Et smertefullt år

Det begynte med tannlegeskrekk og to venninner med vonde visdomstenner. På en julefest i 2011 bestemmer vi oss for at hvis smertene ikke gikk over til februar så måtte tennene ut hos en tannlegespesialist.

Februar kom og gikk, og tannverken fortsatte. Så jeg lot meg overtale og holdt min del av avtalen: tannlegen fjernet visdomstannen på et blunk, uten smerter. «Kan du ikke ta den andre også da, når jeg først ligger her og det hele gikk så fort og smertefritt?». MEN en liten blank blå-aktig kul på størrelse med et stort knappenålshode stod i veien. Jeg hadde hverken kjent eller sett den før tannlegen viste meg den; merkelig.

Jeg fikk time på Rikshospitalet for å fjerne kulen. Det streifet meg aldri at dette ikke var noe annet enn en slags utvekst, og den ble fort glemt.

Uventet svar
Tre uker senere, en varm solskinnsdag i juni 2012, fikk jeg en telefon fra legen som kunne fortelle at svaret på prøven var kommet; Spyttkjertelkreft.

Sjokk og fortvilelse. Så var det timer hos leger og tannleger. Området rundt visdomstann der spyttkjertelen befinner seg skulle skjæres bort ned til beinet, pluss beinoverflaten (i tilfelle det var spredt seg kreftceller inn til beinet). Et par tenner måtte fjernes, men kjevebeinet fikk jeg beholde!

Tung sommer
En stor smerte-gom ble lagt over tenner, den såre gommen, og helt ned til svelget. Det ble en smertefull sommer med bare flytende mat og piller. Men kreften ble borte: Glad!

Så sjekk i august og beskjed om at det var små kreftspor i beinet og 25 strålebehandlinger i vente. Jeg var trist og redd for enda mer smerter.

Flinke leger på Radiumhospitalet fikset en type stålrør som traff rett på kreftområdet, ikke større enn en fem-krone, og fikk dermed minimert skadene på frisk hud. En sjelden strålebehandling.  Jeg er glad jeg slapp strålemaske!

Blemmer og sår munn ble derfor minimert, men jeg slapp ikke helt unna. Store vonde blemmer, særlig de ved tunga, gjorde det vanskelig å spise, drikke og prate.

I perioder fikk jeg store problemer med å snakke rent (for tunga kunne ikke bevege seg på grunn av smertefulle blemmer), og det skapte mange nye og uvante reaksjoner ute blant folk, men det er en annen historie!

Friskmeldt
Et år er gått og jeg er erklært frisk. Selv om jeg fortsatt er sliten og ofte får vondt i munnen, så kan det ikke sammenliknes med hvor ille det har vært. Så jeg er takknemlig og føler meg heldig som har kommet gjennom et smertefullt år.  Skrekken for sykehus og tannleger er ihvertfall kurert. Jeg har fått utrolig god hjelp og oppfølging.

Jeg jobber som kunsthistoriker på Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og som redaktør i Ørn forlag. Å ha en jobb å gå til på gode dager, og etter behandling, var viktig for meg. Det ga en «normalitets-følelse» og fikk tankene over på noe annet enn sykdom (selv om min arbeidsinnsats selvsagt var meget varierende). Spesielt givende var det å være redaktør for min mors bunadsbok. Den kom ut i mai i år, ett år etter jeg fikk diagnosen. Stolt av meg selv!

Mitt beste råd:
Takket være en observant tannlege som fikk sendt meg til Rikshospitalet, ble kreften oppdaget tidlig og fjernet grundig. Så min oppfordring er: få tannlegen din til å se godt etter små kuler som ikke skal være der!

Elisabeth Andersen

Kommentarer

7 thoughts on “Et smertefullt år

Legg igjen en kommentar