Min sterke pappa

Pappa har alltid vært helten min! Så langt tilbake i tid som jeg kan klare å huske, har jeg alltid vært pappajente. 

Med to eldre søsken som har flyttet utenbys, var jeg eneste «barnet» igjen her hjemme, og jeg og pappa fikk bedre kontakt enn noen gang før. 

Jeg kom og gikk hjemme hos han akkurat som jeg ville. Pappa var god å ha: i mars 2013 mistet jeg hesten min og farmoren min samme natt, jeg og pappa sørget sammen. Han syns mest synd på meg som mistet hesten min!  Min farmor og hans mor var gammel, og syk, så det var «godt» at hun fikk slippe.

Det ble mye jobb på pappa, etter farmors bortgang. Da kunne de endelig rydde og selge hytta, og farfar fikk ryddet opp i leiligheten etter farmor. Det var valg denne sommeren, pappa jobbet mye overtid med dette (han jobbet på service kontoret i Hamar kommune) og tok ikke noe ferie før utpå høsten i september/oktober. Det var da noe var galt…

Han hadde dårlig matlyst, og var sliten og slapp. En tur hos legen, viste ingenting galt, men han ble bare dårligere, og ferieturen ble ødelagt.  Mange legetimer senere, ble det avgjort at de skulle ta MR av hjernen, for å avkrefte en evt. svulst som kunne påvirke hypofysen, da hormonbalansen var i utur.

Dessverre var det en svulst der, men vi ble fortalt at svulst på hypofysen kunne være vanlig og ofte godartet. Det var inn på sykehus for flere tester, en svulst i lysken ble undersøkt, og det ble sagt at den var godartet.  Jeg husker ikke helt klart forløpet, da det hele var så uvirkelig.

Det var inn på Rikshospitalet i desember. En bekreftelse på at det var kreft kom, og min verden raste sammen. Jeg husker pappa ringte meg, men han begynte bare å gråte. Hans kone måtte overta og fortelle meg at det var kreft. Vi gråt alle sammen.  Diagnosen var Nevroendokrin kreft (NET kreft). Det var inn igjen på Rikshospitalet og operasjon ble gjort, og store deler av svulsten fjernet.

Jeg leste litt om diagnosen på nettet, og holdt meg til de mer «seriøse» kildene. Jeg ble litt lettet, da jeg leste mange steder at denne kreften ofte er saktevoksende, og mange lever med det i mange år. 

31. desember 2013 kjørte jeg pappa på Ullevål for oppstart av cellegift. Han ble veldig dårlig, kastet opp i massevis, hadde mengder med vann i kroppen, og sterke hodesmerter. Pappa var redd svulsten i hjernen hadde vokst, så ny MR ble tatt, men heldigvis var det ingen endring der.  

Det ble to uker hjemme, før det var tilbake på Ullevål igjen og ny cellegift. Han hadde allerede mistet håret. Det ble gitt sterkere medisiner denne gangen, og kvalmen ble holdt litt på avstand, men hjemme ble ikke formen særlig bedre. Før  tredje cellegift, skulle han undersøkes om nyrene tålte en høydose til, og han skulle vurderes for PET scan.  Da måtte han faste, og det er da en endring skjer.

Pappa blir dårligere. Etter undersøkelser bærer det hjem og han blir dårligere. 
Inn på lokalsykehuset her hjemme, men med lite forståelse for denne krefttypen, ble det bare gitt væske. Det ble en vond og fortvilende uke for både oss pårørende og for pappa som hadde sterke smerter.

Pappa hadde veldig vondt i hodet, og de oppdaget væske og hevelse på hjernehinnen. Kortison gjorde det bedre en stund. Inn på Ullevål nesten som planlagt, til cellegiftkur nummer tre, men Ullevål ville ha nye bilder av hodet, pga. væsken på hjernehinnen.

Onsdag 26. februar 2014 – da ser de det, full spredning av kreften til hjernen. Det var ikke mer å gjøre. De spurte pappa om de skulle ta nye bilder, for å evt. kunne ta litt stråling, som kanskje, bare kanskje – kunne gi han litt mer tid. Pappa hatet MR maskinen. Han bare ristet på hodet, han orket ikke mer. 

Pappa sin kone fikk beskjed om å ringe pappa sine barn; en vondt telefon å få.  Jeg måtte komme meg til Ullevål, det var ingen vei tilbake.  Bilturen på ca 1 1/2 time var uendelig lang!!!  

Jeg satt ved sengen hans og holdt han i hånden i flere timer. Pappa sov mye av tiden, men jeg fikk svar da jeg sa jeg var glad i han.  Endringene skjedde fort, og søndag kveld 2. mars sovnet min pappa. Alt skjedde så fort, jeg savner deg pappa! 

Mine beste råd:

  • Ikke les for mye på nettet, men om du gjør det- hold deg til sikre kilder, og snakk med personalet på sykehuset!
  • Bruk tid med familien! Vi er veldig glad for at vi fikk feiret jul sammen! Med nylig kreftdiagnose for pappa rett før jul, ble det en helt spesiell dag for oss, denne julaften. Men all tiden før og etter jul også, var det godt å bare være sammen. Ingen av oss måtte si så mye, pappa kunne ligge å sove på sofaen, mens jeg så på tv. Det er godt å bare være nære! Vil man snakke om noe, så gjør man det.
  • Som pårørende, fant jeg det viktig å prøve å fungere i hverdagen, tiltross for det «kaoset» jeg opplevde hjemme. Skulle jeg bare sitte hjemme, ble jeg bare lei meg, og vonde tanker oppstod. Dro jeg på jobb, fikk jeg tankene på andre ting, og følte at jeg var til nytte for noen! Men en god og åpen dialog med kollegaer og sjef, slik at det var forståelse for at jeg måtte være hjemme av og til, eller måtte dra fra jobb om tankene dro meg ut av «jobb modus».  Så for meg var det godt å være på jobb, og kunne fungere til noe. Det er ikke alltid man har godt av å sitte hjemme å syntes synd på seg selv.
  • Prat sammen! Men den som er syk, med venner og familie og samboer.
  • Når de rundt en er informert om det som faktisk skjer, er det så mye lettere å møte forståelse!  Så kanskje man slipper å snakke om vonde ting når man ikke vil eller det ikke passer.

Eli Anne Rusten

Kommentarer

5 thoughts on “Min sterke pappa

Legg igjen en kommentar