Menneskets urkraft?

Jeg er en kvinne på 42 år. I 2001 fikk jeg en sjelden kreftdiagnose med spredning til lungene. Jeg var 31 år da jeg fikk diagnosen og datteren min som snart var ett år hadde akkurat lært seg å gå. Det ble mange tøffe år med behandlinger som ikke virket og beskjed om at prognosen var meget dårlig. Jeg forberedte meg på å dø, samtidig som jeg levde mer.

Døden er en del av livet
Per Fugelli sier at døden er en del av livet, jeg er veldig enig med ham i det.  Hvis ikke jeg hadde gått inn i alle de tankene, sørget og  forberedt meg, kunne jeg ikke klart å leve heller.  Men å forberede meg på å dø tok for mye plass. Jeg måtte akseptere min dårlige prognose, si farvel til mine nærmeste via brev og planlegge min egen begravelse for å slippe å ha det i hodet.

Frisk
For snart fem år siden ble jeg frisk, hva var det som egentlig skjedde med meg mentalt? Men nå kan jeg ikke se noe forskjell på meg og andre bortsett fra at jeg kanskje er en livsnyter.

Krise
Jeg har prøvd å forstå hva som egentlig skjer når vi som mennesker kommer i en krise. Jeg var ung og hele livet mitt snudde. Det jeg reagerer på er hvor primitiv jeg ble, verdiene mine var ikke de samme når jeg sto i krisen. Var det urkraften i meg som tok over? Det ble veldig primitivt. Blir menneskene så primitive når de er i kamp og prøver å overleve?

  • Penger ble uviktig, det var bare tall og sedler uten verdier. Men det er ganske farlig når man kommer dit, å ødelegge sin egen økonomi skaper mer kaos og krise.
  • Menneskene rundt meg så jeg på som pyser, de løy for å unngå konflikter eller ubehag. De gikk omveier for å slippe å snakke med meg som hadde kreft. Jeg kunne bli ganske ubehagelig mot de.
  • Dra på ferie var mer mas enn behag, jeg hadde nok med å være i live.
  • Uroen og angsten var smerte som lett kunne  lindres med alkohol, det var destruktivt. Jeg kunne fort ha blitt alkoholiker.
  • Jobb var uviktig så lenge ikke økonomi var viktig.
  • Å stå opp hadde ingen hensikt, depresjonen var destruktiv og et paradoks. Jeg som prøvde å overleve fikk lyst til å ta mitt eget liv.
  • Ekteskapet og hjemmet vårt var heller ikke viktig. Jeg hadde nok med å finne styrke til å takle meg selv. Skilsmisse gjorde livet enda mer komplisert og krevende.
  • Men å ta vare på datteren min var viktig, men utrolig krevende. Hadde det primitive tatt helt overhånd hadde jeg ikke vært istand til å ha tatt vare på datteren min heller.

Livet raste med medisiner som gjorde meg slapp og lite motivert, og slik kunne jeg ha fortsatt til det ikke var noe igjen av livet mitt.

Vi kan velge
Vi har alle valg,  å la krisen og det primitive ta overhånd eller å finne energi og motivasjon til å løfte oss selv. Jeg tror hvert enkelt menneske har ressurser i seg.  I de tøffe periodene  trenger vi ikke motgang, da trenger vi de menneskene som kan være med å løfte oss. Husk at vi selv velger hvilke mennesker vi omgås.

Jeg tenkte ofte at det er bare meg selv som kan gjøre noe med min egen situasjon.

Ikke dytte, men støtte
Jeg ble liggende på isolat og se alle feil som ble gjort av helsepersonell, verdigheten min var satt på prøve opp til flere ganger i mange år. Rehabiliteringsperioden var lang og kronglete og før jeg var halvveis i Maslows behovspyramide skulle de profesjonelle pushe meg tilbake i jobb og fortelle meg hva som var best for meg.

Det er rart at andre tror de kan ta over livet til mennesker når de er mest sårbare.  Jeg hadde motivasjon og energi, men måtte ta det i mitt tempo og selv bestemme over mitt liv. Da først var det mulig å benytte alle de ressursene jeg hadde til å ta tak i livet mitt igjen og finne motivasjonen.

Jeg valgte rett, men jeg måtte slåss. NAV satt meg på uføretrygd, jeg fant en jobb jeg ønsket meg. Nå har jeg vært i 100% jobb i 5 år, har en kontrollert økonomi og nyter livet hvert friminutt jeg har.

Mine verdier og tanker om livet i dag er to ting:

  • Hvis alle mennesker gjør alt av kjærlighet og bruker den gode siden av seg selv, kan vi utrette og løse alle oppgaver vi blir utsatt for i livet. Resultatene blir bra når vi enes om målet som er godt, da kan vi også enklere samarbeide og bruke hverandres ressurser og egenskaper.
  • Det viktigste er å være fornøyd, uansett hvor i livet man er. Vær fornøyd akkurat nå, ikke bruk for mye tid på hva som har vært eller hvordan man kunne ønsket man hadde det. Her og nå er de beste øyeblikkene. Vi skal selvfølgelig strekke oss etter ønsker og ha ønsker, men ikke glem å være fornøyd.

Det som er litt trist nå etter 12 år, er at jeg må svi for alle de feilene jeg gjorde i min primitive adferdsperiode. Positiv som jeg er tror jeg selvfølgelig at det gode liv uten bekymringer også kommer til meg.

Mamma 42

Kommentarer

One thought on “Menneskets urkraft?

  1. David Dominguez says:

    Hei, Det var spennede å lese hvordan du har kommet over sykdommen. Du har tydelig lært mye av den, som mange dødsyke gjør. Men hva er dette?

    "Det som er litt trist nå etter 12 år, er at jeg må svi for alle de feilene jeg gjorde i min primitive adferdsperiode. Positiv som jeg er tror jeg selvfølgelig at det gode liv uten bekymringer også kommer til meg."

    Jeg leser en kvinne som har vanskeligheter med å akseptere sin lidelse i nået. Enda du har erkjent at nået er det eneste som egentlig er. Grunnen er enkel du har blitt lurt. Du har blitt fortalt at du må kvitte deg med egosentriske tanker og handlinger. At det er ditt ego som står i veien for din fulle oppvåkning. Dette er den siste løgn man blir presentert for i den menigsløse streben etter et bedre liv. HØR…

    Uten smerte vet du ikke hva nytelse er.
    Uten glede vet du ikke hva sorg er.
    Uten håp vet du ikke hva håpløshet er.
    Uten lyd vet du ikke hva stillhet er.
    Uten død vet du ikke hva livet er.
    Uten hat vet du ikke hva kjærlighet er.

    Hva er det da å streve etter, når det ene ikke kan være uten det andre.

    Uten ditt ego, den som opplever alt det over. Uten erkjenelsen av dette deg som den som opplever og sanser. Den som lever, hater, elsker og tilsutt dør. Uten dette deg som ikke er din bakgrunn, din utdanning, lidelse eller glede men ett selv til stede som gjør lidelse og glede. Ut øver dette…
    Du er ikke det du gjør, du er den som gjør og ER.

    Du vil da se at du er i ett med alt.

    Mvh David Dominguez

Legg igjen en kommentar