Min lange kamp

Det hele begynte en kveld jeg skulle legge meg.  Jeg la meg i sengen, etter en lang dag. Mannen min var i Russland på reisejobb. Jeg var alene med mine tre barn på seks måneder, to og elleve år, i en treroms leilighet, i påvente av en husbygging som ikke kunne bli fort nok ferdig.

Jeg følte noe rart «tungt» i venstre bryst. Jeg kjente en stor klump. Jeg ble redd og hev meg over mobilen. Jeg ringte min søster for å spørre om råd. Vi kom frem til at det måtte være kapsling, siden jeg ti år tidligere hadde fått innlagt brystproteser.

Uinteressert lege
Jeg ringte legen på Klinikk Bergen som hadde operert inn protesene. Jeg fikk en time, men legen kjente knapt på meg. Han mente det måtte være melkekjertlene siden jeg hadde en baby på seks måneder. Beskjeden var at jeg skulle komme tilbake og ta ultralyd hvis det vokste eller skjedde noe annet. Han var veldig lei i stemmen, som om dagen hadde vært lang, og han bare ville ha meg ut… «Atter en hypokonder! «. Sånn følte jeg det.

Tiden gikk og klumpen gikk ikke vekk. Men jeg kviet meg til å ta kontakt med legen igjen.  Jeg hadde en ryggoperasjon ett halvt år etter legebesøket; så tiden gikk med til i å trene meg opp igjen etter den.

Ingen bedring
Snart nærmet det seg ett år siden legebesøket, og klumpen kjentes større og større for hver dag som gikk. Det var nesten som det hadde eksplodert. Jeg trodde selv det var kapsling, og at det var blitt mer og mer av den.

Jeg prøvde å kontakte legen igjen, men han var avvisende.

Lang ventetid
Til slutt fikk jeg time hos Fana Medisinske Senter. Der fikk jeg time tre uker etterpå. De ukene var lange. Det presset på i brystet. Det var ekstremt ubehagelig. Jeg prøvde å ringe å forklare situasjonen for å komme til tidligere. Men de mente jeg kunne ta det helt med ro, at det nok bare var kapsling. Det var ingenting som ikke kunne vente.

Da jeg omsider fikk komme til etter de tre ukene, var brystet mitt så sprengt – det var akkurat som å ta på ett bord; helt hardt! Det hadde dannet seg store strekkmerker, og de var blodsprengte.  Legen konkluderte med at han trodde det var gått hull på kapselen, men mente at ettersom jeg ikke kunne vente på innkalling til Haukeland så ville han tromme sammen noen kollegaer for å ta seg av det dagen etterpå.

Sjokket
Jeg var så lettet, men da legen kom inn dagen etterpå så skjønte jeg av ansiktet hans at det var noe veldig alvorlig galt.

Jeg fikk diagnosen «brystkreft» med spredning i lymfer under arm, og kreften hadde sprengt slik på i brystet at det var gått gjennom så det ble  sår i brystet og en slags hudkreft.

Det så særdeles dårlig ut! Kreften målte hele 14×14 cm i brystet!

Dømt til døden
Den første legen var helt på gråten når hun så brystet mitt…Den andre legen sa at slik det så ut, var det mest sansynlig spredt seg til skjelett og indre organer – og da fantes det ingen kur mot det. Hun dømte meg til døden! Sjokket var stort, jeg og mannen min satt knust igjen. Det ble ikke bedre av å fortelle det til nærmeste familie heller!

Men første CT viste at det faktisk ikke var noen spredning i det hele tatt, annet enn til lymfene, som vi visste om fra før.

Jeg begynte på cellegiften FEC 100. Jeg ble utrolig syk av den. Jeg spydde og var veldig slakk, og «kokko» i hodet. Det var timer og dager jeg ikke husket i ettertid. Jeg tok fire stykker av denne cellegiften. De to første hjalp enormt, og vi så veldig lyst på det – så sluttet den å virke.

På grunn av at jeg skulle ta mange cellegifter og hadde dårlige årer, fikk jeg operet inn veneport. Den skulle også hjelpe mot å få den giftige cellegiften inn i vevet i armen. Da jeg hadde fått den i, hadde legen glemt å sette i nålen, så jeg måtte vente tolv dager  før den kunne brukes.

Da jeg tok cellegiften gikk det selvsagt galt. Den farlige væsken gikk i vevet. Det ble en laang prosess med å prøve gjøre det bra igjen. Først sprøytet de inn mye saltvann i armen; og laget fire kutt for å presse så mye som mulig ut igjen. Det hjalp; armen ble reddet, men det var en lang prosess med tungvint behandling!

Marita med søstre
Vi er fire søstre; her er jeg sammen med to:) Therese til venstre og Karen til høyre. Bildet er tatt noen dager før jeg mister håret.

Etter FEC’en, begynte jeg på en annen cellegift som jeg også skulle ta fire av, men den virket aldri, så jeg tok bare to. Og slik fortsatte det, jeg tok cellegift etter cellegift, men det var liten eller ingen virkning. Så da bestemte legene seg for å sende meg på stråling og hypotermi i seks uker fordi brystet var begynt å vokse igjen.

Stråligen gikk bra den, helt til de 10 -12 siste behandlingene; da var jeg så sår under armen at jeg knapt klarte å holde den opp. Det ble bare verre og verre. Til slutt var det så gale at jeg grein og forlangte å snakke med en lege. De oppdaget at jeg ikke hadde hatt noen form for oppfølging og at det hadde resultert med nær tredjegradsforbrenning på ca. 20×15 cm under arm og hele brystområdet. Det ble en ny periode på sykehuset der jeg ble kasteball for hvilken avdeling som skulle behandle meg.

Sårt bryst
Det var ingen oppfølging på strålebehandling og resultatet var forferdelig sårt.

Jeg fortsatte med ny cellegift som holdt kreften til dels i sjakk en liten stund. Så kom sjokket på en ny CT;  jeg hadde fått spredning til lungen. – Det betyr ingen sjanse til å bli frisk, sa legen. Nytt sjokk!!

Mange typer cellegift
Jeg fortsatte på nye cellegifter som ikke virket. Jeg var oppe i ni ulike typer, før jeg for ca. syv måneder siden fikk prøve en cellegift fra Sveits. Jeg var den første i landet som prøvde den. Den går kun på kreftcellene, og ikke på friske celler. Den har sakte men sikkert hjulpet meg.

Jeg har nå hatt kreftdiagnosen i over to år, og det siste året har jeg hatt sårrevisjon for å stelle såret i narkose. Det har jeg gjort to – tre ganger i uka, men på grunn av den nye cellegifta tar jeg det kun en gang i uka nå. Pluss antibiotika intravenøst en gang per dag. Såret gror litt og litt.

Forrige CT fikk jeg den store nyheten; de fant ikke lenger kreft på lungene, den har krympa litt og litt, og så helt med den nye cellegifta!

Men så kom kontrabeskjeden på neste besøk: Jeg hadde fortsatt kreft i lungen og legen kunne ikke forstå hvordan vi hadde kunnet misforstå han…Ikke forstår vi hvordan vi kan misforstå beskjeden «Vi ser ikke lenger noe på lungen; det er helt utrolig!». Men det nytter jo ikke å protesere. Er det kreft, så er det kreft.

Vonde tider
Det har vært en lang kamp, fylt av redsel, usikkerhet, ubesvarte spørsmål, men først og fremst angst. Den har slitt mest på, og har i perioder nesten spist meg opp innvendig! Men nå har jeg først og fremst HÅP!

Jeg er ennå ikke fri for kreft, men nå tenker jeg fremover.

Mitt beste råd:
Gi aldri opp, uansett hvor svart det ser ut!
Bruk de rundt deg for det det er verdt, de vil bare hjelpe, selv om man føler at en er til besvær..

Marita Valdal-Østensen

Besøk gjerne min FB side

Kommentarer

96 thoughts on “Min lange kamp

  1. Hanne Kyseth Solum says:

    Du er jammen meg tøff. En utrolig historie på mange måter. Veldig skremmende å lese at leger ikke tar symptomvarsling mer på alvor og at prosedyrer og oppfølging har vært såpass urutinert. Tommelen opp for deg, både for det som har vært og for det som kommer. Masse lykke til:)

  2. Liv Berith Monsrud says:

    Sterk lesing dette Marita. Husker enda sjokket vi kollegene fikk da vi mottok beskjeden om at du hadde fått kreft. Tenker fortsatt veldig ofte på deg,Åge og barna. Håper dere enda får mange år sammen. Savner det gode smilet og humøret ditt. Kjemp videre kjære du! <3 Stor klem! <3

  3. Lene Larsen says:

    Er så imponert over hvor godt du klarer deg! Du stråler alltid når du er i barnehagen og henter Isabell 🙂 Jeg tenker ofte "Etter alt det vonde hun har vært igjennom, og fremdeles kan smile og se så flott ut er veldig fantastisk, hun er virkelig en sterk person". Stå på videre 🙂

  4. Åsa Rygg says:

    Ein sterk historie ! Du er eit strålande eksempel på kva ei mor, søster, dotter, kone og medmenneske må ta på seg og tåla ved hjelp av pågangsmot og oversikt ! Ære, være deg og nettverket ditt som kjempar og hjelper kvarandre så grenselaust ! Intense tankar, kjensler, bøner og ynskje for deg og alle dine kjære, Marita !

  5. Jostein Naustheller says:

    For en tøff dame du er, mange hadde gitt opp for lenge siden. masse, masse lykke til videre. Stå på og ha troen på at dette går bra. Og til alle der ute, ikke gi deg når legen avviser deg, ta straks kontakt med andre leger som tar deg på alvor. Ingen skal behøve å oppleve det som du Marita har opplevd. Jeg har en god følelse på at dette kommer til å gå bra. Hilsen Turid.

  6. Trond Alfredsen says:

    Oi oi. Sitter her i USA etter å ha bodd her i 40 år og vill pensjonere meg i Norge. Høre dette er veldig rørende. Ingen skal gå gjennom hva jeg leser. Kreft er kreft men noen ganger er det fo sent . Ble diagnosetid med prostat kreft i sommer. Legene her borte har en diagnose og diverse kur prosedyrer. Basert på problemet. Helt opp til meg. Håper der går greit. I verste fall inngrep . Men , det som bekymrer meg mest er om jeg flytter til Norge og blir utsatt som denne vakre modige kvinnen men som ble møtt av u kompliserte leger? Er det som statlig lege hjelp er? Vet ikke jeg. Men vill ha mye å si om jeg flytter eller ikke. Til familie og på rørende av denne kvinnen. Jeg leser dette med mye sorg og har min dypsted kondolanse . Better for me noe to write English. You have my deepest sympathy in your lists and hope this article will help and encourage people to get screened and get check ups and be pro active in their physical well beeing and question doctors opinions and seek second opinions.

Legg igjen en kommentar