Min sterke sønn

Sønnen min Anders var 27 år gammel da han fikk påvist sarkomkreft med spredning i 2013. Han måtte operere bort det ene benet under kneet og begynne med veldig sterk cellegift etter operasjonen.

Operasjonen gikk bra og cellegiften klarte han seg også gjennom. Så begynte han opptrening med protese. For en gutt. Han syklet og gikk til Gaustatoppen. Han la om kostholdet og trente hver dag. Det gikk veldig bra en stund.

Så kom kreften tilbake med full styrke og ny cellegift på gang. Nok en gang trente han seg opp igjen og reiste mye. Han var alltid optimistisk enda prognosen ikke var veldig god. Han ville bestemme selv og mottok ikke annen hjelp enn på Radiumhospitalet.

Meg og Anders, julen 2014
Meg og Anders, julen 2014

Så kom ett nytt tilbakefall og det ble det siste, men helt til dagen han døde var det tommelen opp – enda så dårlig han var.

Med livsmot, trening, kosthold og optimisme kan man få til en mye bedre livskvalitet. Han døde 17. mai 2016 30 år gammel. I mine øyne var han en helt som lærte helsepersonell, meg og venner at det meste går an bare du vil det nok, og at det nesten alltid er håp.

Jeg lyser fred over Anders sitt minne.

Mine beste råd:
Ta en dag av gangen – vær tilstede det du orker i den sykes liv. Siden det var bare jeg og min sønn ble det mye i disse tre årene, men jeg ville aldri vært dem foruten. Jeg skulle bare ønske at utfallet var et annet.

Ta den tida som behøves – det er noe en må lære seg til å leve med resten av livet. Sorgen blir bedre vet jeg med tiden, men det tar tid.

Om noen vil vite mer om sarkomkreft må dere gjerne spørre.

Hilsen

En trist stolt mor som prøver å komme videre

Britt Helleberg

Kommentarer

Legg igjen en kommentar