Mammas valg – å få dø hjemme

Vår families historie om kreft, og ønsket om å få dø hjemme, startet våren – sommeren 2016.

Mamma var den sprekeste vi visste om, elsket naturen, spesielt skogen og fjellheimen. Der fikk hun ro sa hun. Hun elsket også jobben sin, og sammen med pappa, jobbet de lengre enn pensjonsalderen, på Åssiden videregående skole. Hun syntes nesten det var vanskelig å tilpasse seg, i tiden etter at de sluttet. De hadde allikevel hverandre, i en uendelig kjærlighet. De skulle leve livet også etterpå, utforske mer av verden – reise som de var så glad i.

Slik ble det ikke.

Den sprekeste av dem alle fikk stadig mer vondt, hun bar smertene med verdighet, men skjønte at hun måtte la seg undersøke. Beskjeden vi etter hvert fikk, var det ingen av oss som ville høre – kreft… Sommeren og høsten 2016 kjempet mamma, pappa og vi søstrene, sammen mot noe, vi mente vi kunne slå.

Det gikk i bølgedaler med følelsene, kreften som ble funnet i hoftene, var bare spredning, modersvultsen satt i lungene – lungekreft. Herregud, mamma som aldri hadde rørt en sigarett! Vi var lamslått. Hvordan kunne verden være så urettferdig – snille, gode og spreke mammaen vår.

Plutselig blir livet snudd på hodet, du legger alt annet til side. Vi ville være der, både for henne og pappa. Det var så vondt. Det var vondt å se dem, samtidig som en kjærlighet mellom to voksne mennesker, som vi kjente som mamma og pappa, ble så utrolig tydelig. Ved juletider 2016 virket alt så positivt, mamma fikk gode tilbakemeldinger på behandlingene (som det var mange av).

Det ble en fin jul, med mange flotte minner. Så kom nedturen da mamma og pappa reiste til Spania, ett av favorittstedene sine. De hadde jo fått så gode nyheter. Vi fikk som vanlig mange meldinger fra de, men de fra mamma var så annerledes enn før – rotete skrevet – dårlig rettskriving – i etterkant har vi jo skjønt at turen hadde vært kjempetøff, hun hadde surret mye, orket ikke gå og formen var rett og slett dårlig.  Da de kom hjem, skjønte vi at noe var forferdelig galt, og det bar rett på sykehuset. Så mange følelser, man tar seg sammen, står i rett, vil være der for henne som hadde det vondt.

Beskjeden var at det hadde spredd seg til hodet. Nå ble situasjonen en helt annen. Vi så en mamma som gradvis forandret seg. Det ble en endring, som var så vanskelig å ta inn over seg, en sorg så stor for oss alle. Mamma ga tidlig uttrykk for at hun ikke likte sykehus. De få gangene hun var innlagt, mistrivdes hun enormt. «Jeg vil være hjemme» sa hun» der jeg har mine ting rundt meg, og min egen seng» « der pappa og jeg kan være sammen».

Etter hvert som sykdomsbildet forverret seg, trodde vi faktisk at mamma ikke kunne få bo hjemme – et menneske som hadde besteget mang en fjelltopp, ble så angrepet av denne sykdommen, at det ble vanskelig. Hun orket ingenting lenger, hadde vanskeligheter med å snakke, kunne ikke gå – hun slet med å spise, men hun ville dø hjemme. Dette var et viktig valg for mamma og pappa – de ville være sammen, i sine omgivelser, helt til det var slutt.

Det som er så utrolig godt med denne vonde historien, er at det fikk hun.

Gjennom de siste månedene av mammas liv, ble det satt i gang et apparat, som gjorde mammas ønske mulig. Et team av hjemmesykepleiere fra Åssiden, samt en fantastisk mann og oss døtrene, gjorde at mammas reise ble slik hun hadde ønsket det. Mammas siste dager var omkranset av en ro, selv om vi rundt var tunge av sorg. Hjemmesykepleierne var der som «engler» som mamma og pappa kalte de. De veiledet oss gjennom alt som skjedde. De trøstet oss, holdt rundt oss og ikke minst fulgte de mamma, så varmt, omsorgsfullt og med respekt.

Mamma slapp taket 15.7.2017 – og vi lyser fred over hennes minne og hennes valg.

Monika M Pettersen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar