Min tapre mamma

Min mamma var den mest omtenksomme, snille og var et stabeist uten noen sammenlikning. Hun var alltid der for oss barna og pappa. Hun fikk oppleve det å bli mormor som var hennes lys i livet.

Hun hadde vært på ferie sammen med eldste barnebarn og kom hjem. Hun klagde litt på at hun hadde så vondt på venstre side når hun hostet og bestemte seg for å ta en rutinesjekk hos lege. Vi  trodde alle at det ikke var noe å bekymre seg for, men denne november dagen i 2015, skulle bli mer skummel. Jeg fikk telefon av mamma om at de hadde funnet ut at det var noe på lungen. Som eldste og eneste datter av tre barn så traff dette meg som ett lyn fra klar himmel. Verden ble plutselig mer vond og skummel. Hvordan kunne dette skje?

Som pårørende kom det masse spørsmål og mange tanker. Min mamma i en alder av 52 år skulle få lungekreft. Vi som familie prøvde etter beste evne å være en støtte for henne igjennom dette. Hun begynte med cellegiftkur og stråling. Det var gode dager og dårlige dager, men alltid et smil. Det var ikke lett å se for seg et liv uten mamma. Det å se henne igjennom dette fra å være energisk og glad, til sliten og syk var en enorm påkjennning både psykisk og fysisk for både meg og familien. Vi snakket aldri om døden som et tema. Vi snakket mye sammen om at dette skulle gå bra og selv var hun innstilt på å kjempe for livet sitt. Hun hadde så mye å leve for.

Så kom de dagene som hun ringte og var lei seg. Hun var redd for å dø fra oss, og dø fra livet som akkurat hadde begynt. Hun ble deprimert og fikk medisiner som hun tok for å roe seg ned. Mamma og jeg snakket om å finne denne knaggen som hun kunne holde seg i. Det var ikke enkelt, men hun fant den til slutt.

Sommeren kom og hun nøt hver eneste solskinnsdag, og det å være ute sammen med oss og barnebarna. Men så kom den dagen, etter sommeren, og hun fikk igjen en beskjed som var enda mer skummel. De hadde klart å ta modertumoren, men den hadde spredd seg til lungeveggen.

Dette tok vi alle hardt, men så sterk og flink som mamman min var fortsatte hun å være positiv og fant styrken etter denne beskjeden, og fortsatte å kjempe.

Vi som pårørende og jeg som datter så etter påbegynt cellekur at hun så smått ble dårligere. Hun var mer redd og jeg snakket mye med henne om dette. Pappa var mye sammen med mamma og gjorde det han maktet. Brødrene mine var og hjalp til hos mamma de og.

Legene virket positive og hun skulle begynne forsiktig å trene litt og det var hun klar for. For livet hennes var alt! August kom og hun måtte legges inn på sykehus, for hun hadde fått lungebetennelse. Hun var ved godt mot og var blid og fornøyd, men etterhvert ble hun dårligere. Jeg så min mamma bli mer og mer borte. Jeg var redd og mistet alt av realitet, men var likevel sterk – for henne.

August ble borte og september kom. Det tror jeg på alle måter var den verste måneden. Hun ble verre. Jeg ville ikke innse det da, men jeg måtte forberede meg på at mamma skulle bli borte. Den 08.09.16 kl 22.15 fikk jeg en telefon av pappa. Mamma var død. Jeg ble helt sjokkert fodir jeg hadde snakket med mamma samme dag kl 13:15. Jeg sa til henne at vi skulle ses snart og at jeg var glad i henne. Jeg fikk det samme i retur. Men at det skulle være siste gang jeg skulle høre mamma snakke, kunne jeg aldri ha tenkt meg.

Dessverre holdt ikke kroppen til mamma stort lenger. Hun tok sitt siste åndedrag kl 22:00 sammen med pappa som var der. Nå idag er det vondt, men samtidig er det kanskje litt greit også, for det endte i det endelige. Ikke mer usikkerhet og redsel. Nå må dette bearbeides. Jeg merker at savnet er der, og det kommer alltid til å være der. Min sterke mamma!

Mine beste råd til andre pårørende er;

Ikke vær redd for å vise at du er redd og at du synes det er skummelt. Den kreftsyke skjønner det. De kan faktisk være de eneste som kan si de rette tingene som du trenger å høre.

Si at du er glad i dem for du vet ikke når siste dagen er der. Snakk med hverandre i familien. Søk støtte for det er faktisk hardt å være pårørende. Det er vi som sitter igjen den dagen de blir borte.

Ikke vær redd for å føle på det som skjer.

Ikke vær engstelig for at ingen hører deg, for det er noen som sitter og går igjennom dette.

Ta deg tid til bearbeiding.

Ta deg tid til å være akkurat deg.

Det er faktisk synd på deg og la andre få lov til å synes det om deg.

Datter (anonym)

Kommentarer

Legg igjen en kommentar