp på den første timen på Radiumhospitalet møtte vi en lege som var veldig optimistisk. Hun mente kreftcellene bare kunne være mikroskopisk og at inngrepet de måtte gjøre, ville være et fertilitetsbevarende inngrep. Vi gledet oss over denne beskjeden og fikk et liten håp om at dette ville gå smertefritt og fort.

Jeg husker mamma gråt på telefon da jeg ringte henne for å fortelle at legen var så positiv. Men etter at alle undersøkelser var gjort, viste det seg at det ikke var mikroskopiske kreftceller. Det var en svulst med mulig spredning til en lymfe i bekkenet. Vi måtte starte strålebehandling og cellegift. Og mest av alt var det så utrolig vondt å nå vite at vi ikke lenger kunne få flere egne barn.

Jeg tenkte at denne behandling er min jobb de neste 8 ukene og jeg skal bli frisk. Det var selvfølgelig en del utfordringer gjennom behandlingen, men jeg kom meg gjennom det med et godt slutt resultat.

Men nå, over ett år senere, er jeg sykere en noen gang. Vi hører om milde ettervirkninger som kan oppstå etter strålebehandling, men dette jeg er gjennom nå, det har ingen forberedt meg på.

Jeg har siden august i år gått med dren i begge nyrene fordi arrvev etter strålingen tetter urinlederne mine, slik at urinen samler seg i nyrene og gir store smerter. Jeg har ikke telling på hvor mange sykehusinnleggelser jeg har hatt med infeksjon på grunn av drenene som er innlagt. Ikke nok med at jeg skal slite med smerter i nyrene, sår hud etter plaster og feber, så har jeg også fått nerveskader ned mot bekkene som førte til innleggelse med smertepumpe. Nå har vi i hvert fall funnet tabletter som gjør at jeg klarer å være hjemme, men jeg er aldri smertefri og vil kanskje aldri bli det. Jeg venter på operasjon av urinlederne slik at jeg kan få ut drenene, men dette har vært en lang og vond prosess. Jeg har nettopp fått svar på MR, som viser alvorlige senskader, nerveskader og hevelser. I tillegg har jeg nå fått lymfeødem som gjør det utfordrende for meg å være i aktivitet.

Ingen forberedte meg på dette. Og jeg føler meg også ganske alene, for jeg har ikke lest om, eller møtt, andre med alvorlige senskader. Og jeg tror de finnes. Jeg håper derfor at jeg kan bidra med å si at man ikke er alene. Samtidig håper jeg at legene kan hjelpe meg, slik at jeg kan leve livet sammen med mannen min og datteren min.

Mitt råd: Stå på, aldri gi opp❤️

Madeleine Berntsen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar