Kreft; hva nå?

Hei!
Jeg har vært så heldig eller kanskje så uheldig å få skrive noen ord på denne siden. Du må vel enten ha kreft eller være pårørende av sykdommen for å slippe til her, så skulle jo ønske at det var ingen som slapp til her!

Dessverre er jo livet her på denne jord ikke slik, og det er mange av oss som ender opp med kreftdiagnoser, og derfor enda flere pårørende.

Kreft hva nå?
Jeg fikk min diagnose, akutt myelogen leukemi, fredag 1. februar 2013. Jeg var ikke overrasket at det var alvorlig, men skjønte lite av alvoret der og da.

Jeg hadde gått og følt meg trøtt og slapp siden begynnelsen av desember, men klarte ikke å se om det var arbeidsmengde, press eller sykdom som gjorde det tungt å gjennomføre dagene. Jeg ventet derfor med å gå til lege.

Tiden før diagnosen
Jula 2012 gikk greit, nissen kom og jeg fikk de gavene jeg fortjente. Så kom januar, jeg skulle tilbake til Ungarn som landslagstrener for damene. Vi hadde prestert over evne, fått medalje og direkte kvalifisert oss til VM i Serbia desember 2013. Jeg hadde hatt flaks med
resultatet og på vei tilbake til Ungarn tenkte jeg at for første gang i mitt liv skulle jeg hvile  på laubæra og gjøre som jeg ville; jeg skulle ikke la meg styre av andres forventninger. Det ble med tanken!

Seier
Seieren var vår; nå skulle jeg hvile på laurbæra…

Sofaen som holdeplass
Jeg kom til Ungarn uten et sted å bo etter samlivsbrudd i desember og jeg fikk bo hos min gode kamerat Tom Reidar til jeg hadde skaffet eget husly. Det tok bare noen dager til det var fikset, men merkelig nok likte jeg meg best på sofaen til Tom Reidar. Han lagde mat og stelte godt med meg; for jeg ville bare hvile og sove.

Han begynte å bli fortvilet over min tilstand og ville ha meg til lege. Jeg sa det fikk vente til jeg skulle tilbake til Norge i slutten av januar. Jeg gikk til legen dagen etter at jeg kom hjem – presset dit av Tom Reidar.

Det var i grevens tid! Det tok bare timer fra jeg tok blodprøver hos fastlegen, til jeg var innlagt på sykehus med kurs for Rikshospitalet: Jeg fikk oppleve helsevesenet på sitt beste!

Reaksjon
Min reaksjon på den alvorlige sykdommen var rolig. Jeg tenkte meg om noen sekunder og fant fort ut at jeg hadde vært heldig i livet. Jeg var blitt relativt voksen, snart 48 år. Jeg hadde vært heldig med foreldre, søsken, venner, lærere, trenere, arbeidsplasser, kollegaer og barna mine Filip og Jenny. Jeg hadde ingenting å klage på; sykdommen traff meg i en tilstand hvor jeg var som sterkest.

At jeg tok lett på min sykdom der og da, skyldtes mye flaks! At andre føler det som om verden raser og er dypt fortvilet har jeg stor respekt for. Vi mennesker er ekstremt forskjellige og rammes også veldig ulikt! Jeg prøver bare å si at alle reaksjoner i en slik tilstand er riktig, den er DIN!!!

Syk KE
Kreft tapper en for alle krefter.

Lærdom
Hva lærer man av å få kreft? Vræl! – Her får man en oppvisning og en rundreise i en verden helt uten regler. Har man fått kreft er det bare å ta imot hva en får, og gjøre det beste ut av tilstanden.

Ellers er det jo fascinerende å få kjenne på kroppen hvor langt ned det er mulig å bli kjørt samtidig som en får lov til å leve videre. Hva som er mulig å tappe kroppen for med
sykdommen kreft er bare utrolig. Tror nesten bare ”vi” som har kjent dette på kroppen kan forstå hva det er.

Kreft en kamp?
Jeg tror egentlig ikke det er en kamp, men en tilstand. Alle snakker om å vinne kampen, være positiv og optimistisk, ja kanskje hjelper det, men jeg tror også du kan komme like langt med pessimisme og negative tanker.

Jeg tror denne sykdommen tar den veien den vil uansett hva du tenker! Det som har overrasket meg mest til nå i sykdommen, er alle dere andre jeg har truffet som holder motet og humøret oppe, og gir kreften kun den plassen den naturlig tar i ens liv. Få av dere har vist bekymring, men overlatt det til de pårørende.

Pårørende mest bekymret
Jeg merker det selv med noen unntak, at de rundt meg bekymrer seg mer. Hva gjelder pårørende og venner, vil jeg bare gi et råd: Bekymringer hjelper ingen! For dere gjelder bare en ting; vær optimistisk! Spre håp og tro, mist aldri motet ovenfor den syke!

Jeg vet det ikke er lett å være mamma eller pappa til en sønn eller datter med kreft, da kommer bekymringene om man vil eller ikke. Prøv dog å skjule dem så godt som mulig; det hjelper den syke.

Som kreftpasient hva tenker og gjør du?
Akkurat det du vil og føler er riktig for deg!

Jeg har bare et råd: Stol på kompetansen de har på sykehuset! Gjør mest mulig det leger og sykepleiere sier du skal gjøre! De har kompetanse og erfaring, og de gjør alt de kan for at du skal klare deg best mulig!

Jeg må bare få lov til å skryte av norsk helsevesen. Jeg vet ikke hvor mange leger og sykepleiere jeg har møtt de siste syv månedene, men det er mange! Felles for dem alle har vært at de har gjort alt de kan for at jeg skal holde håp og mot oppe, samt å behandle meg etter beste evne. Er dere alle takknemlige!

Veien videre
Hva er neste skritt for meg? Jeg har vært gjennom oppvarming og kvalifisering og klart dette med nød og neppe, takket være dyktige leger, sykepleiere og venner. Føler jeg har vært i en tilstand, hvor prosessen bare har gått av seg selv og kreften har levd sitt liv.

Nå begynner KAMPEN: Jeg har fått time 2. september og da skal jeg få beinmargstransplantasjon, min søster var match, så nå er det bare å håpe på det beste.

Alvorlig og skremmende
Jeg har i lang tid trodd jeg var gjennom det tøffeste, men der tok jeg feil, denne øvelsen er krevende og risikofylt. Jeg skal innrømme at jeg ble skremt litt opp av legen, da han listet opp risikoen med transplantasjon, men det er jo bare slik de må informere om, men ja det var voldsomt å høre. Dagen etter at legen hadde skremt meg opp, fikk jeg besøk av en tidligere transplantert. Harald gav meg gode råd og optimisme om at dette helst vil gå bra!

Forberedelser
Det er bare det at jeg hater kamp, som jeg selv skal delta i! Jeg er optimistisk og positiv på alle andres vegne når jeg kan stå på siden og heie! Når det kommer til egne prestasjoner og kamper jeg selv skal prestere i, synker optimismen og troen på egne evner.

Dette kjenner jeg vil gjenta seg også nå, men denne gangen står det om livet, så jeg lover å gi alt med eller uten selvtillit og optimisme. Heldigvis har jeg venner og familie, samt leger og sykepleiere, som alltid ser optimistisk på situasjonen, og det vet jeg hjelper enormt.

Lisvlyst
Jeg håper og tror på positiv utgang, men jeg har også forberedt meg på et dårlig utfall. Jeg føler meg trygg på situasjonen, så det får gå som det går, men livslysten er fortsatt stor!

Jeg ønsker alle som er rammet av alvorlig sykdom og deres pårørende lykke til med takling av situasjonen! Livet går dessverre, eller kanskje heldigvis ikke alltid på skinner! Det er jo det som er spennende med livet, da man aldri vet hva som vil skje!

Vi skal bevare tro og håp til siste slutt! Lev etter beste evne, men husk: det er mange som trenger smilet ditt! Vær sterk!

Er du ikke sterk? Spill sterk; det hjelper alle – også deg!

Viva La Vida! (Lev livet)

Vennlig hilsen

Karl Erik Bøhn

Les også innlegget «Det har vært tøft»

 Les også innlegget på TV2

Kommentarer

34 thoughts on “Kreft; hva nå?

  1. Bjørn Grøseth says:

    Min sønn fikk samme diagnose som deg 1 okt. 2005
    Akkurat som deg snakket han alltid om hvor viktig det var med det å lev livet.
    Optimisme er vel den beste medisinen du kan ha i din situasjon.
    Ikke minst det å være åpen om sykdommen , bla.a gjennom blogg var noe han syntes var godt.
    http://www.oastiftelse.no
    Sammen med søstrene og kjæresten sin starta de en innsamlingsaksjon hvor de samlet inn penger til stamcelleforskning.
    Selv om det ikke hjalp han, så sa han at det var godt å ha gjort noesom sikkert ville hjelpe andre.

  2. Christina Marie Hem says:

    Kjære Karl Erik.
    Mange tanker har gått til deg i tiden som har vært. Har på nært hold sett hva akkurat denne sykdommen kan gjøre med et menneske på kort tid. Din sunne og positive innstilling til livet er bemerkelsesverdig. Ønsker deg lykke til med alt som skal skje fremover

  3. Marit K. Øien says:

    Takk for at du deler dine tanker og følelser rundt din sykdom, det er viktig for mange, både friske og syke. Vi har tro på at dette skal gå bra og ønsker deg og Vigdis lykke til med transplantasjonen i september. Det var så hyggelig å se Filip igjen ( på lekeplassfesten) han er en fantastisk flott gutt. Gode ønsker og klemmer fra familien Øien

  4. Espen Rødsæther says:

    Du skal vite at vi er mange som tenker på familien Bøhn og den tøffe tiden dere nå er midt oppe i . Stå på Karl Erik, du er en tøffing og denne kampen SKAL du bare vinne!!!

    Alle gode tanker til deg og dine.

  5. Marianne Sundfær Jensen says:

    Sterkt å lese. Alvor og optimisme. Du løfter andre i din 'dårlige'tid. Du er bare et utrolig stort menneske! Varmt og sterkt. Krysser alt og sender gode tanker din vei:) Du har tro. Du klarer det!:).

  6. Inger Lill Holme says:

    Ha troen på at dette ender bra !! Godt at Vigdis var match. Vi ønsker deg lykke til med behandling og krysser alt vi har av fingre og tær 🙂 Heia deg Karl Erik 🙂 Dette fikser du, det er nå du skal spille Champions leage finalen !!, og den SKAL VINNES 😉

  7. Lena Skugstad says:

    Det er lett og kjenne seg igjen i det du skriver. ‘Tilstanden’ vil kanskje bli til din ‘kamp’ etter transplantasjonen? Da skal du hente din styrke til å komme deg opp av sengen, til å spise, til å ville mer enn kroppen vil. Jeg ønsker deg masse lykke til med transplantasjonen! Jeg fikk mine nye stamceller 10. april og vet at de tar godt vare på deg på Rikshospitalet 🙂

Legg igjen en kommentar