Livet på vent

Min historie startet 16. mai 2013; jeg fikk diagnosen Akutt Myelogen Leukemi (M3) som 19-åring. Jeg var ei jente med mye livsglede, jeg hadde en full hverdag med mye jobb, kjæreste, venner og familie. Jeg hadde store planer om å flytte fra lille Steigen i Nordland til Oslo etter sommeren for å gå på skole. 

11. mai ble jeg innlagt på beskyttende isolat på Nordlandssykehuset uten immunforsvar. 5 dager og to beinmargsprøver senere fikk jeg diagnosen og ble fløyet rett opp til hematologisk avdeling på UNN i Tromsø. 17. mai ble ikke som jeg hadde planlagt – champagnefrokost ble erstattet med innleggelse av CVK (sentralt venekateter). 18.mai ble jeg koblet til cellegift. Alt startet så fort at jeg ikke klarte begripe hva som egentlig skjedde med meg. 

De neste tre – fire månedene var fylt med tre heftige cellegiftkurer, redsel, forvilelse, smerte, masse tårer, glede og lettelse. Jeg hadde tilsammen 88 sykehusdøgn på UNN der ca 50 av dem var isolatdøgn. Det syntes jeg rett og slett var helt grusomt. Det var fælt å se vennene mine fortsette sine liv, uten meg, fordi jeg hadde fått kreft. Derimot var det deilig å komme hjem på permisjon, mellom kurene, for å se at vennene ville være sammen med meg da jeg var hjemme. Når man bor i Nord-Norge er det store avstander mellom småplassene og sykehusene, så fra UNN i Tromsø til Steigen er det ca. 45 mil. Jeg var langt unna hjemme.

Det var vanskelig å akseptere at jeg stod alene i kampen, selv om jeg hadde et fantastisk støtteapparat i ryggen. De tyngste dagene var ikke da jeg hadde mest smerter, men de dagene det nærmet seg hjemreise. Da tenkte jeg mye over hva som hadde skjedd, de forferderlige smertene jeg faktisk hadde hatt og hva jeg selv hadde kjempet meg gjennom. 

For smerte, det hadde jeg! Den første cellegiftkuren jeg fikk varte i hele sju dager – cellegifta gikk inn hvert sekund. Jeg fikk nok kvalmestillende til ikke å bli kvalm eller uvel. Dagen etter jeg var ferdig med kuren hadde immunforsvaret kollapset helt og bakteriene inni meg gav meg infeksjon: jeg fikk feber, jeg ble kvalm og jeg hadde sinnsyke smerter i magen, i halsen, i hodet, overalt. Det eneste jeg gjorde i åtte dager var å knaske smertestillende, kaste opp og vri meg i smerte. Jeg klarte ikke å spise, så jeg fikk næring og væske intravenøst. Næringen gav en grusom smak i munnen, men saft-is hjalp! Det som også hjalp var at mamma satt ved siden av meg hver dag.

Den andre kuren (1. vedlikeholdskur) var lik den første, Den varte i sju dager etterfulgt av fire dager opphold, deretter isolasjon i over 14 dager. Denne gangen fikk jeg atter en infeksjon, men en helt annen som ga helt andre smerter. Det verste denne gangen var nok det psykiske. Jeg var drittlei sykehus, smerte og venting, men det å gå glipp av hverdagen sammen med familie og venner var nok det jeg hatet mest. Mamma og pappa, bestevenninna mi, kjæresten min og søskenene og vennene mine var flinke å besøke meg og det var en trøst.

Den tredje og siste cellegiftkuren (2. vedlikeholdskur) tok jeg morgen og kveld i 4 dager. Den varte i ca. 1 1/2 time hver gang. Den ga meg litt mer fritid, så to av søstrene mine kom opp på skift. Det var en bra start på oppholdet med kino og restaurantbesøk, men etterdønningen kom da jeg ble isolert. Infeksjon fikk jeg, men etter en uke på isolat kom lungebetennelsen som utsatte hele oppholdet med noen ekstra dager som var uutholdelige. Beinmargen min var sliten. Lungebetennelsen ga meg også en betennelse som sendte meg ti dager på sykehuset i Bodø – TRE dager etter jeg var kommet hjem. Jeg måtte feire 20-årsdagen min på isolat. Siste dagen min innlagt på sykehus var 9. september 2013.

I dag er jeg er kreftfri, men i remisjon. Dvs. at jeg er på bedringens vei, men jeg tar enda cellegift – i tablettform. Det skal jeg gjøre i et år til. Hver tredje måned er jeg på kontroll og tar beinmargsprøve hver gang. Det skal jeg gjøre i to år til. Planen min fremover er å utdanne meg som bioingeniør.

Mine beste råd:
Vær ÅPEN om sykdommen du har og vær POSITIV. Positivitet og ærlighet har styrken til å overkjempe nesten alt!

Ta en dag av gangen.

Gråte, og le, MYE!

Vilja-Sofie Punsvik Pettersen

Kommentarer

79 thoughts on “Livet på vent

  1. Bente Kirkeby says:

    Kjempetøft å gå gjennom dette, særlig når man er midt i ungdomstiden! Jeg ønsker deg masse lykke til fremover! Håper virkelig du holder deg frisk, og jeg er sikker på du vil bli en veldig god bioingeniør. <3

  2. Monica Herikstad Nygård says:

    skjønne sterke deg – takk for at du deler din tøffe historie. Ingen kan klare å sette seg inn i det du har gått igjennom – uten å ha vært der selv (jeg er selv i remisjon nå). Jeg ønsker deg alt godt videre, dette vil du klare å komme deg igjennom. Vinn hverdagen hver dag og gled deg over livet. klem.

  3. Sarah Zorica Mitic says:

    Kjære deg, jeg har gått gjennom det samme veien omtrent i det samme alder som deg. Mot alle odds overlevde jeg og fikk to barn som leger sa at jeg ikke kan få. De dårlige prognoser har ødelagt mitt selvtillit og selvbildet i den tid som var avgjørende og viktig tid for noen valg i mitt liv. De valgene ble utført ut fra de prognosene jeg hadde fått som en stempel. Jeg vil gjerne dele med deg etterpåklokskap: Du har bekjempet kreft og du er mer verdigfull nå enn før denne kampen. Ta valgene i sitt liv med denne utgangspunkten. Og aldri glem å feire dagene som venter på deg.

  4. Bente Brattfjord says:

    Sterk lesing, flott at du er så åpen Vilja. Forøvrig kjempeglad for å ha truffet ei så flott og reflekter jente. Ønsker deg all lykke i årene som kommer 🙂 klem

  5. Berit Løken says:

    Kjære deg ….. Du er flink til å beskrive din sykdomshistorie <3 Du er sterk og det tror jeg på 😉 Hos meg fikk du frem tårer og smil om munn <3Takk …… klem fra Berit

  6. Lisbeth Markussen Tømmerås says:

    Tapre, vakre Vilja: takk for en sterk historie. Kjempenyttig for alle å lese. Både de som er rammet, pårørende og ikke minst det å sette et perspektiv på livet. Goklæm ♡ ♥ ♡♥

  7. Jonas Punsvik says:

    Tøft å lese det her Vilja-Sofie. Æ e så glad for at du kom dæ gjennom det her!! Du har vrt råflink!! Sitt å småsippe litt her på Hawaii no! Håpe æ ser dæ snart når æ kommer hjem til jul! Ha en fin dag Vilja <3

  8. Elisabeth Thowsen says:

    En unik historie som viser hvor tøft det er når enn blir rammet av en alvorlig sykdom og i ung alder. Som du sier finne det som er positivt geipe tak i det og bruke det. Åpenhet og nære relasjoner en hånd å holde i..som din mors hånd.Er godt. Lykke til vakre unge kvinne med studiene som du har planlagt.

Legg igjen en kommentar