Kreften rammer oss… igjen

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne… Jo vi kan starte med påsken 2017. Denne flotte tiden som familien min og jeg tilbragte på familiehytten på fjellet. Med ski på bena og aking i bakker, peiskos inne og en fantastisk tid sammen som den flotte familien vi er. Vi er fem stk. Men dette året og denne påsken skulle bli annerledes.

Det begynte med at min aller kjæreste mann begynte å kjenne på vondt i magen. Først trodde vi han bare hadde blitt smittet av sønnen vår, siden han akkurat hadde hatt magevondt og diaré. Denne påsken orket ikke min kjære så mye. Han ble ikke med på ski, men leking og kos i snøen rundt hytta med barna, det ville han. Påsken gikk forbi, men det gjorde ikke det vonde i magen…det ble værende…ville ikke slippe taket.

En ukes tid etter hjemkomsten fra fjellet tar vi kontakt med fastlegen. Mye blir prøvd fremover og mange undersøkelser må han gjennom, men ingenting finner de. To ganger på cirka en måned blir han lagt inn på sykehuset, men blir sendt hjem uten noe særlig undersøkelse, og beskjed om at han ikke er alvorlig syk. Den siste gangen måtte jeg nesten tvinge han til legen, og legen skrev med tydelig skrift at denne mannen skulle ikke hjemsendes før de hadde funnet årsaken til det vonde i magen. Smertene var så intense at den gode og normale nattesøvnen var vekk og byttet ut med et smertehelvete. Fremdeles gikk min kjære mann i full jobb og litt til for han hadde jo fått beskjed om at det ikke var noe galt. Jobben elsker han.

Etter mye om og men, tar de til slutt et bilde av magen og 1.juni 2017 blir verden totalt snudd opp ned. Diagnosen lyder: BUKSPYTTKJERTELKREFT. Og dette på en mann på 36 år. Det er nesten som om legene ikke tror det
selv. Utrolig sjelden diagnose på en så ung mann.

KREFT…..En sykdom som jeg har fryktet i mange år. En sykdom som jeg håpet vi skulle slippe mer av, i hvert fall på mange, mange år. En sykdom som vi har hatt så altfor mye av.
I 2014 mistet jeg min aller kjæreste mor av tykktarmskreft
I 2015 mistet jeg en faster som jeg stod nær av bukspyttkjertelkreft
For en del år siden var det en tante som døde av kreft
For ca 10-15 år siden var det en farbror som døde av tykktarmskreft og en onkel av en annen kreft.
For enda lengre siden døde en annen faster og onkel av kreft

Og igjen rammer jævelskapen meg, og nå min aller aller kjæreste og beste venn og mann, far til våre tre fantastiske barn. Min trygghet og livsledsager. En fantastisk mann på alle måter, snillheten selv og god. En bedre mann og far for mine barn finnes ikke.

Vi fikk tilbud om livsforlengende behandling, ikke var det spredning eller noe, men beliggenheten gjorde det vanskelig med operasjon. Vi begynte å søke etter noen som ville operere og fant til slutt et stort universitetssykehus i München i Tyskland som vi begynte å ha kontakt med. De ville ha svulsten ned i størrelse før en operasjon. Min kjære responderte bra på den første behandlingen og svulsten minket ganske mye. Etter en tid fikk vi beskjed om at de ville operere i München. Turen gikk ned og vi øynet et lite håp…som like fort forsvant da de tok CT i forkant av operasjon. Da hadde svulsten vokst og spredd seg til leveren. Verden raste igjen.

Vel hjemme igjen startet han på ny cellegift, en som var mye tøffere for kroppen (ikke det at den andre cellegiften ikke var tøff, denne var bare enda tøffere) og som i tillegg viste seg å ikke ha virkning.

Nå begynte plutselig døden virkelig å innhente oss. Min kjære ligger på sykehuset, ikke mer å
gjøre…smertelindring via pumpe og mat intravenøst. Kan ikke  spise fordi det ikke er sirkulasjonen i deler av tarmen grunnet svulsten som trykker på. Vi diskuterer begravelse og praktiske ting som vi ikke hadde tenkt å diskutere på mange år. Hvor skal vi begraves…hvem skal bære kisten…

Tiden videre bringer rett og slett med seg et helvete. Min mann blir «dopet» på medisiner for å slippe smertene.  Det er lite igjen av min kjære, tynn som en spiker. Jeg har så vondt…så jævlig vondt…og ingenting kan jeg gjøre for han, ingen smerter kan jeg ta. Urettferdig, nådeløs og brutal sykdom.

Min aller kjæreste mann og beste venn. Far til mine barn, verdens beste på alle måter sovnet inn 07.03.18.

Tre barn, tvillingjenter på seks år, og minstemann på 2 år mistet sin far.

Innsamlingsaksjon i Arve sitt navn ble startet i etterkant av dødsfallet, og har allerede samlet inn over 150.000 kroner som skal gå direkte til kreftforskning.  Vi håper pengene kommer til nytte. Forskning trengs…

HVIL I FRED ELSKLING
Jeg elsker deg til evigheten og langt forbi
Vi møtes igjen

Britt Kjersti Raugstad

Kommentarer

Legg igjen en kommentar