Jeg vet…

Da lå den her igjen. Innkallingen! Siden år 2000 har den kommet. Like lite velkommen hver gang. Den årlige EU kontrollen som jeg kaller den, inn på kontroll for å se på utviklingen av kreften.

Bare kom med det
Hver eneste gang med samme beskjed; en liten mikroskopisk økning, men ikke noe de kan gjøre.. enda.. Samme svar får jeg i år igjen. Jeg vet det. Jeg er ikke nervøs. Jeg er bare lei av å vente.. Men vet ikke hva jeg venter på.. Er ikke så mye å vente på å bli syk, men på en måte har jeg bare så utolig lyst å bli ferdig med det. Bare bli ferdig med det fordømmrede tilbakefallet og slappe av frem til neste…

Tilfeldigheter
Historien går tilbake til 2000 da jeg ble operert for skjoldbruskkjertel kreft. En svært sjelden type av skjoldbruskkjertelkreft. Uten å merke noe på kroppen ble det funnet, ved en tilfeldighet, 12 svulster på halsen min.. Uten noe forvarsel. Når man bare er 15 år og får denne beskjeden er det vanskelig å gjøre det til virkelighet.

Jeg var da frisk som en fisk! Akkurat begynt i min nye sommerjobb. Akkurat ferdig på ungdomskolen og skulle til å starte på kokkeskolen. Jeg som ikke hadde hatt influensa på mange, mange år en gang. Å så skulle jeg stå der med kreft! Skulle man liksom ikke være syk da?

Enkelt og greit?
Min historie er ganske kjedelig. Jeg ble operert og fikk jeg hverken cellegift eller stråling. Etter 6 dager på sykehus dro jeg hjem til Sunnmøre. Alle svulster ble tatt bort på første forsøk og jeg var ferdig med det. Trodde jeg…

Jeg skulle som 15 åring få vite at jeg var det man kaller kronisk syk. Ikke dødelig, men at jeg hadde kreft som jeg må leve med resten av livet. Jeg skal leve livet med en sykdom jeg ikke klarte å uttale navnet på en gang. Jeg skal ha kreft resten av livet i en kjertel som legen hadde tatt ut av min kropp og ikke puttet inn igjen. Hvordan kunne man ha få kreft på nytt i en kjertel man ikke hadde lengre?

IMG_1185
Vakre Sunnmøre

Kjenner systemet
Det har blitt noen turer til regnets hovedstad, Bergen. Jeg har blitt behandlet og oppfulgt der. På  selveste Haukeland.  Nesten blitt glad i stedet. Stedet som med åra har blitt så utrolig mye mindre. Nå er det ikke skummelt å gå inn. Vet hva de heter de jeg møter. Vet hvordan lukten er. Vet hvordan systemet fungere og vet at mat er noe de helst vil at man skal spise andre steder enn på sykehust. Jeg er kjent nå.

Jeg har fått mange svar på mine spørsmål. Jeg vet nå hvordan man kan få kreft i en kjertel man har tatt ut. Jeg vet hvor mye kroppen min tåler. Jeg vet jeg har gjort kreft til noe positivt i livet. Jeg vet jeg skal til Bergen å få besøke Haukeland, uten å være kvalm, mange flere ganger. Jeg vet min krefthistorie er snart 13 år gammel og i trassalderen. Jeg vet jeg har så vidt begynt på historien. 13 år og første kapittel. En reise fremover starter. Jeg har bare fremtiden igjen. Frisk som en fisk med en diagnose.

Mine beste råd
Skriv ned spørsmål man har til lege og helsepersonell underveis. Ikke regn med å huske de når du har legetime.
Vær åpen om din diagnose.
Vær ærlig med deg selv.
Snakk med de du føler deg trygg på.

Roy Farstad

http://www.ug.no

IMG_1211

 

Kommentarer

Legg igjen en kommentar