Kreft for meg

Ordet kreft får meg til å kjenne på komplekse føleser. Jeg har hatt kreft to ganger.

Første gangen var en mild og ganske ufarlig form, i skjoldbruskkjertelen. Den ble behandlet med operasjon og radioaktiv jod. Jeg kan ikke huske at jeg ble særlig syk av behandlingen, annet enn at jeg mistet stemmen en periode. Etter et par år med etterbehandling og oppfølging fikk jeg beskjed om at jeg var frisk, og la det hele bak meg.

Jeg tenkte vel som så at «been there, done that». At jeg på sett og vis var blitt vaksinert. Så ble faren min syk og døde av en aggressiv kreft i bukspyttkjertelen. Det var vondt å se ham forsvinne, men jeg fikk muligheten til å være mye sammen med ham, bla. fordi jeg laget en film om de siste månedene av livet hans. Den heter «Den døende doktoren» og skildrer en psykiaters forsøk på å forsone seg med en nært forestående død.

Fire år etter at han døde fikk jeg påvist brystkreft. Det var et tøft slag og satte meg ute av spill i nesten et år. Selv om jeg ikke tenker på det til daglig er det klart at det har påvirket og endret livet mitt. Kanskje mest hvordan jeg forholder meg til liv og død. Jeg slutter aldri å forundres over hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er.

Et liv etter kreften
For meg har det vært et liv etter kreften to ganger. Jeg har aldri vært så aktiv som jeg er akkurat nå. Kanskje er jeg litt for aktiv denne høsten, med en ny film og en bok som begge heter Ninas barn, og et toleransesmykke som jeg kaller Coexista.
Innimellom blir jeg så sliten at jeg nesten kan lengte tilbake til da jeg var syk, og med god samvittighet bare kunne ta det helt med ro. Selv om jeg håper at jeg aldri blir syk igjen, fins det en slags sykdomsromantikk i meg. Det er en sterk tid man lever i når man er alvorlig syk. Du dealer med store, eksistensielle spørsmål, både i forhold til deg selv og til omverdenen. Det blir liksom ikke plass til bullshit. Alt blir tydelig og klart. Du vet hva som gjelder. Nå når jeg er frisk igjen, så løper jeg en del rundt i ring, som en hodeløs høne og stresser med det ene og det andre.

Familien
Familien har alltid vært helt sentral i disse fasene. Samboeren min Stig som er en god omsorgsperson og ikke minst broren min Thomas som er lege. Mamma er en sterk dame som til tross for sine eldre år har stått i med- og motgang. Hun er grunnleggende positiv og kan overbevise en stein om at den kan svømme. Til meg har hun alltid sagt at, Nina, dette klarer du. Og da er det jo bare å brette opp ermene og klare det. Jeg kan ikke tillate meg selv å dø før henne. Det ville hun aldri ha overlevd.

Gode venner har også vært viktig. Det var rørende å kjenne på omtanke og sympati fra menneskene rundt meg.

Nina Grünfeld

Filmskaper med filmene:

Ukjent opphav (2005) et portrett av faren min Berthold Grønfeld, der jeg tar han med på en reise tilbake til de biologiske røttene hans i Bratislava, Slovakia. Der finner vi ut hva som skjedde med den jøiske moren hans før og under krigen.

Den døende doktoren (2008) en en film der jeg følger faren min mens han er dødssyk i kreft. Jeg følger ham helt inn i døden.

Ninas barn (2015) handler om det jødiske barnehjemmet i Oslo under 2. verdenskrig. Faren min var et av barna på barnehjemmet og jeg er oppkalt etter Nina Meyer som var bestyrerinne på hjemmet, og som ble som en slags mor. Ninas Barn er en avslutning på denne trilogien i personlig dokumentarfilm. Filmen vises på NRK 1 søndag 25. oktober.

Ninas to tidligere filmer «Ukjent opphav» og «Den døende doktoren» kan leies på nettet via hjemmesiden www.grunderfilm.no

Kommentarer

3 thoughts on “Kreft for meg

  1. Trude Wetaas says:

    Flott st du deler. Veldig fint også at det gjennom kommentarene belyses litt om det som skjer "etterpå". Slle bivirkningene og senskadene. Dette er det vanskelig for andre å forstå. Frisk er liksom frisk….. Mens noen må legge annen betydning i ordet "frisk" for å forsone seg. Heia

Legg igjen en kommentar