Legeskrekk stanset meg

Våren 2004, det er 10 dager igjen til jeg fyller 20 år, og jeg mister min kjære pappa i kreft. Sorgen var tung og bære. Kroppen min forandret seg mye de neste månedene, og jeg gikk ut i fra at det var en slags sorgreaksjon, for jeg hadde det ikke bra.

Jeg gikk ned i vekt, men fikk større mage. Jeg hadde fått legeskrekk etter det som skjedde med pappa, så jeg gikk aldri til legen, jeg kjøpte meg større bukser bare. Tilslutt ble magen såpass stor at jeg satt og sov, for noe presset på da jeg lå.

Nesten nøyaktig ett år etter pappas død dro jeg til legen, jeg ble sendt rett på sykehuset for å operere bort noen store kuler jeg hadde på halsen. Det tok flere uker før jeg fikk endelig diagnose, og det viste seg å være en svulst på eggstokken på nærmere 3 kg, med spredning opp til lymfene i halsen, jeg hadde fått dysgerminom.

Blogget for å holde kontakten
Det ble mange sms og telefoner til venner og familie, og jeg bestemte meg fort for å starte en blogg der jeg kunne skrive hvordan det gikk, prøvesvar osv. På den måten fikk jeg ”svart” alle samtidig, for det ble fort slitsomt å skrive meldinger på tlf.

Radiumhospitalet ble mitt neste hjem, der fikk jeg cellegift (BEP-kur) i noen måneder før jeg ble operert, og deretter mer cellegift. Det var et fantastisk sted å være, jeg fikk så masse hjelp, og følte meg godt ivaretatt. Jeg husker den dagen jeg ble skrevet ut for godt, at jeg gråt mye. For jeg hadde følt meg så trygg, nå skulle jeg starte opp igjen, men nå med en kropp som var veldig fremmed. Jeg hadde fått  mange senskader, som bl.a tannproblemer, nevropati i armer og ben, ufattelig trøtt og sliten, ukonsentrert, dårlig hukommelse og tørre øyne. Jeg begynte å utvikle angst, var livredd for tilbakefall.

Ikke mer alene
Jeg meldte meg inn i Ungdomsgruppen i kreftforeningen, med dem dro jeg på helsereise til Mallorca, der traff jeg ungdommer i samme situasjon, jeg følte meg ikke mer alene. Der møtte jeg også Tom-Arne som hadde leukemi, som i dag er min samboer på sjette året. Det er veldig godt å ha noen så nær som er i samme situasjon, samtidig kan det være litt krevende da vi begge to har vært syke.

Aksept
Vi har hatt noen tunge år, men livet begynner så smått å ta form igjen. Tom Arne er ferdig utdannet sykepleier, jeg har utdannet meg som bokhandler, og får nå hjelp til å finne en stillingsprosent som passer meg nå.  Det er vanskelig å akseptere at man aldri blir den man var før sykdommen, men man får det så veldig mye bedre den dagen man greier å akseptere det. Det er en stor forskjell på hva jeg ønsker å gjøre og på hva jeg har krefter til. Men man må bare lytte til kroppen, og ta livet deretter.

Mitt råd til andre
Ikke google for mye. Det finnes mange pasientorganisasjoner som kan være til hjelp, meld deg inn og bruk de. For meg var/er UG til stor hjelp.

Ida Josefine N Rudstaden

http://idajr.wordpress.com

Kommentarer

Legg igjen en kommentar