Min helt og bestevenn

Jeg husker at på nyttårsaften 2013 skrev jeg på Facebook at jeg hadde hatt et tøft år og at jeg håpet på at 2014 ble et supert år, sånn ble det ikke.

Jeg tror jeg har opplevd det verste jeg noen gang kan oppleve gjennom et liv. For meg ble 2014 et turbulent år, et år med mye tanker og store emosjonelle bølger.

Mars 2014 fikk familien min og jeg en beskjed vi aldri trodde vi kunne få. Pappa hadde fått kreft på høyre lunge og på leveren. Pappaen min var syk, ikke bare sånn influensasyk, men ordentlig syk. En sykdom som er så urettferdig som overhode mulig. En snikende sykdom, plutselig var den bare der.

Pappa begynte med cellegift, men tålte den ikke, han ble mer syk. Almenntilstanden hans var veldig lav, legene bestemte seg for å få pappa sin almenntilstand opp før de prøvde mer cellegift.

Han fikk være noen uker på et kommunalt medisinsk senter, der han ble litt bedre og fikk styrket seg mer, så han fikk komme hjem igjen.

Men pappa ble bare mer syk, Etterhvert ble hans fokus på seg selv og sykdommen.

Jeg var fast bestemt på at pappa skulle bli frisk igjen. Pappa skulle ikke dra fra meg nå, jeg hadde jo bare hatt 25 år sammen med han. Det er jo ingenting.

Jeg husker ikke så mye, men det var godt å være sammen med pappa selv om han var syk og ikke var helt seg selv.

Jeg husker godt en ting, jeg satt ved siden av han og prata da han strakk ut en skjelvende hånd. Jeg tok tak i den, og pappa klemte den hardt. Pappa trengte ikke si noe, jeg skjønte at han var redd. Redd og usikker.

Pappa hadde så mange planer, så mye han gledet seg til. Hvorfor skulle han bli syk? Han hadde 4 fantastiske barn og 4 fantastiske barnebarn som han elsket innmari høyt, hvorfor skulle han bli borte nå?

Pappa var virkelig supermann med stor S på brystet. Kunne alt viste alt og hadde alt.

Jeg var en skikkelig pappajente, elsket å være sammen med pappa.  Selv om vi begge var veldig glad i å se på RBK kamper så var det andre ting i livet som var mer viktig.

Pappa var den som viste mest om bil. Det nyttet ikke spørre mamma om det nei 🙂  hehe.

Pappa var klippen i livet mitt, han var et lys jeg ikke var klar for og blåse ut enda.

Mandag den siste uka var pappa tilbake på det kommunale medisinske senteret. Det var ikke mye kontakt å få med han, men han visste vi var der og det gjorde han nok rolig og godt.

Vi fikk 4 måneder varsel, så gikk han bort fra oss natt til fredag den 27 juni 2014.

Jeg husker at når jeg fikk beskjeden så tenkte jeg først at jeg måtte gi beskjed til mine nærmeste venner om hva som har skjedd.

Det var først når jeg skulle se han før de la han i kista at reaksjonen kom.

Jeg har aldri opplevd at et hjerte kan være så fult av smerte, mens hjernen var helt uten tanker og kroppen helt nummen…Helten og bestevennen min var borte.

 

Sorgen er der forsatt, først prøvde jeg og holde alt normalt rundt meg, late som det ikke har skjedd, være sterk og smile.

Jeg var sint, sint på alt rundt meg… Så kom savnet og alt ble bare trist, jeg hadde problemer med å sove, noe jeg forsatt har. Jeg drømmer hele den siste uken med pappa om igjen og jeg våkner fordi jeg gråter. Jeg kan sitte og stirre ut i lufta uten at en tanke streifer meg.

En blir også veldig flink til å lukke det emosjonelle filteret i hjernen og smile, og late som alt er okay. Gledene i livet blir bare visket vekk, smilet visner bort og du føler at du er helt alene. Rett og slett fordi den du er mest glad i er borte. Du får aldri snakket med den personen igjen, ikke dele gleder og andre milepæler i livet.

«Et ønske mot et stjerneskudd bringer deg ikke tilbake. Jeg savner deg og ønsker at himmelen gir deg alt. Når du sovnet inn den natten var din sjel endelig fri.»

Mine beste råd:

For meg hjalp det veldig hos å være sammen med mine aller nærmeste venner og sammen med familien. Alen for meg selv gjør sorgen mest vondt.

Gå deg en tur, hør på god musikk og vær sammen med andre og finn på ting 🙂

Bente Marie Bratgjerd

Kommentarer

Legg igjen en kommentar