Klar til dyst

I skrivende stund er jeg 43 år. I fjor fikk jeg diagnosen brystkreft, østrogenpositiv, stadie 3. Jeg har 5 barn fra fem til 12 år, jeg har ammet i 11,5 år til sammen,  jeg er gift og jeg jobber som jordmor. 

Jeg hadde akkurat sluttet å amme minstemann da jeg oppdaget en kul høyt oppe på brystet. Tett melkekjertel,  tenkte jeg, og bekymret meg ikke nevneverdig over det.  Men ukene gikk og kulen ble ikke borte.

Klar til dyst
Av en eller annen grunn fikk jeg med meg alle intervjuene med Lise Askvik på P4 i forbindelse med kjøring og henting av unger. Hennes humoristiske åpenhet traff meg midt i hjertet; så da jeg tre måneder senere endelig fikk sjekket ut kulen, og fikk bekreftet at det var kreft med spredning til lymfene, følte jeg meg så forberedt på det jeg skulle igjennom.

Jeg var i midt livs form i fjor. Jeg trente beinhardt mot en konkurranse. Jeg fikk en vanvittig oppdrift av kreftdiagnosen; jeg bestemte meg for å konkurrere uansett og starte behandlingen i topp form. Det kunne ikke passet bedre enn i fjor.

Bodybuilder
Slik så jeg ut 4 dager før første operasjon.

Takk og farvel til puppen
Da minstemann ble født, holdt han på å dø fra oss bare 4 uker gammel. Etter 3 uker intensivbehandling på Ullevål og Fredrikstad ble han frisk igjen.  Men han ammet 5 ganger om natten til han var 10 måneder gammel.  For første gang i mitt liv måtte jeg erkjenne at jeg var utrolig sliten.

Med 4 eldre søsken fikk jeg jo aldri hvilt på dagen heller. Hadde jeg fått diagnosen da, hadde jeg ikke hatt noe å gå på. Derfor passet det med alvorlig sykdom i fjor.  Jeg var klar til dyst, jeg hadde ALT å leve for, og jeg var skikkelig motivert for å fjerne bryst, lymfer og kreft. Puppene mine har virkelig gjort nytta si, jeg ville bare leve!

Det ble 3 operasjoner totalt.

Jeg hadde forberedt ungene på en sliten, skalla mor, under en parasoll og med bjelle i hånda for at jeg skulle ringe på de når jeg var sulten eller tørst. Mot slutten av sommeren sier Dina, min nesteldste: «Den bjella du snakka om, den har vi aldri hatt bruk for!». Det gikk over all forventning.
Operasjon og rett på kurs
Jeg meldte meg inn i brystkreftforeningen og dro rett på kurs etter første operasjon.  Det er det lureste jeg har gjort. Der møtte jeg 50 andre damer med mye erfaring.  Jeg tok til meg det som passet meg,  som f.eks å klippe håret før cellegift,  og valget om IKKE å bruke parykk. Jeg måtte ha det praktisk.

Alle visste hva som feilte meg, og jeg brukte Facebook som verktøy hver gang jeg endret utseende.  Jeg valgte i stedet å tatovere eyeliner og øyebryn. Jeg fant jo fort ut at sminke i varmen funka dårlig. Dessuten skulle vi til Portugal å feire 60-årsdagen til mammaen min rett etter kur nr 3.

Opp- og nedturer
Kort oppsummert så gikk sommeren over all forventning. Med faktor 30, ble Portugal en kanonferie, selv om jeg ikke anbefaler noen å reise dagen etter cellegift.  Den flyturen var fæl. Da slet jeg skikkelig.

Vibeke familie
Turen til Portugal. Jeg er ferdig med min 3.fec- kur og har fortsatt mye hår igjen:-)

Utover høsten gikk jeg over til taxol.  Den ble jeg etterhvert dårlig av. De tre siste ukene av behandlingen måtte jeg kaste inn håndkleet! Hodepine 4 av 7 dager per uke, chemobrain og begynnende nerveskader.  Da var jeg glad jeg snart var i mål. Da var jeg sliten.

I januar pendlet jeg 5 uker med helseekspressen.  Det var en fest å ta den bussen.  En «strålende» avslutning på en lang behandling.  Så ble jeg trett. Uendelig trett. Jeg sov mye de tre første ukene.  Gradvis ble jeg mer opplagt. På kurs hadde jeg lært om fatigue. Jeg har vært veldig lydhør overfor kroppen og hvilt ved behov. Det har jeg igjen for nå.

Livet videre
Antiøstrogen i 5 år er jo et kapittel for seg med mange vanlige, fæle bivirkninger. Jeg var svært skeptisk til å ta de pillene,  men det har gått over all forventning.  Hetetokter, ja, men jeg kan leve med det.  Litt tørrere slimhinner, men jeg tar vagitorier ved behov. Vektøkning, depresjon og 0 sexliv har jeg sluppet unna. Nå jobber jeg som jordmor igjen.

Jeg får lymfedrenasje en gang i uka på grunn av hevelser i vevet under armen etter strålingen. Men det går også bedre. Livet går som før, jeg mangler en pupp, og familien har kommet fint igjennom det hele takket være humor og åpenhet og en veldig takknemlighet for hva livet tross alt har gitt meg.

Endret kropp
Jeg var glad for at jeg hadde mye muskelmasse å tære på;  for du verden hva
cellegift gjør med formen. Jeg mistet masse muskelmasse, men holdt det gående med trening hele tiden.
Jeg gikk opp flere kilo på grunn av kortisonen og merker at antiøstrogen gjør meg mye eldre i kroppen. Leddene er stivere og kroppen mer «deigete». Men styrken og formen min er etter forholdene veldig bra;  jeg har en funksjonell arm og kropp.
Jeg var så redd for å miste fleksibiliteten min, og derfor er jeg nå så glad for å være tilbake som meg selv på jobben og i hverdagen.

 

Unger
Vår i fjæra med ungene.

Mine beste råd
Vær åpen,  snakk med de rundt deg,  meld deg inn i Brystkreftforeningen og ta med deg alt du får på veien.

Jeg la ut på en reise i ukjent farvann.  Jeg har møtt og blitt kjent med utrolig mange flotte damer jeg ellers ikke ville møtt. Jeg er et beriket menneske etter året med brystkreftbehandling.

Ingen ønsker å bli alvorlig syke, men sånn er livet.  Aksepter det og snu det til noe positivt i den grad du klarer det.

Vibeke Killi

Artikkel i VG 15. juni 2013

Portrett Vibeke

Kommentarer

43 thoughts on “Klar til dyst

  1. Nina Kristiansen says:

    Masse lykke til videre. Så flott at du orker å skrive om din historie. Så tøff du er som klarer å fokusere på det positive, og allerede er tilbake i jobb. Inn med det positive og ut med det negative.. Stå på videre ! klem fra meg

  2. Helga Maria Birgisdottir says:

    Selvom vi har snakket oftere sammen i det siste og jeg har hørt hva du har gått igjenom Vibeke Bjerkholt Killi kommer tårene frem alikevel når jeg leser hva du har gått igjenom. Positivere meneske en deg Vibeke kan man lete lenge etter stå på flinke deg!! Du er helt topp. Klem <3

    • Vibeke Bjerkholt Killi says:

      Nå gleder jeg meg til bakgårdsfest og livemusikk Helga Birgisdottir:-). Er vel ikke så rent lite positive dere heller. Allting ornær sæ alltid:-)

    • Anne Mari Westerås says:

      Hei. Du kjenner ikkje meg , men eg kjente igjen din kjære på biletet og tenkte med ein gong at han nok er eit stort muntrasjonsmoment i kampen din ! Hadde han (og tvillingbroren…) som elev i 9.klasse på Dombås og dei gjorde i alle fall alt som stod i si makt for å lure og ha skøy med ei ung lærinne uten utdanning 😉 Historiane er ikkje få skal du vite 😉 Stå på og hilse Håvard frå ei gammal lærinne !

  3. Kari-Anne Bjørnø Karlsen says:

    Hei Vibeke! Jeg husker deg godt igjen fra den gangen vi gikk på babysvømming på samme parti på Blekkspruten. Jeg er ganske sikker på at det var med våre eldste. Jeg fikk litt sjokk når jeg nå leste historien din. Må bare si at jeg heier på deg, og håper du har det bra etter forholdene! Tar av meg hatten for din positivitet oppe i alt dette!

  4. Marianne Johansen says:

    Kjære Vibeke <3 jeg kjenner deg ikke men blir så rørt av historien din…Du må være et fantastisk menneske og en herlig mamma :).Jeg heier på deg , stå på videre.Med din POSITIVITET så går det bra <3. Lykke til også ønsker jeg deg en super fin sommer med familien din 🙂 Klem

  5. Eva Randi Bjerkholt says:

    Når jeg var som mest fortvilet, dro jeg til deg for å hente energi. Utrolig nok. Jeg vet jo at du ikke spiller noen "helterolle", jeg vet inn i margen at du er sånn, og best av alt, du er "min Vibeke", jenta som ble født med "stål i ben og armer", men et utrolig varmt, positivt og mest av alt inkluderende hjerte. Jeg er kjempestolt. Klem fra mamma

  6. Mona Tøpfer says:

    Det var sterkt å lese dette! Jeg har jo visst om sykdommen og sett deg ved forskjellige anledninger på skolen til barna våre, men visste ikke alt dette. Du er helt rå! Stå på videre! 🙂

  7. Harriet Blekkerud says:

    Hei Vibeke. Tusen takk for at du deler din historie med oss, så åpent og ærlig <3 det krever mot. Du er en utrolig sterk, flott og varm kvinne og du fortjener det beste. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til videre med livet ditt. <3 Klem fra en tidligere kollega <3

  8. Annelie Johansson says:

    Hej Vibeke! Jag blir rörd till tårar när jag läser din historia. Desto gladare blir jag när jag ser ditt vackra leende och minns dig som kollega i Fredrikstad. Önskar dig och din familj en härlig sommar. Stor kram från Annelie

  9. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Ja, da har jeg stått frem som den amazonen jeg er blitt både her på Kreftkamp og i VG. Jeg har fått utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger for dette. Det setter jeg enormt stor pris på. Tusen takk for at dere har tatt meg så godt i mot♥

  10. Marit Sæter says:

    har vært igjennom det samme. Er i full jobb å har det helt fint. Pga antiøstrogene sliter jeg litt med stiv kropp, men pytt saan hva er vel det. Så fikk jeg mye finere hår enn jeg hadde før…..så tusen takk for at du skriver denne historien, brystkrefthistorier kan også skrives sånn:-)

  11. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Du verden så mange kommentarer jeg aldri har fått med meg tidligere, samt et par nye nå. Antiøstrogen er et kapittel for seg…. Det er nok av triste historier. Innimellom må de gode historiene frem. Det går an at det ender godt også, heldigvis♥

  12. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Beklager at jeg ikke har kommentert denne meldinga før nå. Mye jeg ikke har fått med meg av tilbakemeldinger her. Skulle gjerne hørt noen av de historiene, for i følge ham, var han pliktoppfyllende, ærekjær og plettfri;) Hehehe.

  13. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Antiøstrogen er jo et kapittel for seg. Synes det har gått seg til. Første halvår var pyton med hetetokter an mass på de minst upassende steder og særlig om natta, men det har gått seg til. Stivheten i kroppen kjenner jeg igjen fortsatt. Man blir gamlere i kroppen over natta. Men ingen fatuige og ikke lymfødem og jeg sover om nettene. For de hetetoktene synes jeg var utrolig slitsomt.

  14. Vibeke Bjerkholt Killi says:

    Det er hyggelig, men så var jeg også i god form, hadde familie og venner rundt meg og en flott famile som gav masse positive input hele tiden. Hverdagen gikk sin gang hele tiden. jeg tenker at situasjonen ville vært annerledes om livssituasjonen min ikke hadde sett slik ut. jeg følte meg rik og takknemlig som hadde fått så mye ut av livet. Livet har vært raust mot meg. Jeg har møtt og blitt kjent med så utolig mange triste sjebner i løpet av det året jeg ble behandlet. Single, barnløse, folk som ikke kommer tilbake i jobb pga senskader, alenemødre som har kjent på frykten fra å dø fra barnet sitt uten at andre kan overta omsorgen, noen hadde prøverørsbarn med ukjent donorfar og hadde ingen til å overta, andre barnløse, unge damer, hvor toget er gått pga konsekvenser av kreftbehandlingen. Jeg er ikke så mye å beundre. men for meg ble det sånn at " Hvorfor ikke meg? Det rammer jo så mange. Ingen grunn til at jeg skulle gå fri. Og så tok jeg det derfra. Og som jeg skriver i bloggen, jeg var i kanonform før jeg startet behandling. jeg hadde mye muskulatur å tære på, for den tæres så det holder… Det har jeg priset meg lykkelig over mang en gang, for det er utrolig mange som har et helt annet fysisk og psykisk utgangspunkt. Ikke rart de føler seg som oppvridde skurefiller etter endt behandling. Jeg var helt plutselig ekstremt trett et helt år etter endt behandling. Men i januar i fjor snudde det, og jeg kjenner nå at jeg kan styre dagene mine selv uten å bli plutselig rammet av ekstrem tretthet. Jeg lærte av Anbjørg mens hun levde, rett før hun fikk sin dødelige diagnose, at det er viktig å holde energikontoen i balanse. Dessuten lærte jeg på samme kurs, av Wencke Haug, om hvor viktig det var å hvile FØR man ble utslitt. At det var lurt å være lydhør når kroppen sa i fra og ikke tøye den strikken. Jeg er sikker på at det er verktøy som har fått meg dit jeg er i dag. Jeg er veldig takknemlig som fortsatt har et fullverdig liv i full drift både på jobb og hjemmebane. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding. Klem Vibeke.

  15. Hilde Næss Auensen says:

    Her kan en trygt bruke visdomsordet: "Tenk positive tanker,si positive ord,gjør positive handlinger og det positive gror!" For en måte og møte noe av det vanskeligste i livet og alvorlig sykdom på!! 😀 Er bare å si heia,heia og lykke til med hver eneste dag!! 😀 <3 Og takk forat du deler!!

  16. Pingback: Livet; en dans på roser | Kreftkamp

Legg igjen en kommentar