Livet er herlig!

Det at jeg skulle skrive et innlegg her, hadde jeg ikke trodd for to år siden. Kreft er noe som rammer alle andre, ikke meg!  Når jeg hørte ordet kreft, forbandt jeg det med død. Men, så kom dagen da jeg ble rammet. Det å kunne si til seg selv: jeg har kreft, var fryktelig rart og veldig skremmende. Men det forklarte hvorfor jeg hadde følt meg så sliten og uopplagt så lenge.

Diagnosen gav svar
På en måte var det en tragedie å få diagnosen, på en annen måte var det en lettelse. Det forklarte så mye, og jeg hadde en god forklaring på hvorfor jeg var så sliten. Nå kunne jeg hvile og slappe av med god samvittighet. Trengte ingen andre forklaringer enn at jeg har kreft…

Hvis jeg skulle fortelle deg om hvordan livet mitt er nå, ville jeg sagt at livet er herlig! Det er så godt å kunne si det, og ikke minst mene det! Jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere for hver dag, gnisten kommer tilbake mer og mer, og jeg driver nå og finner igjen meg sjøl. Det dukker opp ting jeg har “glemt”; ting jeg var opptatt av før. Hodet fungerer bedre og kroppen er sterkere.

Etter mange mer eller mindre ubehagelige undersøkelser, operasjon, tanker rundt det å miste et bryst og redsel for døden, skulle jeg igjennom cellegiftkur, stråling og flere år med medisinering.

Hår og identitet
Dette var en veldig slitsom tid med mange allergiske reaksjoner, i tillegg til effekten av behandlingen. Det å miste håret, var forbløffende trist. Jeg trodde ikke det skulle gjøre meg noe, Men mye av identiteten min ble borte. Mellom cellegiftkurene gikk det 3 uker. Den første uka var jeg veldig dårlig, kastet opp mye, strevde med å få kropp og fordøyelse til å virke og følte meg helt “på siden” av verden.

Det ble mange timer på sofaen med tabletter som skulle hjelpe, og omsorg fra familien og venner rundt meg. Den andre uka var jeg i ganske god form, orka litt mer, kunne gå meg en tur i det fine været, pusle litt hjemme, lage middag. Tredje uka følte jeg meg mye bedre, matlysten kom tilbake og jeg kunne leve som normalt. Slik gikk det 6 runder, men jeg ble mer og mer sliten av cellegift, kroppen tok dårligere imot og den brøt mer og mer ned.

Stråling var en lettelse
Da jeg skulle starte opp med stråling, var jeg overlykkelig over å være ferdig med cellegift. Det ble 5 uker inn og ut til sykehuset hver dag, til 10 minutters behandling. Jeg så på det som min daglige jobbrutine. Perioden gikk utrolig fort og bra, selv om det ble noen brannsår etter endt behandling.

Tabletter har jeg brukt nå i over 1 år. Jeg har 4 år igjen! Dette tar jeg for å hindre produksjon av hormoner. Så her går jeg med hetetokter og noen ekstra kilo. Jeg er midt i overgangsalderen, men det går fint!

Nytt bryst
Jeg venter nå veldig på fredagen! Da har jeg fått time hos plastisk kirurg og er i gang med å gjenoppbygge et nytt bryst! Ser fram til det må jeg si. Har mange spørsmål rundt dette, og venter å få svar på fredag. Det blir fint å få tilbake kvinneligheten og selvfølelsen med nytt bryst! Har gått vindskjev og følt meg halv lenge nok, men har trengt denne tiden for å være klar for nok en operasjon.

Tilbakeblikk
Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg har taklet alt dette, ser jeg nå at det viktigste og beste jeg gjorde var å gjøre det jeg hadde lyst til! Ikke gjøre ting jeg syntes jeg måtte, eller burde!

Jeg har vært åpen og svart på spørsmål om sykdommen når folk har lurt på noe, og da ble det lettere for de å forstå hvorfor jeg gjorde det slik. I stedet for å gjøre husarbeid (som jeg kanskje burde), gikk jeg på kafè eller gikk en tur fordi det var det jeg ville. Jeg tenkte at jeg må gjøre det sånn for å greie å komme meg igjennom dette. Hybelkaniner ble det mange av, og jeg måtte lære meg til å ha dem rundt meg, noe som egentlig var ganske vanskelig.

Lystbetone oppgaver
Jeg følte jeg måtte gjøre noe fornuftig, og hadde lyst til å male hele stua mi! Jeg gjorde det mellom “slagene”, og stua ble kjempefin! Jeg brukte lang tid, men følelsen av å gjøre det var topp! Glemte også sykdommen en periode!

Det å snakke om sykdommen, være åpen, fortelle mine følelser rund det har vært viktig i helingsprosessen. Da er det enklere for andre å forholde seg til meg. Opplevelsen av å møte kjente som så meg, og som gikk over på andre siden av gata, var ganske trist! Jeg tenkte ”stakkars fok, de har mer trøbbel enn meg”.

Kari_Volden_FossumKK
Jeg var med i et «bli ny» program og det var topp! Bildene er tatt før og etter

Kari_Volden_Fossum2KK

Åpenhet
Jeg husker da mamma døde av kreft uten å ha fortalt oss om diagnosen før det nesten var for sent. Søstra mi og jeg tok hverandre i hånden og lovte hverandre at vi skulle fortelle uansett hva det var, om noe skulle oppstå.

Dette husket jeg veldig godt, da jeg fikk diagnosen. Jeg tvang meg selv til å fortelle til de som stod meg nærmest. Det vanskeligste var å fortelle det til ungene og det var vanskelig for dem å spørre. Så da fortalte jeg dem det jeg trodde de lurte på!

Galgenhumor
Jeg har god humor, og brukte det faktisk veldig mye. Jeg tenkte “det MÅ da være noe som er positivt med dette?” Og jeg fant flere ting som bl.a:  jeg slapp å bruke tid og penger hos frisøren, utgifter til shampo var lik null, nappe bryn, barbere legger og bikinilinje var helt uaktuelt å tenke på. Litt galgenhumor hjalp meg og andre, MEN jeg måtte være klar for det, den verste frykten og redselen måtte være over.

Kari Volden Fossum

Kommentarer

22 thoughts on “Livet er herlig!

  1. Ingjerd Volden Henriksen says:

    Bevares, Kari, kjære søstra mi. Så flott at du har skrevet dette ned her!!!!!!!!! Ja, det var en tøff periode. Vi har hatt det tøft sammen med deg, – men du har vært tøffest. Knalltøff!!!!:)

  2. Anne Lise Rasmussen says:

    Sterkt og godt å lese Kari. Så viktig at du deler. Du har masse klokskap- livsvisdom midt i alt som har vært tøft. Tårene kom da jeg leste det – du skriver så levende og sant. Du har all grunn til å være stolt av deg selv.

  3. Monia Myhre says:

    Rørende lesning Kari. Du har virkelig evnen til å formidle på en enkel og uredd måte. Det er veldig lett å sette seg inn i historien din når du formidler den så ærlig. Vil ønske deg lykke til på fredag. Ta deg gjerne en tur innom når is og snø smelter, så har jeg kaffen klar. Ønsker deg en deilig vår 🙂

  4. Hanne Elise Samueljord says:

    Hei Kari. Vil bare önske deg lykke til og si at det er underlig hvor likt det fölelses messige egentlig er selv om man er forskjellig som person. Takk for din historie og lykke til på fredag (ser også frem mot den dag) . Hilsen en akkurat tilbake på jobbe igjen. 🙂

  5. Randi Heieren says:

    Så god du er, Kari! Imponerende styrke og mot – og flott formidlingsevne. Jeg husker så godt du var helt rå til å turne og klatre i trær da vi var små. Alltid bedre enn meg – og jeg var ikke helt borte selv. Med din innstilling blir livet bra. Alt det beste til deg! :))

  6. Jan Helge Iversen says:

    En flott overskrift på et godt skrevet innlegg. Står respekt av din innstilling til livet, også når livet ble såpass brutalt. Varme tanker herved oversendt fra en "gammel" klassekompis…

  7. Harald Stokkeland says:

    Det er sterkt og rørende og lese din historie. Livet er tydeligvis ingen selv følge, de små ting gjør meg glad, våkne om morgenen ta en dusj gå på jobben som jeg stor trives i. treffe venner samt andre sosiale deler. sette pris på dagene.

  8. Jorunn Høgeli says:

    Gode Kari! Alle mennesker er ikke like flinke til å formulere seg, reflektere, bruke humor, se det store bildet eller dele tanker og følelser. For de som ikke har disse evnene, må det være godt å ha en flaggbærer som deg – som kan sette ord på det så mange sikkert ønsker å formidle – samtidig som du er ydmyk for at folk håndterer sine egne livshendelser forskjellig. Så godt å se at du har kommet dit du er – og om det er noen bittesmå år siden vi var "Hot blue-russ", Kari – så tror jeg du er akkurat den samme gladjenta – med eller uten hår:-) Heier på deg!

Legg igjen en kommentar