Livet etter kreft

Jeg syns jeg er veldig god på å glede meg på andres vegne. Jeg fylles latterlig lett opp av andre sine sommerfugler og oppturer. Det er både givende og gledelig, så jeg drar medmenneske-kortet med stor letthet.

…Men sittende hjemme ser jeg det er så stort sprik mellom mitt eget og andres liv.

Jeg står igjen mens «de andre» reiser videre i livene sine. Står og ser på at de får til ting, at de føler at det er bruk for dem, at de satser til høyre og venstre og får premier for det, gjør seg erfaringer via utdanning og arbeid. Det er slik man utvikler seg, og slikt som trigger nye ting. Og når det går andres vei på den måten så blir jeg veldig glad for de, men så minner det meg også om at visse viktige ting overhodet ikke gikk MIN vei.

Jeg føler jeg mista det kortet der. Både helsekortet og jobbkortet.

Jeg står igjen ensom i situasjonen, mens andre reiser videre.

Kan ikke noe for det, men det er sånn det føles, og det er så tungt å takle. Jeg klarer ikke bare være letta for å slippe å jobbe, slippe å kjempe, slippe prøve å skape muligheter for meg selv.

Jeg vil også kjenne på følelsen av å tjene egne penger, oppnå ting, få jobbmuligheter, bli sett fordi jeg er god på noe, føle at samfunnet trenger meg….slik som andre gjør. Det holder ikke bare å bli godt likt. Man må føle at det er bruk for seg og at man skaper noe, legger igjen noe bra bak seg. Viktig følelse.

Det kortet jeg står igjen med er trygde-kortet

Jeg venter på svar på søknad om å få bli 100% arbeidsufør. Hva i alle dager skjedde med meg og livet mitt? Det kræsja før jul, det. Fastlege og attføringskonsulent plukket meg opp igjen og sa at «nok er nok». Jeg har prøvd og kjempet lenge og hardt nok, sa de nesten i kor. Takk, da tar jeg en premie for all den langvarige innsatsen der, sa jeg.

Problemet er bare at premien er 100% uføretrygd.

Arbeidsutprøvingen er over, og samfunnet klarer ikke ikke gi meg lave nok prosent-jobber til at jeg klarer å fungere slik det forventes at jeg skal. Etterhvert som det forskes mer og bedre så overlever heldigvis flere og flere sin kreftsykdom. Men samfunnet er overhodet IKKE klar for denne tsunamien av kreftoverlevere. Vi har ting å bidra med vi også – vi trenger bare mer eller mindre tilrettelegging. Der har samfunnet en lang vei å gå……

Jeg er glad for alt jeg har. Godt selvbilde, nær og fin familie på begge sider, forståelsesfull og aksepterende snill samboer, en trygg og god plass å bo, livet i behold. Men ikke mange forstår at alt dette ikke hjelper på det faktum at jeg ikke kan jobbe litt og tjene egne penger. Ikke ta alt du har for gitt – tenk før du snakker….

Jobbtilbud-kortet! Det ønsker jeg meg. At noen skal se meg som en ressurs, uansett skavanker.

Enn så lenge må jeg klare meg med det jeg har, prøve å føle meg letta over å slippe jobbkjempingen akkurat nå, øve meg på å klare fysisk aktivitet igjen, klare å nyte det å kunne gå på cafe på dagtid uten å ha dårlig samvittighet. Tenke at jeg fortjener det etter all innsatsen siste 5,5 årene siden jeg fikk kreft.

Da kan jeg i det minste bruke klippekortet mitt på Starbucks. Og vet du, i løpet av 2016 sier ryktene at jeg får selveste honnør-kortet også. Deisende ned i postkassa sammen med svaret på uføretrygd-søknaden. Kan ta buss, trikk og tog og gå på kino i timesvis – på halv pris.

Jeg har visst glemt å si fra til livet at jeg faktisk ikke liker kortspill. I det hele tatt.

Karianne Bakken

Les Kariannes andre innlegg på Kreftkamp:

«Min bråstopp i livet»

«Utslitt etter behandling»

Kommentarer

20 thoughts on “Livet etter kreft

  1. Rolf Iversen says:

    Flott skrevet Karianne. Det som er fint med historien din er at du holder humøret opp og fokuserer på det positive selv om du sikkert skulle ønske du hadde klart å være i jobb. Viktig å fokusere på hva en kan og ikke på hva du ikke kan gjøre. Lykke til videre og nyt halv pris på mange kjekke ting du kan gjøre 🙂

  2. Hege Ramsland says:

    Takk ! ☺ jeg er også en 'overlever' – som etter 5,5 år er såkalt frisk… ……vel og merke om man ser bort fra diverse kjedelige ettervirkninger og senskader som forsurer hverdagen og gjør ethvert normalt sosialt liv nærmest umulig. Er heldigvis min egen arbeidsgiver og kan tildels styre egen tid, ellers hadde nok uføretrygd vært eneste løsning også for meg…. Ja – vi er heldige som overlevde, men friske….. ? Tja…… Det er altfor lite fokus på, og informasjon om, livet som kreftoverlever og alt det negative det innebærer – så igjen; takk for at du setter lys på det ☺

  3. Karianne Bakken says:

    Nettopp! Og bare hyggelig 😉 Tror nok vi oppfattes av negative av mange, at vi dyrker det istedet for å være glad for at vi lever. Men det er vanskelig å takle følelsen av å bli overstyrt, syns jeg! Jeg vil, jeg vil….men får ikke til…

  4. Siri B Aasen says:

    Kjempe fint skrevet, men det er dessverre flere av oss som sliter i etterkant. Jeg har mange oppturer men også harde nedturer dessverre. Det er 25 år siden jeg sleit med leukemi å de fikk bukt med den av bare gift så jeg er heldig. For det er ingen igjen av de jeg lå med på riksen. Jeg er også heldig for jeg har en jobb Stå på

  5. Karianne Bakken says:

    Takk for det, Siri. Det er både "dessverre" og "KJEMPEBRA" at det er mange av oss som sliter, om du skjønner 🙂 Det betyr jo at overlevelsesprosenten idag er høyere, og det er fint. Men tungt å face dette "nye livet" som vi aldelses ikke har bedt om. Gjelder å finne balansen sammen med aksepten! 🙂

  6. Kari Vatne says:

    Å jobbe med seg selv når en har kreftsykdom, er den tøffeste av alle jobber !!! Vær stolt når du klarer å jobbe deg ut av sengen, i dusjen osv. Små ting for mange, men de som synes det er smått har ikke jobbet mot kreft. Løft hode å hiv samvittigheten vekk. Du er helt ok som du er <3

  7. Siri B Aasen says:

    Det som kanskje fortsatt er vanskeligst er at en blir "stående" igjen alene siden en er blitt frisk, forskning på senskader det er d jeg har vært med på disse åra her. Ingen samtaler, ingen å prate med ingen ting så det HÅPER jeg virkelig har blitt bedre i systemet.

  8. Karianne Bakken says:

    Det skjer ting, nå finnes fatigue-kurs ihvertfall. Flere steder i landet. Og på St.Olav er det vel åpnet en slags senskade-klinikk, tror jeg. Jeg har hele tiden søkt likesinnede via Facebook og funnet/laget mine grupper for å kunne dele med andre som sliter med det samme. Gjenkjennelses-effekt er faktisk noe av det som hjelper best på å takle det her, syns jeg.

Legg igjen en kommentar