Livet tok en uventet sving

Jeg var sliten etter en lang dag på jobben og tenkte at et varmt bad ville løse opp i trøtte muskler – og etterpå skulle jeg gå å legge meg å sove lenge… Men først altså, et varmt og deilig bad. Masse skum og nydelige duftlys – og et blad. Merker at jeg slapper av og har det bra. Stresset slipper taket og jeg tenker at «siden jeg nå sitter her – så kan jeg jo sjekke brystene, bare for sikkerhets skyld».

Jeg kjenner og kjenner. Og plutselig stopper fingrene på høyre hånd opp ved en valnøttstor kul i venstre bryst. Den lå liksom inni der og ventet på at jeg skulle finne den. Jeg ble iskald og klam inni meg og var ikke et øyeblikk i tvil om hva dette var… Det kunne ikke være mulig – ikke meg – ikke nå – jeg er for ung til dette. Jeg er jo ikke 40 engang! Blodet frøs til is i årene mine og husker at jeg tenkte «nå skal jeg dø». Så for meg cellegiften og visste instinktivt at fra nå blir ingenting som før.

Mistenkelig kul
Dagen etter ringte jeg til Volvat, siden jeg nylig hadde tegnet familiemedlemskap med mammgrafi og ultralyd der. Intiusjon ?
Legen som så på ultralyd sa at han ikke likte det han så. Det var «mistenkelig» så han sendte alle papirer Bærum Sykehus. Fikk innkalling til time for biopsi.
Bærum Sykehus – biopsi av venstre bryst.. Basert på tidligere traumatiske opplevelser i forbindelse med lungedren og generell stikking i kropp med tykke nåler, var opplevelsen å ta biopsi av svulsten(e) relativ sterk for meg. Men det er sånn jeg er skrudd sammen. Uansett, de zappet og klikket og tok prøver og jeg kom meg helskinnet gjennom den dagen også. Heldigvis hadde jeg en god venninne til å følge meg, som hadde vært gjennom dette før.

Angsten min skyldtes primært at jeg ikke hadde kunnskap eller kjennskap til selve biopsien. Idag kan jeg sikkert gjøre det uten å mukke. Men det er mange faktorer som spiller inn når ordet KREFT dveler i bakgrunnen. Redsel, er vel det nærmeste å beskrive det.
Ventetiden…2 uker….

Redsel og frykt
Klarte ikke tenke på noe annet. Forsøkte å konsentrere meg i hverdagen, men det murret i bakhodet mitt hele tiden. Tilslutt backet jeg ut av dagliglivet og var apatisk tilskuer istedet for aktiv deltagende. Jeg levde i en boble, en fiktiv grå sky som var ugjennomtrengelig for andre. Jeg satte opp en mur rundt meg. Ingen slapp til.

Dagen jeg fikk beskjeden husker jeg spesielt godt. Det var fredag. Snø, høye brøytekanter, du vet sånne brøytekanter som gjør at du sklir når du skal parkere. Det var kaldt og glatte veier.. Jeg husker det som det skulle vært igår. En sånn dag hvor lyset ikke riktig slipper til og det er «skumring» stort sett alle timene. Jeg hadde sittet å prøvd mitt beste å ha en konstruktiv faglig samtale med noen kollegaer. Jeg visste at jeg skulle få telefon fra legen og gikk praktisk talt med telefonen inntil øret hele dagen, sånn at jeg skulle rekke å ta den hvis den ringte..

Da jeg hadde parkert hjemme i veien, ringte legen min. På P4 spilte de «Yes man» med Bjørn Johan Muri (selv idag skvetter jeg når jeg hører den sangen). Legen ville at jeg skulle komme ned til han på kontoret, men jeg sa til ham at han kunne like godt fortelle meg med en gang fordi jeg visste hva han skulle si. Så han fortalte.

Jeg knakk sammen. Kreft – kreft – kreft. Ringte til foreldrene mine – som kom kjørende hjem til meg begge to – og siden vek de ikke en tomme fra min side.
Ventetiden var over.
Beskjeden overlevert. Tsjakk-tsjakk- Nå er toget i gang. Ballen ruller. Ting skjer.
Og livet mitt raser sammen.
Redsel.
Frykt.
Blodet som fryser til is i årene mine.
Vissheten om hva som ligger foran meg.
Livet som akkurat der og da tok en brå sving – og jeg visste at fra nå blir ingenting som før.

En indre styrke vokste frem
Da jeg fikk samlet tankene litt og summet meg etter det verste sjokket, falt brikkene på plass i hodet mitt og jeg tenkte at «dette skal jeg klare». En indre styrke vokste frem inni meg og jeg forberedte meg mentalt på det som skulle komme.

Mine tidligere erfaringer med å ligge på sykehus hadde lært meg at hvis jeg forteller sykepleierne og legene hvordan jeg har det og hva jeg eventuellt er redd for – så får jeg det så mye bedre, enn om jeg er passiv og forventer noe som jeg ikke kommuniserer.
Operasjon 1: 6.april. Brystbevarende. Ved godt mot – gode prognoser. Dren. Vondt. Morfin. Ble kjent med en annen pasient jeg delte rom med. Vi pratet og drakk suppe og koste oss. Uten henne tror jeg de første døgnene ville vært tunge å komme igjennom.

Uka etter operasjon bodde jeg hos mamma og pappa. Jeg følte meg dårlig hele tiden og frøs mye. Tydelige infeksjonstegn. Parallellt med tiltagende sprenging i venstre bryst. Selve operasjonssåret gjorde ikke vondt – bare inni.

17 april – meg 40 år – hurra. Jeg klarte såvidt å sitte oppreist. Infeksjonen holdt på å knekke meg. Husker jeg snakket med mamma om at hvis jeg stikker en nål i dette nå, så renner det ut. Søndag rant det så mye fra operasjonssåret at jeg ble lagt inn umiddelbart fra legevakta. Legen bare sa «legg henne rett inn». Kraftig infeksjon i såret. Dette var ikke noe skrubbsår, for å si det sånn. Og så lar vi den ballen ligge.

Operasjon 2: . Åpnet såret – fikk lagt inn bølgedren i åpent sår. Måtte gro innenfra. Bølgedren var vondt og ekkelt. Som å ha et papirfly stikkende ut av ryggen. Origami-style. Det ble spylt og renset hver dag. Tilslutt ble jeg vant til det, men det var usigelig ekkelt. Men fikk god hjelp fra pleierne da. De satt til og med og holdt meg i hånda. Når jeg leser dette i ettertid ser jeg at jeg har vært lettere hysterisk, men det var sånn det var – de så det og jeg fikk hjelp. Det er ikke så godt å kjenne et sverd stikke ut av ryggen din heller.

Presten ble tilkalt

Fredag 30 april…legevisitten.. kirurgen ber meg komme inn på hennes kontor – resultatene etter operasjonen har kommet fra Radiumen.

Da hun ba meg bli med inn på kontoret å ante det meg at hun hadde dårlige nyheter.
Hun fortalte at det var spredning i hele brystet og at de derfor måtte amputere, førstkommende torsdag.

Igjen raste livet mitt sammen – jeg gråt og gråt. Presten ble tilkalt. Han var en god mann å snakke med og sammen illustrerte vi dette til å være en tur over fjellet som jeg måtte gå alene – men hadde mange sammen med meg. Roen senket seg etterhvert, men det var en virkelig tung bør å bære.

Det var først da jeg forstod at jeg hadde et apparat ved siden av meg at jeg klarte å fokusere.

Operasjon og overlevelse

Så var det dags for Operasjon 3: 6.mai. Jeg er pissredd. Får flere Vival for å prøve å sove litt. Kirurgen vekker meg ved å stryke meg over hånda og si at det er han som skal operere og at dette kommer til å gå bra. Så operasjonen. Våkner opp uten bølgedren, men med brystdren (30 cm langt), og uten venstre bryst. En kommentar i margen er at jeg våknet også opp under operasjonen med en slange langt nede i halsen – med armene festet til operasjonsbordet og ingen hverken så eller hørte meg og at jeg ikke fikk puste….. De så meg tilslutt og koblet meg fra. Pleierne på postoperativen passet godt på meg. Det kjentes så trygt og godt. Propofolen gjorde nok sitt til velbehaget, men det er godt å bli passet på når man er redd. Det føler jeg hvertfall.

Litt skummelt at veneflonene som ble satt inn under biceps i høyre arm, skled ut av venen og all postop-smertestillende gikk rett i vevet rundt. Armen stor som en ballong og jeg nesten overdose. Anestesi kom og fikk inn ny nål i armen etter veeeldig mange forsøk. Har ikke vener som tåler å bli stukket i – de stikker heller av.

Mai – brystdren måtte ut – uutholdelige smerter. Jeg lå og hylte. På en skala fra 1-10 var dette en 100ér. Mer morfin. Yuk. Når jeg har vondt så reagerer jeg med sinne. Som en lemen – bare enda værre. Jeg var så sint på morgenen pga at jeg ikke klarte å reise meg opp fra liggende til sittende stilling at jeg freste. Jeg sa til sykepleieren at nå måtte drenet ut og det litt brennkvikt…hun fikk avklart med legen og sjekket at drenet var under 50 ml. Så da ble det trukket. Jeg, i min vante omgang med dren, trodde at dette var enda et av type kort slange. Men neida, så feil kan man ta. Med et håndkle rullet sammen som jeg hadde mellom tennene, trakk snille Natalia ut drenet – og hun trakk og trakk. Det virket som en hel evighet. Årsaken til at det gjorde så vondt, var at ved fjerning av brystet hadde de gravd godt ned og tatt helt inn til benet. Den hinnen som ligger bak brystvevet ble også fjernet, så all smerte kunne relateres til nervene som berørte brystveggen.

Stråling – a walk in the park

Cellegift – 8 kurer (4xFEC + 4 Taxotere) Hår, negler, øyevipper, øyebryn – alt forsvant. Det eneste som kom til var kiloene. Mange. To år etter er det verre enn før. Kreftceller simpelthen elsker overvekt, men medisinene jeg får gjør ikke akkurat at de forsvinner. Kiloene altså. Cellegifta og zappingen (mitt eget ord for stråling) tok kreften. Håper jeg.
Stråling – 25 doser. En walk in the park i forhold til forhistorien. Jeg så på dette som en jobb og satte meg lystbetont i bilen hver morgen. Hadde på radion, kaffe i koppen, og gledet meg til å komme hjem etter stråling. Hjem til mitt trygge hus, med fyr på peisen og varm kakao. Og to glade hunder.

Lille Julaften 2010 – kl 08:15 – Siste behandling på SB8. Pappa fulgte meg og kjørte meg hjem. Vi tok High Five og spiste en bolle for å feire at jeg var ferdig.

Så kom tomheten.

Behandlingen var ferdig – nå var det bare meg igjen.

Livet skal fortsette, skjønt ikke som før.

Begge foreldrene mine blir syke
Det gikk knapt et år før vi i familien fikk vite at pappa hadde fått lungekreft. Med spredning til lever, til hjerne, og, ja, overalt. Den var kommet så langt at det kun var mulig å gi palliativ behandling. Gode, snille pappaen min.

Samtidig som vi fordøyde dette, fikk mamma diagnosen brystkreft og gjennomgikk operasjon, cellegiftkurer og stråling. Situasjonen var altså slik at jeg fulgte min mor til Ullevål for kur, mens min far lå døende hjemme, etter at jeg nylig hadde karet meg tilbake til livet selv. Heldigvis kunne vi begge være der for pappa da han gikk inn i sine siste dager – og vi holdt ham trygt i hendene da han sovnet inn.

Desverre døde pappa mens mamma fortsatt gikk på cellegift, så hun opplevde et worst-case-scenario hvor FECén herjet kroppen hennes samtidig som hun hadde sin livsledsager gjennom nesten 50 år, døende i sengen hjemme.

Galgenhumor redder
Jeg våger å stille spørsmål om rettferdighet. De to har levd et liv sammen – de skulle reise – de skulle feire livet og hadde masse planer for pensjonisttilværelsen. De fikk ikke oppleve det. Og da han var på sitt siste, så måtte mamma gå på cellegift?! Alle som har gått på det, vet hva den gjør med deg og hvordan du føler deg. Empati og omsorg for andre er kanskje ikke det som står høyest på agendaen, siden alt vi ønsker er at virkningen skal gi seg og vi skal få et liv igjen. Men mamma satte hele seg til side – og stod klippefast ved pappas side – helt til slutten. Hun er svært sliten etter dette. Og det kan jeg innrømme at jeg også er.
Men – vi klager ikke. Det er ikke lov å klage. Positivitet, galgenhumor og selvironi har reddet mange situasjoner for oss.

Alt er anderledes
Idag – ett år etter at pappa døde og to år etter jeg er ferdig med behandling, er jeg fortsatt ikke i jobb. Jeg opplever at hjernen ikke fungerer som den skal, hukommelsen svikter, synet har blitt dårligere og kroppen er blitt som en 90-årings. Med stive ledd og ømme muskler. Jeg forsøker å være i bevegelse, men fysisk aktivitet tapper kroppen for krefter. Det heter fatigue. En trøtthet som aldri slipper taket.

Så livet er forandret. Mange spør meg om når jeg skal få ny pupp. Rekonstruere. Det orker jeg ikke å svare på. Det har jeg tenkt til å ta stilling til dersom jeg får tilbud om å gjøre det.
Hva er viktig i livet? Dersom en ny pupp kan gi meg gnisten tilbake – så tusen takk det vil jeg gjerne. Kan den ikke det – så får det bare være.

Mine råd til andre

Ingen vet hva livet bringer eller hvor det bærer oss. Og uansett hva slags planer vi legger, så er det kun som et rammeverk å regne. For en dag kan rammeverket løsne og deler falle av. Det er da det er viktigere enn noen gang å holde fast. Holde fast på motet ditt – bevisstgjøre verdiene dine – og ta vare på de du har rundt deg.

Jeg skal ta vare på den lille familien min – for det er de som er mitt liv.

Katrine

Kommentarer

4 thoughts on “Livet tok en uventet sving

Legg igjen en kommentar