Min fine pappa

Det er så mye jeg har lyst til å si, men jeg sliter med å finne ord som kan beskrive den følelsen jeg sitter med akkurat nå. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt som dette skulle skje deg, min pappa.

«Gikk det fint i dag?»

«Vi tar det når du kommer hjem»

De ordene stikker fortsatt, jeg visste med engang at det var noe som ikke stemte.

Det var dagen du hadde vært på MR. De hadde funnet noe på hjernen din, noe som ikke hørte hjemme der. Alt skjedde så brått, jeg visste ikke hva jeg skulle si, føle eller tenke. «Hjernesvulst». Hva var det for noe? Er det farlig? Kan han dø? Hva skjer nå? Så utrolig mange spørsmål.

Dagene ble fylt med sykehusbesøk, legetimer, stress, uvitenhet, sorg. Det første de var nødt til å gjøre var å fjerne svulsten, for å deretter sjekke om den var ondartet eller godartet. På den tiden tenkte jeg at så lenge de fikk den ut så var problemet løst.

Svulsten endte opp med å være 6 cm, og den var lokalisert på høyre side av hjernen din. Lokaliseringen var for meg, en god nyhet. Det ville si at selve svulsten ikke ville påvirke allmenntilstanden, bevegelsene, språket osv.

Jeg husker første gang jeg kom på besøk til deg etter du hadde operert. Det var utrolig rart å se min egen pappa ligge i sykehus sengen, helt hjelpesløs. Jeg kjente tårene begynte å trille sekundet jeg så deg, jeg hadde så lyst til å hjelpe.

Et par uker gikk, og du begynte å se mer ut som den pappaen jeg kjente. Det var godt å se deg hjemme i igjen. Operasjonen var vellykket, men det skulle ikke være så enkelt. Du hadde en ondartet svulst, en svulst man ikke kan bli kvitt..

«Hva skjer nå? Kan han dø? Hvorfor går den ikke vekk? Hvorfor?»

Du startet på strålebehandling og cellegift, du er så sterk pappa. Hver eneste dag i 30 dager stod du opp, gikk inn i taxien og kjørte opp til Haukeland Sykehus.

«Jeg skal bli frisk»

«Ja, det skal du»

Jeg blir så glad når du ser på meg og smiler, jeg er så glad i deg pappa.

Jeg kommer nok aldri til å glemme sommeren 2016. Du er så modig pappa, selv når du opplevde motgang. Du ble med oss til Kreta, storkoste deg på stranden. Du ble sliten fort, men det stoppet ikke deg for å være med på de gøye tingene. Sommeren gikk så fort, og det var tid for ny kontroll på Haukeland Sykehus.

«Det er noe der. Det trenger ikke være kreft, det kan også være dødt vev som er kommet etter forrige operasjon, men vi er nødt til å sjekke»

Jeg kjente jeg fikk en klump i halsen, egentlig mest fordi jeg ikke ville at du skulle ha det noe vondt. Jeg følte meg så hjelpeløs, pappa skulle under enda en operasjon.

Tidligere hadde vi fått beskjed om at forskjellige komplikasjoner kunne oppstå under operasjonen, for eksempel svekkelse i armer og bein, dårligere syn osv. Det skjedde heldigvis ikke første gangen men vi slapp ikke unna det denne gangen.

«Beveg på tærne da, pappa»

«Jeg gjør jo det!»

«Nei, du gjør ikke det…»

Nå ligger du på et rehabiliteringssenter, der har du vært i et par måneder. Jeg synes det er hardt å se at du har det tungt. Jeg tenker masse på deg. Jeg synes det er rart å ikke ha deg hjemme lengre.

Min fineste pappa, jeg er så utrolig stolt og glad i deg. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hjelpe deg. Jeg vil ikke at du skal gå fra meg. Det var ikke nok å bare få kreft, du skulle selvfølgelig få alt det andre i tillegg. Jeg synes det er så urettferdig, å se deg ligge i sykehussengen. Jeg prøver å komme på besøk til deg så mye jeg kan. Jeg savner deg virkelig.

Men jeg har ikke gitt opp håpet. Jeg gleder meg til du skal få komme hjem på permisjon. Jeg har virkelig savnet å se deg rundt middagsbordet om kveldene. Jeg gir aldri opp på deg pappa, og det må ikke du heller. Du blir ikke kvitt oss så lett.

Mine beste råd:

Ha folk å snakke med.

Prøv å være positiv rundt personen det gjelder.

Hold deg opptatt med ting som gjør deg glad.

Lisa Åse

Kommentarer

Legg igjen en kommentar