Mellom barken og veden

Min mamma fikk diagnosen eggstokkreft i mars 2011.

Hun hadde fra før vært frisk, var et arbeidsjern og en person som aldri sa nei. Mamma var verdens beste mamma. Vi er fire søsken som har en perfekt pappa og jeg har en sønn. Altså var vi flere rundt mamma da hun fikk diagnosen.

Rask og god behandling
Mamma ble innlagt på sykehus en lørdagskveld i mars etter at hun hadde sterke smerter. Hun så ut som hun var høygravid og hadde høy feber. Mottakelsen på sykehuset var strålende, hun ble operert etter kort tid.

Alt gikk etter planen med behandling og hun lå nok langt innenfor ventelistegarantien. Seks uker etter operasjonen ble det satt i gang med cytostatikabehandling.

Jeg studerte til kreftsykepleier på dette tidspunktet, men valgte å ta permisjon da mamma ble syk. Det ble for tøft å skulle fordype seg i dette når min egen mamma var syk. Jeg prøvde å hjelpe henne så godt jeg kunne og svare på de spørsmål som måtte komme fra henne og andre familiemedlemmer.

hender

Oversett som pårørende
Fastlegen hennes var inne i bildet og holdt god kontakt med henne. Legene på sykehuset fulgte henne opp, blodprøver og CTbilder ble tatt så alt var under kontroll med henne. – Så bra, mener mange. Joda det er vel og bra det. Men hun er gift, hun har fire barn og et barnebarn da hun blir syk. Hva med oss?

På sykehuset gadd ikke legene å hilse på oss, ingen spurte noen gang om vi hadde noen behov. Fastlegen spurte aldri mamma om hvordan det var med de pårørende. Det som er når en i familien får kreft, er at HELE familien blir rammet. Det slår ned som en bombe hos alle og derfor bør de pårørende få tilbud om en samtale med lege.

Ekspertrollen jeg ikke vilel ha
Det jeg opplevde, som var midt i studiet, var at andre familiemedlemmer kom til meg for å spørre om sykdommen. Det kunne være behandlingen, prognose o.l. Dette følte jeg var en ekstra belastning ettersom det var min mamma som var syk.

Da mamma hadde en time til fastlegen ba jeg henne si i fra om at vi pårørende ville ha en samtale med han hvor vi kunne ta opp spørsmål, og snakke om ting som var vanskelige for oss. Dette møtet kom istand og vi fikk mulighet til å spørre om det vi lurte på. Følelsen etter møtet var at han egentlig ikke så oss. Jeg følte at han var der fordi han måtte.

Å få lov til å bare være datter
Det som ofte ble gjentatt når mamma var på sykehuset var at: «Ja, men du har da vel ei datter som er kreftsykepleier?» Ja det stemmer det, jeg tok opp igjen studiene og fullførte ca. et år etter at mamma fikk diagnosen. Men jeg ville bare være pårørende og ikke ekspert på mammas sykdom. Jeg ville ikke være kreftsykepleieren til mamma eller noen veileder for resten av familien. Jeg er dattera til mamma og det ønsker jeg fortsatt å være. Sykehusene har kreftsykepleiere som kan og skal være et hjelpemiddel for oss pårørende.

Nå skal det sies at det finnes en kreftsykepleier i kommunen hvor mamma bor, men hun ønsker ikke besøk av henne. De har jobbet sammen og mamma føler at hun ikke trenger hjelp av henne.

Bedre oppfølging i kommunen
Jeg er selv blitt kreftkoordinator gjennom prosjektmidler fra Kreftforeningen og jeg jobber interkommunalt i tre kommuner. Her ser jeg viktigheten av at pårørende blir tatt med i samtaler, at de får informasjon og veiledning vedrørende sykdommen, behandlingen og evt. bivirkninger. Det er lettere for de pårørende og forholde seg til den som er syk hvis de sitter inne med kunskap og informasjon.

Så jeg er fortsatt dattera til mamma og ikke kreftsykepleieren hennes. Hun bruker nå hormoner og det ser ut til at kreften har roet seg, slik at vi kan få beholde mamma i mange år til.

Mine beste råd
Stå på slik at dere som pårørende får tilbud og hjelp. Det er mange som blir rammet når en i familien får kreft.

Til helsepersonell så vil jeg si: Husk de pårørende. Mine erfaringer er at det kan være greit å ha samtale med pasient og pårørende samlet, men også hver for seg. En får da et mer «ærlig» bilde på hva som kan være problemet. Er det usikkerhet, utrygghet o.l. så kommer dette gjerne lettere frem hvis samtalene er hver for seg.

Husk at også barn er pårørende og at de trenger informasjon. Barn og unge er nysgjerrige; de er på internett og finner mye informasjon der. Mye av denne informasjonen tolker de feil og da trengs det forklaringer og veiledning fra helsepersonell. Så HUSK de pårørende når noen blir rammet av kreft.

Kvinne 33

Roser

Kommentarer

3 thoughts on “Mellom barken og veden

Legg igjen en kommentar