Kontrastenes verden

Jeg sitter der på Rikshospitalet, i kafeteriaen. Det lukter sterilt, det er stille rundt meg. Jeg blir sittende å se på menneskene rundt meg. Litt underlig, men det er utrolig hva ventetid gjør med deg. Du blir lei av å trykke på mobilen. Lei av å se i blader, lese avisen.

Jeg ser ut i løse luften, blikket mitt fester seg på en mann, en mann med triste øyne, med en preget kropp. Jeg lurer på hva han sliter med?

Jeg ser til venstre. Der ligger det en nydelig liten nyfødt. Han er omringet av sine tydelig stolte foreldre. Og så plukkes han opp av det som så ut som mormor. Hun gråter, tårer av glede. Her er en familie som har fått livet snudd på hodet av et lite menneske som gir den største gledesrus. De stråler.

Så ser jeg ut vinduet. Der sitter det en dame i en rullestol, ved hennes side står en sykepleier. Solen treffer ansiktet hennes, og noe sier meg at hun er i en situasjon som gjør at hun nyter dette mer enn mange andre.

For slik er det. Sykehus, kontrastenes verden. Jeg har brukt mye tid på Haukeland sykehus siste halvåret. Det som er distinkt for sykehus er de sanselige opplevelsene. Man blir fratatt sin helse i mange tilfeller. Man blir ribbet for valgmuligheter. Du får den maten du får, du må opp klokken seks for målinger, du må ta hensyn til sidemannen du eventuelt  deler rom med.

Da sitter man ofte og tenker. Tar inn inntrykk som brenner seg fast i minnet.  Lukten av sykehus som setter seg på kroppen raskere enn du aner. De vanskelige knappene på sykehusskjorten, den harde polyesteren som treffer huden. Lukten av kjøttkaker, rød saft og eplejuice. Den tørre lyse skiven med ost.

Man hører alarmklokkene ringe, noen trenger hjelp på rommet sitt. Man hører trippende sykepleiere, tålmodige overmennesker som er presset for tid og kanskje ressurser og?

Leger som kommer og går. Følelsen av å vente på legevisitten. Endelig skal du få snakke med noen som kan gi deg svar. Men ikke alltid er det slik at man får svar. Stor variasjon, men er du heldig treffer du en kirurg eller lege som jeg gjorde. Kunnskapsrik, konkret, og med et løfte om å ikke gi seg før vi kan slå to streker under et svar.

Mine tanker går til dem. Som er så syke at de av ulike grunner må tilbringe sin tid i kontrastenes verden. Der du ser ut av et vindu og ser at verden går videre, og det i en rasende fart. Min periode i kontrasteres verden ser ut til å ende godt. Men for andre er det eksempelvis et positivt svar på biopsien. Den fæle sykdommen vi rår lite over, som styrer som en diktator i kontrastenes verden.

Erle S. Sellevåg

Kommentarer

Legg igjen en kommentar