Livet går videre – uten mamma

Nå er det over 3 år siden mamma tapte kampen mot lungekreft og forlot oss.  Den gangen skrev jeg et innlegg som het; Å se et liv forsvinne.

3 år senere så ser jeg at livet går videre, klokken stopper ikke, dagene, ukene og tilogmed årene går. Selvom det er uten mamma.

En del vil kanskje si at tiden leger alle sår eller sorgen blir mindre. Jeg kan ikke si det. Jeg har en like stor sorg i dag som den 2. oktober 2014, hver dag tenker jeg på mamma, jeg er alltid innom graven når jeg er hjemme på besøk, det kommer alltid en tåre. Det er veldig vondt, men man ser at livet går videre. Jeg pleier å tenke at sorgen og savnet ikke er mindre, men at jeg har kanskje lært med å leve med det. Jeg gir følelsene rom for å komme til utrykk enten med gråt eller latter, men også sinne.

Et valg

Da mamma døde i 2014 og da begravelsen var over så var jeg så sliten, en slitenhet jeg aldri har følt på før. Helt tom, og jeg husker jeg var livredd for å reise hjem til meg selv fordi jeg visste ikke om jeg hadde krefter igjen til det. Men det gikk bra. Den dagen mamma døde tok jeg et valg jeg vil holde resten av livet og det er: ALDRI gi opp. Jeg har alltid to valg, uansett motgang så vil jeg se det positive i alt som går an, ikke fordi det kanskje rettferdiggjør vanskelige ting, men skal man komme seg opp av kjelleren så må man se etter lyspunkt, og for meg så er det alltid viktig å vite at jeg har to valg, og dette fordi mamma aldri fikk velge, velge å leve.

Mamma hadde også to valg da hun fikk diagnosen og hun valgte å kjempe, det gjorde hun virkelig. Det gjør hun til det modigste menneske jeg noen gang har møtt.

Jobb

Jeg var sammen med mamma i over ett år, og da mamma gikk bort var planen at jeg skulle komme tilbake og begynne å jobbe som helsefagarbeider. Jeg tok fagbrevet i september 2013 og etter det reiste jeg ned og bodde hos familien min og tilbringte masse tid med mamma frem til oktober 2014. Jeg startet på jobb som nyutdannet helsefagarbeider i februar 2015.

Som helsefagarbeider møter man mennesker med forskjellige utfordringer, deriblant kreft. For meg er det fortsatt vanskelig å regulere følelsene i forhold til kreft, men jeg tror og håper at min vonde erfaring kanskje kan vinkles til noe positivt i mitt yrke. Den utrolige viljen til å hjelpe, lytte og bare være et medmenneske. Jeg stortrives som helsefagarbeider og jeg tror det har gjort meg sterkere, fordi jeg har mulighet til å hjelpe andre mennesker, med forskjellige utfordringer, bare ved å være meg. Jeg velger ihvertfall å tro det.

For meg har det vært veldig positivt og jobbe og ha noe meningsfullt og gjøre. Jeg har vært sykmeldt i et halvt år fordi ryggen har spilt meg noen puss, og da merker jeg at tankene kommer oftere, men jeg ser mønsteret med mine følelser så det er greit. Jeg godtar at det er sånn. På nyåret skal jeg begynne igjen så det ser jeg frem mot.

Følelser

Jeg kjenner ofte på sorg og en del sinne. Tårer kommer ofte veldig uventet også. Om det er normalt vet jeg ikke men det er ihvertfall mine følelser. Jeg sluttet egentlig ganske fort å prøve å finne ut hva som var normalt, for vi mennesker er alle forskjellige, også når det kommer til følelser. En ting som ikke er normalt, er kreft!

Det å få utløp for følelser kan ofte være en utfordring, spesielt hvis tunge stunder kommer som lyn og tårene triller. Jeg har prøvd å skrive ned følelser på papir, dette gjorde jeg mye det første året. Alt jeg kjente på. Laget også en minnebok som jeg jobber litt med nå og da. Der har jeg blant annet en side der jeg skrev alle følelsene jeg kjente på akkurat der og da.

Jeg har noen merkedager i året som jeg føler jeg bruker som litt egen terapi. Jeg kjøper røde roser og setter et bilde jeg har av mamma og meg på spisestuebordet. Tenner lys på morsdag, bursdagen og datoen mamma døde. Og til jul har jeg et lite juletre ved siden av bildet. Dette er noe jeg føler jeg trenger å ha, noe som gjør at jeg føler mamma ikke er helt borte…

Livet er ikke smertefritt

Over 3 år har gått og jeg lever, i aller høyeste grad, uten mamma. Men veien har vært humpete og lang og sorgen fryktelig tung. Men jeg prøver å tenke på hvor mange fine minner vi har. Jeg tror det er viktig å se fremover, ikke la dårlig samvittighet styre deg og tanker som «hadde jeg bare visst?»

Jeg har vært veldig bevisst på at det skal ikke styre min fremtid, for det er noe jeg aldri kan få gjort om igjen. Jeg tror kanskje at en del av de som har opplevd å miste noen nære så brutalt, skulle ønske de visste alt på forhånd og levd annerledes. Jeg for min del snakket ut om alt jeg ville ha sagt, og tenkte fremover før mamma gikk bort, men jeg har også tenkt på «hva hvis jeg hadde visst». Det kanskje ville gjort mer vondt, det vet jeg ikke.

Gi lov og tålmodighet

Jeg ønsket ihvertfall å få si litt om at mitt liv har gått videre. og det er ikke smertefritt. Jeg håper at jeg kan formidle at dere som står oppi tunge stunder må gi dere selv tålmodighet, ikke tenk at det du føler og tenker er feil for det er det ikke.

Det som har hjulpet meg har kanskje ikke hjulpet andre og omvendt. Jeg velger å tro at mamma er med en plass og passer på. Det gir meg trøst. Kanskje vil jeg kjenne på dette så nært resten av livet, eller kanskje det vil bli noe bedre, men uansett så velger jeg å fortsette å leve for, men uten mamma.

Marita Nakkeid

Kommentarer

Legg igjen en kommentar