Kjære mamma’n vår

Historien er lang, men jeg skal prøve å forklare det i korte trekk.

Min mor ble syk, alt begynte med fryktelige ryggsmerter. Vi reiste til fastlegen og legevakten. Vi var der så mange ganger at vi mistet tellingen…

Ingen finner ut hva det feiler mamma. Hun har så sterke smerter i ryggen. Hun bruker varme for å lindre, noe som hjelper litt. Hun blir sendt hjem med haugevis av smertestillende, og det er den hjelpen vi får. Deretter blir hun innlagt på psykologisk avdeling, og de forteller oss at det må være noe med psyken. Hun blir fratatt alle medisiner, og hun ligger å vrir seg i smerter.

Etterhvert finner de ut at det er ikke psyken det er. Igjen er det nye undersøkelser, og så finner de den… Mamma har kreft! Min mamma, har kreft! Tankene som flyr i hodet er mange. Tiden fremover er fylt med sykehusbesøk, cellegiftkurer og bare nedturer. Mamma blir dårligere og dårligere. Vi skjønner at dette ikke går, men vil ikke innse det.

Mamma blir overført til lindrende, her blir vi i noen få uker. Vi feirer jul her, mamma lever, men hun er ikke tilstede. Hun ville overleve jul, det var viktig for henne. 26 desember sover mamma inn med alle rundt seg.

Mitt beste råd:
Tror du det er noe galt, aldri gi dere! Mamma kunne levd om de hadde opptaget dette i tide. Vi kjempet, men ble ikke hørt. Kjemp, ikke gi opp uansett motgang.

Datter (ønsker å være anonym)

Kommentarer

Legg igjen en kommentar