Livet opp – ned

Jeg kjenner at jeg har fått litt trening i å være pårørende, og for oss begge,  i det å leve med kreft. For nå er vi i en slik fase. Det er som et tomrom at vi ikke skal på sykehuset i hytt og vær. Et godt tomrom, selvsagt, men det skal fylles. Fylles med noe meningsfylt.

Særlig for Rune, jeg jobber jo, når jeg får vakter/timer, da. Nå skal vi finne ut hvordan livet ser ut når jeg jobber, guttene er på skolen, og Rune er hjemme sykemeldt. Skolen er i gang, konfirmasjonen over, hverdagen er her. Hverdagen er fin, men en må finne en slags rytme i det hele, og vi er ikke helt der enda. Men vi skal dit, til en velsignet vanlig hverdag. Jeg har lengtet etter den lenge. Helt siden jeg skrev det som skulle bli første posten på denne bloggen. Vi vet ikke hva vi har foran oss, og kunsten er å ikke dvele så mye ved det, men heller leve.

Samme dag som min kjære fikk kreftdiagnosen føflekkreft med spredning 10. april i år, begynte jeg å skrive. Da opererte han ut en kul under armen som de med en gang visste var ondartet.

Etter en måned eller så begynte jeg å publisere det jeg skrev i en blogg. Det har vært egenterapi, og jeg publiserer selvsagt også i håp om at det kan være nyttig for noen.Jeg er 44 år og bor i Vest-Agder. Jeg har tre tenåringsbarn, og bor sammen med dem og min mann, som har føflekkreft. Jeg er utdannet teolog og lærer, men har jobbet i psykiatrien de siste årene.

Jeg ønsker å skrive ærlig om de vanskelige tingene, de vanskelige følelsene. Men det er ikke bare alvor i bloggen, det er også en del betraktninger og tanker om livet som sådan! Tilbakemeldingene jeg får på bloggen min går ofte på at jeg tør å skrive om det som er vanskelig. For noen blir det for nært og vanskelig, men det er jo helt frivillig å lese!

Mitt beste råd:

Livet er nå!!

Kristine Borgen

Portrettbilde: Vi giftet oss 24.juli – vi brukte tre og en halv uke på å planlegge! Og hadde en fantastisk dag.

Kommentarer

3 thoughts on “Livet opp – ned

Legg igjen en kommentar