Livet før og etter kreft

2012… Jeg var midt i 30-årene, alenemamma, jobbet fullt og holdt hus og hjem i gang. Livet var travelt, absolutt, men det var godt!

Den våren fikk jeg en varm og irriterende følelse i høyre bryst, omtrent som brystspreng. Jeg kunne kjenne en kul der, så tanken på at det var en betent kjertel var sterkere enn at det skulle være kreft.
Jeg håpet og trodde at den skulle forsvinne av seg selv, men det gjorde den ikke… Kulen vokste seg større og fikk så et innsøkk rundt seg. Når jeg endelig gikk til legen var jeg helt sikker..

Alt gikk så fort… Legetimen, mammografi og biopsi på Lillehammer til operasjon på Hamar. Kulen var ondartet, 22 mm stor, med spredning til seks lymfekjertler.

Jeg vet den dag i dag ikke hvor jeg tok humør, pågangsmot og styrke fra, men dette ble mitt skjold og drivkraft. Her var det bare å brette opp ermene og ta i mot alt jeg ble servert av operasjoner, cellegift, medikamenter og strålebehandling. Nå var ikke lenger min egne skjebne i mine hender, det var opp til legene å fikse meg slik at jeg skulle få hverdagen min tilbake igjen. Og sammen med barna, familien min og gode venner gikk månedene fort. Det jeg derimot var lite forberedt på, var tida som ventet i tiden etter sykehus og cellegift.

For det er faktisk «før og etter kreft» … Både positivt og negativt.

Mye forandrer seg med en så alvorlig diagnose. Det jeg synes har vært vanskeligst å takle er at kroppen min er så preget av alt den har vært igjennom. Det føles som om den har plutselig blitt veldig gammel, tung og full av melkesyre… I en alder av 36 år ble jeg kastet inn i overgangsalderen.

I dag styrer fatigue-trollet mye av hverdagen min og jeg har heller ikke klart å komme meg ut i jobb enda. Jeg må ha stålkontroll på hverdagen og hele tiden være på forskudd av hva som skal skje. Jeg tåler dårlig stress, mas, høye lyder og det å være sosial/prate i lange perioder eller å være impulsiv. Jeg tappes fort for den energien jeg måtte ha og lades dårlig opp igjen med hvile. Våkner opp utslitt etter natten, selv om jeg har sovet godt. Ledd verker, som en langvarig influensa. Hukommelse og konsentrasjon er veldig påvirket og følger formen min. Med andre ord – det er etter endt behandling jeg har følt meg dårlig!

Men, tross dette… Jeg er fortsatt kreftfri!

Jeg har også barn, familie og venner som betyr alt for meg og som heldigvis er glad i meg uansett hvordan formen min er og hvordan den påvirker meg. Den lille hunden min som kryper inntil meg og holder meg med selskap på de dårlige dagene mine er også veldig viktig for meg.

Dessuten har jeg blitt flinkere til å ta vare på meg selv og lært meg å senke kravene til hverdagen. I dag setter jeg mye mer pris på selv de minste tingene i livet og prøver å gjøre hver dag så god som mulig.

For livet er godt selv om det ikke er så travelt lenger.

Mitt tips: Nyt hverdagen, senk kravene og skap minner

Tina Maria Skadsdammen

Kommentarer

Legg igjen en kommentar